Hanna Elise Frislid

Miljøterapeut

Teksten er inspirert av Emma Holten sin bok «Underskudd. Verdien av omsorg».

Omsorg er undervurdert. På så mange måter. Vi lever i et samfunn med en økonomi som i stor grad styres ut fra brutto nasjonalprodukt (BNP), og i det regnestykket er det ikke særlig stor plass til verdier som omsorg, som ikke gir en økt produksjon eller bidrar til økonomisk vekst. Omsorg og omsorgssektoren blir tapsprosjekter, som det år etter år kuttes i. Vi mennesker er fullstendig avhengig av hverandre, og et samfunn der helse- og omsorgstjenester gang på gang blir nedprioritert, bortforklart og undervurdert, vil også være et samfunn som nedprioriterer livskvalitet.

At noe ikke har en prislapp i vår vestlige politiske økonomi, betyr ikke at det ikke har en annen type verdi og skal plasseres nederst i et feilaktig skapt hierarki. Men status, millionlønn og anerkjennelse går mest til dem som driver samfunnet opp og fram til en høyere BNP. Hvis vi ser på samfunn kun ut fra BNP, så trengs ikke omsorgsyrker, det har ikke verdi for vår fellesøkonomi. Så det blir kutt, tilsynelatende uten slutt, til de ansatte i helse og omsorg slutter helt nedbrutt. Man tror visst at omsorg er en gratisressurs som aldri tar slutt, og at de som yter den som profesjon skal tåle alt, inkludert vold og aggresjon, uten de større kompensasjoner i form av høyere lønn eller bedre arbeidstider.

At de som skal oppdra og forme den blivende menneskeheten, ta vare på de eldre, alles foreldre, de som på jobb tørker snørr og tårer, løper med syke mennesker på bårer, som profesjon gir daglig omsorg som er essensielt for utvikling av empati og nestekjærlighet – hvilken absurditet er det at disse jobbene havner langt ned i et hierarki?

Da suksessforfatter Emma Holten lå i sykesenga, innså hun hvor viktig omsorg er

I BNP-regnestykket blir omsorg i hjemmet å regne som fritid fordi det blir tungvint å inkludere. Man er uproduktiv, inaktiv og passiv, hvis man passer barn, man kunne like gjerne tatt seg en lur. Og tenk på alle de år hvor omsorg i hjemmet har blitt ansett som en gudegitt selvfølge som skal utføres uten noen form for anerkjennelse. Det er på tide å innse at tid som blir lagt i oppdragelse, gi trøst og varme klemmer, holde hender når tårene renner, er viktig, for verdien av omsorg setter dype spor og når lenger enn et par tall i et regnestykke.

Som noen så delikat sier: «Samfunnet ville vært politisk økonomisk rikere hvis vi kvinner var litt mer som menn». Ja, la oss da snakke om tapsprosjektet kvinner: Vi tar og blir i lavtlønnede jobber, bidrar, produserer ikke nok, jobber deltid, tilbringer for mye tid med barna, og bare det at vi skal produsere barn – den prisen det tar fra felleskassa! La meg si, en gang til, til disse menneskene: At noe ikke har en prislapp i vår vestlige politiske økonomi, betyr ikke at det ikke har en annen type verdi og skal plasseres nederst i et feilaktig skapt hierarki.

Et samfunn som setter penger over alt, fordekt som et ønske om utvikling, vil spise av livskvalitet, antakelig medføre økt ensomhet og gi ansattmangel i omsorgssektor, og i hvert fall ingen løsning på dagens omsorgskrise. Så la oss prise omsorg som den verdien den er; det har nemlig en unik verdi å være andre nær.

Og det er på tide å innse at heller ikke omsorg vokser på trær.