Mor og forkjemper for barns og voldsutsattes rettssikkerhet

Det krever et enormt mot å fortelle om vold i nære relasjoner. Men for mange stopper tryggheten der ordene møter systemet.

Når en mor eller far endelig våger å bryte tausheten, er de ofte på sitt mest sårbare. De har kanskje brukt år på å bygge opp motet til å si: «Dette skjer hjemme hos oss.» I denne fasen er de helt avhengige av å bli møtt med en dyp forståelse for hva vold gjør med et menneske og en familie.

Dessverre ser vi ofte at begrepet «høykonflikt» blir merkelappen som klistres på disse sakene.

Faren ved feil merkelapp

Begrepet «høykonflikt» antyder to likeverdige parter som er uenige eller har samarbeidsproblemer. Men vold er ikke en konflikt – det er makt, kontroll og frykt. Når volden fortsetter etter et brudd, ofte kalt fortsettelsesvold, skjer det gjerne gjennom barna eller i form av stadige bekymringsmeldinger og rettslige prosesser.

Hvis barnevernet og andre instanser møter dette med et krav om «bedre samarbeid», kan de ufrivillig bli en del av voldsutøverens dynamikk. Den voldsutsatte blir stående i en umulig skvis: De skal beskytte barna, men blir samtidig vurdert som «vanskelige» hvis de setter grenser mot utøveren.

Behovet for en trygg hånd

Når et offer endelig begynner å bygge seg opp igjen, er de som et korthus. Det er her barnevernet må trå varsomt. I stedet for å lete etter feil eller fokusere på offerets reaksjoner på traumet, må systemet anerkjenne den enorme belastningen det er å stå i en slik situasjon.

Vi trenger et barnevern som møter den voldsutsatte i øyehøyde. Ved å lytte mer enn å dømme, kan man unngå at offeret føler seg plukket fra hverandre i en prosess som egentlig skulle gi hjelp.

Kompetanse er nøkkelen

Dette handler ikke om mangel på vilje, men om et behov for mer spisset kompetanse. Hele hjelpeapparatet må lære seg å gjenkjenne de subtile tegnene på kontroll og manipulasjon. Vi må slutte å snakke om «høykonflikt» der det egentlig handler om beskyttelse.

Ved å heve blikket og se bak fasaden av krangel og uenighet, kan vi gi de voldsutsatte den hjelpen de faktisk trenger: Trygghet, anerkjennelse og en reell sjanse til å starte på nytt.

Det er ikke alltid de store, dramatiske hendelsene som er verst. Det er de små dryppene – et ord, et blikk, en sms – satt i system for å tappe offeret for krefter. Når hjelpeapparatet ikke forstår denne dynamikken, risikerer de å tolke offerets frykt som en personlighetsbrist.

For mange som lever med en voldsutøver, handler hverdagen om å navigere i et minefelt av manipulasjon. Dette er ikke tilfeldige krangler, men et kontinuerlig mønster av ord og handlinger ment for å bryte ned offerets selvfølelse og kontroll. Det er en systematisk tapping av livsglede og motstandskraft.

Trusler som kun offeret kan lese

En stor utfordring i møte med barnevernet og andre instanser er at voldsutøveren ofte kommuniserer i koder. En melding som for en saksbehandler ser høflig eller bekymret ut, kan for offeret inneholde en lammende trussel. Offeret kjenner mønsteret; de vet nøyaktig hva som kommer etter en bestemt formulering.

Når offeret reagerer med vaktsomhet, sinne eller lammelse, skjer systemsvikten: Fordi barnevernet mangler kompetanse på dette skjulte språket, tolkes offerets reaksjoner som «samarbeidshindringer» eller vanskelige personlighetstrekk. I verste fall blir offerets traumerespons brukt som bevis på at hen er en del av en «høykonflikt».

Helsestasjon og skole må tørre å se

Barnevernet kan ikke stå i dette alene. Andre instanser som helsestasjon, familieteam, skole og barnehage er ofte de første som ser tegnene. Disse plattformene møter mor/far og barn i hverdagen og har en unik mulighet til å bygge tillit.

Vi trenger at disse hjelperne tør å stå stødig sammen med offeret. De må våge å benevne volden for det den er, og støtte den voldsutsatte i møte med de større systemene. Når hjelpeapparatet opptrer som en samlet enhet med felles forståelse for voldsdynamikk, skaper vi den tryggheten som trengs for at en familie skal kunne lege seg.