Da Nils Egil ble sosialsjef, holdt han på å drikke seg ihjel

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Hver morgen går 80 år gamle Nils Egil Kjesæth opp trappene i huset i sitt Skien. Der serverer han frokost på senga til kona.

– Ja, sånn har det blitt altså, sier han og smiler.

Det er kona som skal ha æren for kakene på bordet foran oss.

Hun skal også ha en stor takk for at livet til Kjesæth har blitt så bra.

I trappeoppgangen henger bryllupsbildet av Kjesæth og kona og masse bilder av barnebarn og barn.

Hanna Skotheim

De to møttes for over 40 år siden. Han var ferdig i rusbehandling og hadde flyttet til en leilighet i Bergen. De møttes gjennom felles kjente.

– Jeg sa at hun burde finne seg en som ikke hadde uførepensjon. En sterk mann.

– Jeg kjenner ikke noen som er sterkere enn deg, svarte hun.

Stemmen til Kjesæth brister. Bak brilleglassene blir han blank i øynene.

– Når du er 80 år, lever du opp igjen alt. Jeg klarer ikke å holde tårene tilbake lenger.

Hanna Skotheim

Et trøstende fang

Det ser ut som Kjesæth og kona har lagt bak seg et helt liv i eneboligen i Skien, men bergenseren har bare bodd her i tre år.

På stuebordet ligger noen av bøkene han har skrevet. I den siste, «Styrmann», legger ikke den pensjonerte sosionomen skjul på at livet til tider har vært vanskelig.

Hanna Skotheim

I barndomshjemmet i Alversund, ei grend utenfor Bergen, var det heldigvis kort vei fra en sint far til morens trøstende fang.

Det er kanskje ikke helt uforståelig at en far blir sint når sønnen maler bilen innvendig. Men så var han bare fire år.

På barneskolen fikk Kjesæth, som attpåtil var mindre enn alle de andre, kallenavnet «snegel».

– Å bli kalt et av de ekleste dyrene på jorda – jeg opplevde det som mobbing. Jeg ble lei meg.

Men så ble han valgt til elevformann på ungdomsskolen. Hvis de andre elevene tenkte at han ikke var verdt noe, hadde de ikke valgt han, konkluderte tenåringen.

Et par, tre pils

– Kakene!

– Ja, kakene.

– Det er sånne med krem inni. Har du smakt de? Ta én. Så kommer du til å kjøpe de selv.

Jeg tar en bit av det som ligner en fransk vannbakkels. Så vender vi tilbake til tidslinja for livet hans.

Han skulle egentlig bare jobbe som sosionom ved Namsos sosialkontor. Så ble han bedt om å bli sosialsjef i stedet. Det var da det begynte å gå galt.

Han var bare i 20-årene og hadde plutselig ansvaret for rus, barnevern, sykehjem, arbeid og sosialhjelp.  

Kjesæth er typen som sliter med å si nei. Dermed ble han også satt til å lede friomsorgen i Nord-Trøndelag. Han etablerte også et sosialmedisinsk team i Namsos.

Det hele startet med et par, tre pils hver kveld for å få sove.

Så kom det en ny og fantastisk medisin, ifølge Kjesæth: Benzodiazepiner.

– Den gangen visste ikke legene at dette var et narkotisk stoff. Så jeg fikk det hos legen for å kunne slappe av. Og så hadde jeg pilsen ved siden av, forteller 80-åringen.

Har skrevet en bok om livet sitt, blant annet som rusavhengig.

For hver dag som gikk, vokste angsten seg større. Etter hvert klarte ikke Kjesæth lenger å ta bussen. Han ble også redd for å ta ferga, transportmiddelet som alltid hadde gjort han trygg som liten – med den stødige styrmannen om bord.

Og han fryktet å gå på kafé.

Den unge mannen innså at han trengte hjelp og takket ja til rusbehandling på Askøy. Han trodde aldri han vil komme seg tilbake til jobb og søkte om uførepensjon, bare 40 år gammel.

Det er ikke like store fjell å skue mot som på Vestlandet, men Nils Egil Kjesæth har noen ås-topper han kan hvile øynene på fra huset i Skien.

Hanna Skotheim

40 år og ufør

– Skal jeg si til kona mi at du ikke likte kakene?

Jeg ser ned på den halvspiste vannbakkelsen på tallerkenen. Tar en bit til.

Da Kjesæth fikk innvilget uførepensjon, ble han først lettet. Men så kom bismaken.

