Helene Grøvo Nielsen, Julie Gulbrandsen Waag, Jeanett Kristine Klock Løvland, vernepleierstudenter

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Tenk deg at du hadde tre ganger så høy risiko for å bli utsatt for vold og overgrep, bare fordi du hadde en funksjonsnedsettelse. Dette er virkeligheten i Norge i dag, ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir, u.å.).

Vi er tre kvinner som går mot slutten av vernepleierstudiet. Vi undrer oss over hvorfor vi ikke har fått mer undervisning om seksuelle overgrep mot mennesker med funksjonsnedsettelser. Vi mener at dette bør være en viktig del av studiene, da vi som vernepleiere skal yte tjenester til de gruppene i samfunnet som er mest utsatt for seksuelle overgrep.

Dersom vi ikke har kunnskap og bevissthet rundt dette temaet, vil det kunne gå lang tid før noen oppdager at det foregår overgrep mot tjenestemottakerne våre (Nettverk: Funksjonsnedsettelse, seksualitet og samliv [NFSS], u. å.). Seksuelle overgrep kan ifølge Ovrid et al. (2012, s. 23) føre til funksjonsfall og mer hjelpeavhengighet. Det kan derfor være mer behov for tverrfaglig samarbeid i tjenestene. Vi skal selvsagt ha tverrfaglig samarbeid, men disse ekstra tiltakene vil kunne tappe budsjettene som kunne vært brukt til å bedre livskvaliteten til så mange flere. Vi skal ivareta våre tjenestemottakeres livskvalitet og helse. God helse og livskvalitet forutsetter vel også beskyttelse mot seksuelle overgrep?

Ofte får ikke personer med funksjonsnedsettelser nødvendig hjelp og bistand når de har vært utsatt for vold og overgrep. Hvis de står på utsiden av jobb eller utdanning, vil volden de utsettes for fort bli usynlig for omverden. Det er store mangler i tjenestene som skal ivareta personer med funksjonsnedsettelser som er utsatt for vold og overgrep. Vi får ikke nok kunnskap om temaet. Dette fører til at vi profesjonsutøvere ikke har nok oppmerksomhet rettet mot denne utfordringen (Bufdir, u.å.).

Personer som begår vold og overgrep vil ofte ikke skille seg særlig ut fra resten av oss. Det kan være noen du kjenner godt. Det kan være noen du liker eller noen du ikke liker så godt. Personer med funksjonsnedsettelse har større innblanding av mennesker i livet sitt, noe som gjør dem mer utsatt. Overgriper kan være noen i en familiær relasjon, men det kan også være venner eller tjenesteytere som gir tjenester til vedkommende (Bufdir, 2021). 

Siden sannsynligheten for seksuelle overgrep mot våre tjenestemottakere er høyere, er vi nødt til å ha nok kunnskap om det. Vi vil møte disse situasjonene når vi er ferdig utdannede vernepleiere og vår kunnskap kan være avgjørende for våre tjenestemottakere. Kunnskap i slike tilfeller er makt, og makten ligger ofte i våre hender. Vi kan forebygge seksuelle overgrep ved å formidle den kunnskapen vi har til våre tjenestemottakere (Kristiansen, 2020, s. 55-56).

For å få dette temaet opp i vinden og gjøre det til noe som fagfolk engasjerer seg for, bør man også inkludere oss studenter. Vi skal drive fagfeltet framover og er viktige for faglig utvikling i feltet. Våre egne erfaringer er at medstudentene synes dette er et viktig tema, mange engasjerer seg og ønsker å tilegne seg mer kunnskap om nettopp dette. 

Det som har utmerket seg for oss er at mangelen på kunnskap ikke skyldes at den ikke finnes. Kunnskap om vold og overgrep mot personer med funksjonsnedsettelser finnes der ute, og Bufdir har utarbeidet et godt tiltak, som kalles TryggEst. Dette er igangsatt i en del kommuner for å senke terskelen for å si ifra om vold og overgrep. Her kan vi finne forslag til hvordan en kommune kan organisere arbeidet sitt, hvordan vi kan snakke med målgruppen om vold og overgrep og hva tjenesteytere skal gjøre ved mistanke (Bufdir, 2021). 

Det viser seg, ifølge Visle og Gundersen (2017), at kommunene i Norge har svært ulik praksis når det kommer til avdekking av seksuelle overgrep mot mennesker med funksjonsnedsettelser. Noen kommuner har implementert Bufdir sin veileder, men andre har forsøkt å utvikle eget materiale som brukes i dette arbeidet. Helse- og omsorgstjenesteloven viser til kravet om at alle kommuner skal legge til rette for at tjenestene skal kunne forebygge, avdekke og hindre seksuelle overgrep (Helse- og omsorgstjenesteloven, 2011, § 3-3a). 

Forskning om temaet øker, og det gjør også engasjementet. Så nå er det på tide at universitetene følger med på utviklingen. De har en sentral rolle i utviklingen av oss som vernepleiere og en kjempeviktig rolle i hva vi som studenter lærer om de viktige temaene som opptar fagfeltet ute.

WHO (2002, som sitert i Reneflot et al., 2020) definerer vold og seksuelle overgrep som et stort og voksende folkehelse problem, og statistikken viser oss at vernepleierens målgruppe er mye mer utsatt enn den øvrige befolkningen (Reneflot et al., 2020). Utdanningene skal arbeide for å forberede oss på utfordringene vi møter ute i fagfeltet når vi er ferdig utdannet. Dette er en stor utfordring og noe vi som vernepleiere vil møte på i feltet. Det er komplekse utfordringer som krever kunnskap for å løse det på riktig måte. Uten større fokus på dette tema vil studenter bli dårlig forberedt for det realistiske fagfeltet vi skal jobbe i hver dag.

Når vi vet at mennesker med funksjonsnedsettelser er langt mer utsatt for seksuelle overgrep, er det for oss uforståelig at dette får så liten plass i vernepleierutdanningen. Ved manglende kunnskap risikerer vi å overse tegnene og svikte dem som trenger det mest. Praksisfeltet trenger mer enn gode intensjoner. Vi trenger mer undervisning som forbereder oss på virkeligheten.