Geir Kjell Andersland

Advokat og tidligere direktør i Bufetat region Vest

I forbindelse med en tragisk straffesak (Tina-saken) i Hordaland tingrett er barneverntjenesten i Øygarden kommune hengt ut til spott og spe. 

Saken omhandler en 33 år gammel to-barns mor som ble brutalt drept av sin tidligere samboer i hjemmet hvor også deres felles barn befant seg. Men lenge før drapet skjedde, hadde barneverntjenesten mottatt bekymringsmeldinger om vold og konflikter uten å gripe inn. Statsforvalteren i Vestland har i sin tilsynsrapport konkludert med at arbeidet til Øygarden barneverntjeneste viser «omfattende svikt knyttet til alle fasene i barnevernssaken». «Barna er sviktet på alle plan». Tilsynsrapporten fant ellers alvorlige feil i elleve barnevernssaker i kommunen.

Barnevernets svikt i Øygarden bekrefter systemsvikten i barneverntjenesten. Den har flere med meg påtalt lenge, og barneverntjenestens kritikkverdige arbeid i «Tina-saken» føyer seg inn en rekke av tidligere barnevernskandaler. Saken aktualiserer påstanden om et systems forvitring.

Fra Bergen er det vanskelig å glemme syvåringen i Bergen som lå bundet fast i sengen av sin far, uten at barnevernet, selv etter å ha blitt varslet, brydde seg før etter flere uker og i siste liten fikk reddet barnet. Like tragisk er historien om den 15 år gamle gutten som ble oppdaget underernært etter et liv utenfor offentlig hjelp. Barnevernet, foruten flere andre offentlige tjenester, ble varslet. Likevel gikk det 15 måneder før gutten ble hjulpet.

Den ene svikten i barnevernet har avløst den andre over hele landet. Her nevnes bare de to unge søstrene, bosatt på en barneverninstitusjon i Østfold, som døde hjelpeløst i en overdose, en ansatt som ble drept på en annen barneverninstitusjon i Oslo, eller overgrepssaken i Alvdal kommune, for noen år siden, hvor barn ble seksuelt misbrukt av foreldre og deres venner i lang tid uten at barnevernet grep inn før skadene for lengst hadde skjedd.  

Barnevernet i Norge var en sosialpolitisk nyvinning på globalt nivå da det ble etablert i 1900. Intensjonene var de beste. Barn som var uten omsorg eller yngre barn som hadde havnet på skråplanet, skulle få hjelp av en offentlig barneverntjeneste fremfor å være henvist til privat veldedighet eller havne i fengsel. Likevel er barnverntjenestens historie minst like mye preget av skandaler som av solskinnshistorier. De sistnevnte finnes absolutt, men i en så viktig offentlig tjeneste som barnevernet kan ingen suksessfortelling bortforklare eller tildekke svikt mot forsømte og sårbare barn.

Med så mange tilfeller av grov uforsvarlig tjenesteutøvelse, må det være grunn til å konkludere med at det er en systemsvikt i norsk barnevern. Etter mitt skjønn er svikten utløst først og fremst av følgende forhold:

 1. Barnevernets umulige dobbeltoppgave

Barnevernet skal etter loven bistå barn som opplever en så vanskelig omsorgssituasjon i sitt hjem at den kan skade barnets utvikling. I sin hjelpevirksomhet skal barnevernet samarbeide best mulig med foreldrene og lete etter minst mulig inngripende tiltak, så lenge dette er i samsvar med hva som er best for barna. Problemet er at barnevernet kombinerer denne hjelperrollen med en tvangsmyndighet til å kunne plassere barna utenfor hjemmet.

