Merete Havre, jussprofessor ved OsloMet-storbyuniversitet, i permisjon som førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Velferdsforskningsinstituttet, NOVA, arrangerte et seminar på Arendalsuka, hvor spørsmålet som ble stilt er om menneskerettigheter hindrer effektiv rusbehandling av barn.

Svaret på spørsmålet er et ubetinget nei.

De som hevder det motsatte, har både et for snevert, og et for vidt, syn på menneskerettigheter.

Dobbelt menneskerettslig vern

Barn har et dobbelt menneskerettslig vern. Det positive menneskerettsvernet etter FNs barnekonvensjon skal sikre at barn får beskyttelse mot skadelig rusatferd, og skal sikre barnas utvikling. Det negative menneskerettsvernet skal sikre at barn (og andre) ikke utsettes for vilkårlig tvangsbruk når staten trer inn for å hjelpe barna.

Beskyttelse mot skadelig rusmiddelbruk er også en menneskerett

Retten til beskyttelse mot skadelig rusmiddelbruk er en menneskerett for barn. Og retten til ulike velferdstjenester som skal sikre at barn får et bærekraftig liv, er en menneskerett for barn.

Det positive menneskerettsvernet tillater ikke at vi lar barn gå til grunne, med tilbud om å plukke dem opp igjen når de selv ønsker rusbehandling.

Staten har derfor en plikt til å gripe inn med tvang når barna ikke selv ønsker denne hjelpen.

Tiltakene skal utelukkende tjene barna selv

Når staten griper inn med ulike rustiltak, skal slike tiltak utelukkende tjene barnas egen interesse (paternalisme).

Dette påvirker det negative menneskerettsvernets grenser.

Som ytterligere påvirkes av at staten har en positiv plikt til å tilby barn rusbehandling.

Det negative menneskerettsvernet setter likevel noen begrensninger. Tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling, er absolutt forbudt.

Utover dette hindrer ikke det negative menneskerettsvernet staten å tilby effektiv rusmiddelbehandling av barn.

Men det kreves at de menneskerettslige begrensningene følges.

Tiltakene må være forholdsmessige

Menneskerettsvernet hindrer tvangsbehandling som er uforholdsmessig, både i styrke og i lengde.  

Staten må derfor sikre:

• at det er samsvar mellom barnas problematikk og det tjenestetilbudet som tilbys

• at barnas rusmiddelproblem ikke kan løses på en mindre inngripende måte.

• at det er et rimelig forhold mellom omfanget av barnas problematikk, og de tvangstiltak som settes i verk

En lovgiveroppgave å sikre tilstrekkelige hjemler

Menneskerettsvernet hindrer også tvangsbehandling som ikke er bestemt av lovgiver.

Om noe hindrer barn effektiv rusbehandling, er det derfor lovgivers ansvar. Ikke menneskerettighetenes skyld.

Menneskerettighetene definerer ikke om tvangsbehandling er faglig og etisk forsvarlig

Om tvangsbehandling er en god idé, eller ikke, er det andre enn jurister, som må svare for.

Det tilhører de ulike velferdsprofesjonene å ta stilling til hvordan barn best hjelpes til å bygge et bærekraftig liv for seg selv.

Jurister kan ikke ta stilling til, eller definere, hvordan barn best hjelpes til å bygge et bærekraftig liv for seg selv.

Jurister kan kunne tolke menneskerettsbegrepets grenser.

Dersom man bruker menneskerettsbegrepet til å hindre barn beskyttelse mot skadelig rusmiddelatferd, vil man komme galt av sted.