Jan Myhre

Styreleder i Barnevernberørtes Landsforening (BvB) 

Filmen Fjord har knapt rukket å komme på kino før de gamle frontene i barnevernsdebatten igjen blir synlige. På den ene siden står barnevernsberørte som kjenner igjen frykten, maktesløsheten og møtet med et system de mener ikke lyttet eller undersøkte godt nok. 

På den andre står barnevernsansatte som opplever at filmen gir et urettferdig bilde av arbeidet deres og frykter at enda svakere tillit vil føre til at familier som trenger hjelp, ikke tør å be om den. 

I Fontene skriver to barnevernsarbeidere at de ikke arbeider for å splitte familier, men for at familier skal holde sammen. De frykter at Fjord vil svekke tilliten til barnevernet ytterligere.  

Jeg tror dem når de sier at de går på jobb for å hjelpe familier. Men jeg tror også de mange familiene som forteller at møtet med barnevernet utviklet seg helt annerledes. 

Det er nettopp derfor skyttergravskrigen bringer oss så lite videre. 

Begge sider har rett 

En stor del av barnevernets arbeid handler om hjelp. Mange familier får god hjelp. Mange ansatte gjør en viktig jobb under krevende forhold. 

Samtidig finnes det familier som opplever alvorlige feil, sviktende undersøkelser og svært inngripende beslutninger. 

Dette er ikke nødvendigvis to gjensidig utelukkende virkeligheter. 

Problemet oppstår når den ene brukes til å avvise den andre. 

Når ansatte svarer på kritikk av alvorlige inngrep med å fortelle om all den gode hjelpen barnevernet gir, snakker man delvis forbi kritikken. 

Og når barnevernsberørte omtaler hele tjenesten ut fra de alvorligste sakene, forsvinner tilsvarende den hjelpen som faktisk fungerer. 

Vi diskuterer epler og pærer – og blir stadig sintere fordi den andre siden ikke forstår poenget. 

Det avgjørende skjer før barna flyttes 

Fontenes omtale av Fjord oppsummerer utgangspunktet for saken slik: Skolen mistenker at foreldrene bruker fysisk avstraffelse, det tas affære og barna flyttes ut av familien.  

Det interessante spørsmålet for BvB er hva som skjer mellom mistanken og inngrepet. 

Hvordan undersøkes mistanken? Hvilke opplysninger innhentes? Hvordan vurderes kildene? Undersøkes alternative forklaringer? Hvordan håndteres kulturelle forskjeller? Og hvor grundig må faktagrunnlaget være før staten anbefaler et av de mest inngripende tiltakene den kan gjøre overfor en familie? 

Det er her BvB mener debatten bør flyttes. 

For problemet løses verken ved å erklære barnevernet godt eller dårlig. 

Det løses ved å bygge bedre beslutningssystemer. 

Vi må slutte å diskutere hvem som er de gode 

I flere tiår har norsk barnevernsdebatt vært preget av fronter. 

Barnevernsansatte opplever seg utsatt for generalisering, hets og urimelig kritikk. 

Barnevernsberørte opplever på sin side at dokumenterte feil og egne erfaringer bortforklares, individualiseres eller møtes med forsvar av systemet. 

Resultatet er forutsigbart. 

Tilliten synker. Frontene hardner. Og alle blir stående og diskutere hvem som har den riktige virkelighetsbeskrivelsen. 

Hva om vi i stedet spør: Hvordan kan vi organisere barnevernet slik at familier får bedre hjelp – samtidig som beslutningene blir sikrere når staten må gripe inn? 

Det er spørsmålet BvB forsøker å svare på. 

Hjelp før tvang 

Barnevernberørtes Landsforening har nylig presentert reformprogrammet Hjelp før tvang for Barne- og familiedepartementet og stortingspolitikere. 

Det består av tre sammenhengende reformer: 

Anbefalingsmeldingen. Kommunale familieteam. Barnevernutredningstjenesten. 

Prinsippet er enkelt: 

Hjelp skal være førstevalg i praksis – ikke bare første punkt i loven. 

Vi ønsker en tydeligere organisatorisk forskjell mellom frivillig familiehjelp og barnevernets undersøkelses- og myndighetsoppgaver. 

Familier som trenger hjelp, skal få en tydeligere vei inn til hjelp. 

Samtidig foreslår vi at mottak av bekymringsmeldinger, undersøkelser og myndighetsutøvelse samles i større og bredere tverrfaglige fagmiljøer. I alvorlige saker mener vi blant annet at etterforskningsfaglig kompetanse bør inngå.  

Dette handler ikke om å fjerne barnevernsfaglig kompetanse. Det handler om å supplere den og kvalitetssikre svært alvorlige beslutninger med flere faglige perspektiver.  

En reform også for de ansatte 

Dette er viktig: Hjelp før tvang er ikke en reform mot barnevernsansatte. 

Dagens organisering stiller enorme krav til den enkelte ansatte. Den samme tjenesten skal motta bekymringsmeldinger, undersøke, vurdere opplysninger, gi hjelpetiltak og samtidig kunne fremme svært inngripende forslag overfor familien.  

BvB mener organiseringen har strukturelle svakheter som rammer begge sider av bordet. 

Derfor ønsker vi et bedre barnevern for barn, foreldre, familier og ansatte. 

Vi trenger ikke velge mellom å lytte til ansatte og å lytte til barnevernsberørte. 

Vi må klare begge deler. 

Fjord kan bli en mulighet 

Regissør Cristian Mungiu sier selv at han ikke ønsker å ta side. Han ønsker diskusjon. Han sier også at filmen er fiksjon, samtidig som den springer ut av virkelige hendelser og etter hans syn er relevant som grunnlag for debatt.  

Da bør vi ta ham på ordet. 

Ikke bruk Fjord til enda en runde der den ene siden skal bevise at barnevernet er forferdelig og den andre at barnevernet egentlig er godt. 

Bruk filmen til å stille vanskeligere spørsmål. 

Hvorfor oppstår frykten? Hvorfor opplever ansatte seg stadig mer utsatt? 

Hvorfor forteller familier og ansatte så forskjellige historier om det samme systemet? 

Og hvordan kan vi organisere det annerledes? 

BvB inviterer fagbevegelsen, fagmiljøene, barnevernsansatte, barnevernsberørte – også forfatterne av innlegget i Fontene – til dialog om forslagene våre. 

Vi trenger ikke flere skyttergraver. Vi trenger løsninger. Tidlig hjelp når hjelp er mulig. Bedre beslutninger når inngrep er nødvendig. Sterkere rettssikkerhet når staten bruker makt. 

Det er vårt forslag til et sted å begynne.