Debatt
Emosjonelle krav må tas på alvor. Noen må begynne å bære oss
Det er jobben. Som fortsatt sitter i nervesystemet ditt. Og likevel forventer systemet at du møter opp neste dag som om ingenting, skriver forfatteren av dette innlegget.
Hanna Skotheim
Saken oppsummert
Det finnes vakter som setter seg i sjela. Det er de vaktene ingen ledelse spør om. Det er de vaktene som bærer hele sannheten om omsorgsyrker.
Barne- og ungdomsarbeider i omsorgsbolig
Du kjenner vakta i kroppen lenge etter du har gått hjem
Det finnes vakter som setter seg i musklene.
Og så finnes det vakter som setter seg i sjela.
De vaktene du fortsatt kjenner i brystet når du drar nøkkelen ut av døra hjemme.
De som får deg til å puste litt for tungt, litt for raskt, litt for stille, fordi kroppen ikke helt har skjønt at nå er du trygg.
Det er de vaktene ingen ledelse spør om.
De vaktene ingen statistikk måler.
De vaktene som bærer hele sannheten om omsorgsyrker:
Dette er arbeid som rister i deg.
Som tar plass i deg.
Som du aldri helt får ristet av deg.
Vaktene som starter før du har hengt av deg jakka
Du går inn døra og kjenner det før du har rukket å komme inn i rommet:
Stemningen, trykket i lufta, noe urolig, noe spent, noe rått.
Du vet at du må være roen før du vet hva som har skjedd.
Kroppen din går inn i et modus du ikke har bedt om, men som jobben krever.
Blodtrykket ditt stiger litt.
Du kjenner skuldrene heve seg én millimeter.
Du kjenner pusten bli flat.
Du vet:
I dag kan alt skje.
Og likevel går du inn.
Situasjonen du håndterer uten at noen skjønner hva det gjør med deg
Et blikk som sier mer enn ord.
Uroen som bygger seg opp.
Et rop.
Et slag i veggen.
En kropp som stivner.
En du må nå før det er for sent.
Du regulerer.
Du de-eskalerer.
Du prater rolig selv om hjertet banker som en hammer.
Du står nær nok til å hjelpe, langt nok unna til å være trygg.
Du er deres trygge punkt når du selv ikke har noe å lene deg på.
Ingen hører stemmen i hodet ditt:
Bare pust.
Bare hold roen.
Bare stå her litt til.
Ingen ser at knærne dine skjelver så vidt etterpå.
Ingen vet at du går på do i to minutter for å hente deg inn fordi ingen andre kan ta over.
Vakta fortsetter. Kroppen din gir ikke beskjed, den tar den imot.
Du går videre til oppgaver mens du fortsatt har adrenalin i blodet.
Ingen pause.
Ingen tid.
Ingen som spør: «Gikk det bra med deg?»
For det gjorde jo det.
For alle andre.
Bare ikke helt for deg.
Hjertet ditt henger litt igjen i rommet du forlot.
Tankene dine surrer uten å lande.
Du er fysisk tilstede, men kroppen er i beredskap.
Den slipper ikke.
Ikke ennå.
Og så kommer kvelden.
Den delen ingen ser.
Det er når du sitter i bilen.
Det lille sekundet før du starter motoren.
Stillheten.
Den tunge.
Du kjenner det i brystet.
En trykkende rest av en vakt du ikke helt fikk avsluttet i kroppen.
Du drar hjem og fungerer på autopilot.
Smiler.Lager middag. Tar en dusj.
Men inni deg suser det fortsatt.
Når du legger deg, lukker øynene og kjenner at kroppen gjør små rykk , det er ikke søvn som kommer.
Det er jobben.
Som fortsatt sitter i nervesystemet ditt.
Og likevel forventer systemet at du møter opp neste dag som om ingenting.
Dette ER emosjonelle krav.
Ikke de pene ordene i lovteksten.
Men den rå realiteten:
Det du står i på vakt, følger kroppen din hjem.
Det setter seg i pusten.
I pulsen.
I nakken.
I drømmene.
I frykten for de vaktene der du vet at du må gi mer enn du har.
Dette er arbeid som gjør deg sterkere og samtidig tærer på alt det myke inni deg som gjør deg god.
Her er sannheten
Det er ikke oss det er noe galt med.
Det er ikke at vi er «slitne typer».
Det er ikke at vi «burde tåle mer».
Det er dette
Ingen mennesker kan stå i andres stormer hver dag
uten at noen står i våre.
Ingen kan være trygghet alene.
Ingen kan være regulering alene.
Ingen kan være buffer alene.
Ingen kan være menneske etter menneske etter menneske
-uten et system som bærer dem tilbake.
Dette er ikke svakhet.
Dette er fysiologi.
Dette er psykologi.
Dette er arbeidsmiljø.
Dette er virkelighet.
Vi bærer mennesker når livet deres står i spinn.
Vi står i panikken deres, smerten deres, uroen deres, historiene deres.
Vi går inn i det mest sårbare et menneske har og møter dem med ro, varme og fag.
Men vi skal aldri måtte bære alt dette alene.
Vi skal aldri måtte late som det går bra.
Vi skal aldri måtte forholde oss til at systemet vårt tenker at alt dette er «robusthet».
Omsorg koster.
Ikke fordi vi er svake.
Men fordi vi er mennesker.
Og mennesker skal ikke stå alene i stormen de bruker hele hjertet på å lindre hos andre.
Dette er vakta du kjenner på kroppen.
Dette er hvorfor vi trenger tryggere rammer.
Dette er hvorfor emosjonelle krav endelig må tas på alvor.
For vi bærer alt.
Men noen må begynne å bære oss også.
Nå endres arbeidsmiljøloven, men det er for lite kunnskap om emosjonelle belastninger
Flere saker
Gatekunstner Roy Håvard Løseth har foreviget Tamima på en vegg på Kampen i Oslo.
Frode Rønning
Vedtatt pålegg mot arbeidsgiveren etter Kampen-drapet
Elin Dingstad, Pia Frog Mandt og Joakim Næss diskuterer hvordan litteratur gjør dem til bedre fagpersoner.
Hanna Skotheim
Familieterapeutene: – Vi blir bedre fagpersoner av å lese romaner
Kristin Berg er klinisk sosionom og familieterapeut.
Sanden Media
Blinde Kristin om lovendring: – Jeg vil bidra i arbeidslivet uten å slite meg ut
Julefesten for tidligere barnevernsbarn bringer fram gode og såre følelser og er noe av det fineste familieveileder Maja Mugaas (t.h) er med på hvert år.
Hanna Skotheim
Julefest med tidligere barnevernsbarn: – Det fineste jeg gjør i året
Senterpartiets Kjersti Toppe (Sp) mener Nav er i krise.
Skjalg Bøhmer Vold
Senterpartiet vil dele Nav i to: – Arbeidet må starte straks
Hanne Glemmestad er utdannet sosionom og har tidligere vært Nav-leder.
Hanna Skotheim