For mange familier, særlig blant de med annen etnisk bakgrunn, oppleves barnevernet av denne grunn mer som en trussel enn som en hjelper. Barnevernet bør bli en rendyrket hjelpetjeneste. Derved kan barnevernet oppnå mer faglig tillit. I tillegg vil et rendyrket hjelpebarnevern gi saksbehandlerne bedre muligheter til også å fylle rollen som en kyndig og troverdig forebyggende aktør på oppvekstfeltet. Dette har vært foreslått lenge, men våre myndigheter utviser en merkelig berøringsangst overfor en slik systemendring.

2. Barnevernets mangelfulle kompetanse

De fleste barnevernansatte har i dag en treårig utdannelse som barnevernspedagog eller sosionom. I sitt arbeid skal de jobbe med de mest vanskeligstilte barn og familier. Det krever menneskelig modenhet og faglig breddekunnskap. En viktig del av kritikken mot barnevernet i dag, er at barnevernet bruker mye tid på saker som er utløst av ubegrunnede bekymringsmeldinger, men lar mange alvorlige saker gå under radaren. Professor Bente Ohnstad og Ylve Gudheim har på grundig vis belyst denne tematikken i boken Meldeplikt til barnevernet. Er det nok å være bekymret? (2019). Det er nettopp det faglige skjønnet som her svikter. I tillegg skal saksbehandlerne i barnevernet forholde seg særlig til profesjoner som psykologer og jurister, som også har betydelige roller på dette feltet. De har minst femårig utdannelse.

Det er uforståelig og, ikke minst, uklokt at personer som jobber som saksbehandlere og kontaktpersoner i barneverntjenesten ikke skal ha kompetanse på samme nivå som de øvrige viktige profesjonene de må samhandle med. Det har vært forsøkt å gjennomføre krav om utdannelse på masternivå for å jobbe i barnevernet, men den forrige Støre-regjeringen droppet kravet etter påtrykk fra fagbevegelsen. Det var feigt og i strid med hensynet til det beste for barn som kommer i kontakt med barnevernet. Denne motviljen må nedkjempes. Kravet om utdannelse på masternivå, også for de som skal jobbe i førstelinjen på samfunnets kanskje vanskeligste saksfelt, må snarest realiseres.

3. Unnfallenheten fra myndigheter, fagbevegelse og akademia

Svikten i barnevernet er ikke noe nytt. Saken fra Øygarden aktualiserer, som sagt, bare systemets nederlag. Det er neppe noen offentlig tjeneste som har vært gjenstand for så mange granskninger og utredninger som barneverntjenesten, i hvert fall, de siste 20 årene.

Likevel har ingen barneminister eller regjering hittil villet ta noe skikkelig strukturelt grep. Det synes faktisk ikke å være noen erkjennelse på nasjonalt faglig og politisk nivå om at det hersker en systemkrise. Det handler bare om å flikke litt på lovverket, justere litt rettspraksis i samsvar med de fellende dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) og ellers beklage uheldige enkelthendelser. Denne strutsepolitikken støttes aktivt av den innflytelsesrike Fellesorganisasjonen for blant andre barnevernsansatte (FO). FO havner som regel raskt i skyttergravene når barnevernet som system blir kritisert.

Det er ellers foruroligende at også fremtredende representanter for Akademia tildekker systemkrisen. I festskriftet til jusprofessor Kirsten Sandbergs 70-årsdag (Fra barnerett til barns rettigheter, 2024) er kritikken mot systemet nesten fraværende. Tvert imot antyder to så fremtredende professorer i barnerett som Lena Bendiksen og Trude Haugli at påstanden om «systemsvikt» i barnevernet er medieskapt. Det motiverer ikke akkurat til aktiv reformvilje.  

Det er et akutt behov for et nytt barnevernsystem i Norge. I dagens faglige og politiske landskap etterlyser jeg noen i maktposisjon som har vilje eller kraft til å sette dette behovet på dagsorden.

Om ikke dette skjer raskt, er jeg redd for at vi vil oppleve nye skandalesaker i barnevernet, til stor skade for berørte barn og familier, foruten ytterligere belastning på barnevernets skadeskutte anseelse.