Hilde Charlotte Sjølett, advokat, Barneadvokatene

Dette er en meningsytring. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Før sommeren fjernet Stortinget det omstridte masterkravet for barnevernstjenesten. Før det i det hele tatt rakk å tre i kraft. Nå varsler Høyre at de vil gjeninnføre kravet dersom de får regjeringsmakt til høsten. Begrunnelsen er at stadig mer komplekse saker krever høyere faglig kompetanse.

Samtidig er mange bekymret for konsekvensene. Flere peker på at et strengt utdanningskrav kan gjøre det vanskeligere å rekruttere, særlig i små kommuner, og at ansatte med lang og verdifull erfaring kan falle utenfor. Fremskrittspartiet har tatt til orde for at bred kompetanse kan sikres på andre måter enn gjennom en «rigid» mastergrense.

Mer enn utdanning?

Det er liten tvil om at barnevernssaker krever faglig tyngde. Juridiske vurderinger, psykologiske traumer og sosiale utfordringer møtes ofte i ett og samme barn. Samtidig viser erfaring at utdanning alene ikke alltid er nok. Evnen til å bygge relasjoner, skape tillit og forstå menneskers livssituasjon kan være like avgjørende. Mange familier beskriver fortsatt barnevernet som byråkratisk og lite nærværende. Nettopp her kan erfaring og personlig kompetanse spille en viktig rolle.

I bunnen av denne debatten ligger det aller viktigste spørsmålet, slik Barnejuristen ser det. Hva er det beste for barna? Er det masterkravet som avgjør om de får stabilitet og trygghet, eller er det et system som klarer å kombinere fagkunnskap med nærvær, erfaring og menneskelig varme? Kanskje handler det ikke om å velge mellom mastergrad og menneskelighet. Kanskje trenger barnevernet begge deler, ikke minst politikere som tør å se helheten og de faktiske utfordringene.

Et masterkrav kan bidra til å heve status og lønn i yrket. Det kan også føre til at verdifull erfaringskunnskap skyves til side.

Trenger barnevernet en omstrukturering?

Forslagene fra politisk hold viser faglig ambisjon, men samtidig også en tendens til å forenkle utfordringene. Masterkravet alene kan ikke løfte kvaliteten. Det som kan gjøre en forskjell er en helhetlig satsing på kompetanse, ressurser, stabilitet og kultur. Mange vil mene at barnevernet ikke bare trenger små justeringer, men mer grunnleggende rehabilitering, kanskje til og med en omstrukturering.

Barnevernet har i flere år hatt store tillitsutfordringer. Mange familier opplever systemet som mer kontrollerende enn støttende. Norge er flere ganger kritisert i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for å gripe for sterkt inn i familielivet. Dette peker på at utfordringene ikke bare handler om enkelttiltak, men også om kultur, praksis og organisering.

Vi har snakket om forebygging i mange år, men praksis er fortsatt ofte akuttkontroll. Det å styrke familier på et tidlig tidspunkt må være et hovedmål, og er helt i tråd med barnevernets mandat. Samtidig ser vi store forskjeller mellom kommunene. Et barn får ulik hjelp avhengig av hvor det bor. En statliggjøring eller sterkere interkommunalt samarbeid kan bidra til mer likeverdige tjenester.

Barnevernet bør dessuten samarbeide tettere med skole, helsetjenester, Nav og politi, med mål om å styrke familien, ikke bare samle negative opplysninger som kan føre til en omsorgsovertakelse.

En kulturendring er nødvendig

Det viktigste er kanskje likevel en kulturendring. Barnevernstjenesten bør endres fra å være en kontrollør til å være en medspiller. Mange familier møter barnevernet med redsel og mistro. En reell omstilling i holdninger og arbeidsmetoder kan være like viktig som nye lover.

I tillegg bør traumebevisst omsorg bli en del av hverdagen, og hjelpetiltak som gjør rehabilitering mulig i familien, må styrkes. Det bør ikke være slik at et barn først og fremst skal flyttes ut, det bør også være et mål å gi familien mulighet til å mestre. Barnevernstjenesten står i svært komplekse saker, og derfor kan det også være nødvendig å bygge mer spesialiserte fagmiljøer, framfor at små kommuner skal håndtere alt selv.

En etat som skaper tillit

En slik omstrukturering kan bidra til å etablere en kultur som bygger tillit. Både hos barna, foreldrene og i samfunnet. Det er dette barnevernet trenger mest av alt. Å være en etat som støtter barn og familier, ikke en institusjon man møter med frykt.