«Varig ufør. Du er ferdig. Alt er over. Du er ingenting», skriver Kjesæth i boka.

Etter ni måneder, dro Kjesæth til sykehuset og ba om å være portør der. Han var vikar der før han fikk en miljøterapeutstilling ved et rehabiliteringssenter.

Fire år etter at han ble lagt inn til behandling, ble Kjesæth bedt om å være fagsjef ved Finnerud Gård, et senter for avhengighetsbehandling.

På intervjuet fortalte han dem at han var sosionom, men ikke en hvilken som helst sosionom.

Han hadde vært ufør og rusavhengig. Bankelyden de hørte var foten hans. Han var nervøs og hadde ikke kontroll på kroppen, fortalte han.

Én av dem som satt rundt bordet, skal ha reist seg opp, pekt på Kjesæth og sagt: «Han må vi ansette, han kan vi stole på».

Kjesæth sitt forhold til Gud er litt av og på. – Da jeg ba han ta vegg angsten min den gangen, hørte han ikke på meg. Men jeg har alltid hatt et håp om at noen går med meg gjennom livet. Så det har vært litt sånn: Tirsdag har jeg trodd på Gud. Fredag har jeg ikke.

Hanna Skotheim

Utenfor boksen

Dermed kjempet Kjesæth seg tilbake til livet.

Han har aldri sett seg tilbake, og han har heller aldri sluttet å ta utradisjonelle valg.

– Jeg mener ikke at man skal gjøre noe ulovlig. Men hvis jeg ser at en jente eller gutt er på vei mot et stup og ingenting har hjulpet til nå, da kan ikke jeg leve videre med at jeg ikke har gjort nok.

Kjesæth forteller om en ung jente som hadde sagt at hun ville ta sitt eget liv. Hun trua med å pakke sakene og dra fra institusjonen. Kjesæth ville at hun skal tenke seg om til neste dag og låste døra bak seg. Jenta var ikke innlagt på tvang, så det han gjorde var egentlig ikke lov.

Han sa til henne at hun kunne melde han til politiet neste dag. Det var viktigere at hun overlevde enn at han måtte i fengsel.

Jenta dro aldri.

Skammer seg ikke

Kjesæth løfter den lille, hvite porselenskoppen med blått mønster mot munnen. Det er sånt servise snille besteforeldre pleier å ha, tenker jeg.

Hanna Skotheim

Han blir stille en stund før han sier:

– Hvis jeg ikke hadde drukket meg nesten i hjel, så hadde jeg ikke blitt leder, tror jeg.

– Livet var et helvete i så mange år. Natt og dag, og jeg var full av panikkangst. Jeg kan ikke si at det var bra jeg opplevde det. Men erfaringene gjør at jeg klarer å sette meg inn i andres situasjoner.

Det har også gitt han en bekreftelse på at terapi virker. At det er mulig å være helt nede og så komme tilbake – til og med som leder.

Med sin nye bok, vil Kjesæth vise at det er mulig å komme seg ut av det som er vanskelig. Han vil også hjelpe alle dem som skammer seg over å ha tatt lignende valg som ham selv.

Selv har han tatt knekken på skammen.

Terapi i garasjen

– Du? Skal jeg fortelle kona mi at du ikke vil ha kake?

– Jo da, jeg er bare helt oppslukt i det du forteller, jeg.

Helt siden 2003 har Kjesæth drevet sin egen privatpraksis i Bergen: Bergen familierådgivning. Da kona for tre år siden fikk han med seg over fjellet og til Telemark, begynte han å pendle.

– Ja, jeg driver litt terapi i Bergen fremdeles.

– Fremdeles, ja?

– Jajaja, jeg skal slutte snart. Men nå har jeg innredet et kontor i garasjen og planlegger å etablere en privatpraksis der.

– I garasjen?

– Ja, datteren min pleier å si: «Du er jo ikke 90 år ennå».

Han er 80 år, men har ikke gitt slipp på privatpraksisen sin enda. Planen er å flytte familierådgivningen fra Bergen og hit - til garasjen hans i Skien.

Hanna Skotheim

Vi snakker i over tre timer. Foruten de minuttene han spiller et stykke på piano. Sangen deira, kaller ungene hans den.

Da de var små, ville de gjerne at pappa skulle spille den før de skulle sove.

Kjesæth skjelver litt i den ene armen. Jeg spør om det går bra.

– Ja, sånn blir det når man bare spiser kaker og drikker kaffe hele dagen, sier han og smiler.

Hanna Skotheim