En mor og hennes veileder Siw L. Karlsen, som også er fostermor til to barn

Etter 13 måneder i beredskapshjem, sak i fylkesnemnda og senere sak i tingretten, kom dommen. Barna mine som nå var blitt fire og sju år skulle komme hjem.

Da barna ble tatt ifra meg tok det en måned før jeg fikk treffe dem. Senere fikk vi treffe hverandre ca. en gang i måneden i fire timer. Reisen til beredskapshjemmet tok ca. seks timer hver vei, så det var en svært krevende tid både følelsesmessig, relasjonelt, og praktisk.

Det var tilsyn på alle samværene, og jeg ble bedt om å snakke norsk med barna slik at tilsynspersonen kunne forstå hva vi snakket om. Vårt morsmål var arabisk. Barna fikk ingen morsmålsundervisning i tiden de bodde i beredskapshjemmet, og ifølge barna ble de oppfordret til å snakke norsk med hverandre.

Jeg ønsket bilder av barna for å følge deres utvikling og ha noe å snakke med dem om. Det fikk jeg ikke.

Da Tingretten besluttet at barna skulle flytte tilbake til meg var kampen over, trodde jeg. Barnevernstjenesten truet med å anke beslutningen, men ankefristen gikk ut uten at de anket.

Barna skulle endelig flytte hjem!

Jeg hadde flyttet til Orkland kommune, fått leilighet i regi av Nav, etablert et samarbeid med den nye barnevernstjenesten, og håpet at jeg og barna kunne fortsette som før, ta opp tråden fra før plasseringen i beredskapshjem.

Men i løpet av 13 måneder skjer det mye i et barns utvikling. Begge barna snakket flytende arabisk da de ble flyttet fra meg. Jeg er selv fra Syria, men snakker godt norsk. Likevel var det vanskelig for meg å forstå hva barna sa. De snakket bare norsk, og på en dialekt fra Vestlandet som det var vanskelig for meg å forstå.

Jeg ba guttene om å snakke arabisk, men det ville de ikke/eller kunne ikke. Etter hvert viste det seg at morsmålet hadde blitt borte. Dette resulterte i mange misforståelser mellom oss.

Etter bare noen dager ga guttene meg inntrykk av at de var misfornøyde med meg. Eldstebarnet protesterte på grenser, viste finger til meg og sa han ville ha en annen mamma.

Første gangen han sa det begynte jeg å gråte, følelsene tok overhånd. Senere forsto jeg at det var hans måte å vise sin utrygghet på. Han måtte teste om jeg skulle fortsette å være der for han.

Jeg var så lykkelig for at barna hadde kommet hjem, og samtidig så redd for at barna ikke skulle føle trygghet hos meg.

Huset guttene hadde bodd i var mye større enn leiligheten jeg hadde. Nå måtte vi alle tre dele ett soverom.

Da jeg satte grenser og stilte krav til dem hylte de og skrek og sa at det ikke var jeg som var mammaen deres. Eldstegutten både slo og brukte stygge ord om meg.

Jeg ble veldig redd for hvordan dette skulle gå. Jeg ville være den beste mammaen i verden for dem, men barna mine ga meg en følelse av å være udugelig. For å komme ut av denne følelsen prøvde jeg å tilfredsstille barnas ønsker. De fikk leker, klær og opplevelser som de ønsket seg. Da eldstegutten hadde bursdag brukte jeg altfor mye penger på spesiallagde kaker, leide gymsalen på skolen som ble pyntet med alt han ønsket seg og inviterte alle i klassen. Han ble likevel ikke fornøyd. I bursdagen viste han lite glede.

De gangene barna ga meg en klem, gråt jeg av glede. Det ble til at jeg etterspurte tegn på kjærlighet fra dem. Jeg ville egentlig gjøre hva som helst for at de skulle vise meg kjærlighet og at jeg var viktig for dem.

Forholdet mellom meg og barna ble mer og mer utfordrende. Eldstegutten ville blant annet ikke ha noen form for kroppskontakt. Jeg hadde så lyst å klemme han. Skolen fortalte at han hadde relasjonsutfordringer både i forhold til andre elever og lærere.

Selv om jeg var veldig sliten kunne jeg aldri vise det, uansett hvordan jeg hadde det.

Jeg ble redd, redd for at den nye barnevernstjenesten jeg hadde fått så god kontakt med, skulle si at jeg ikke var bra nok, eller bruke begrepet «bekymret».

Etter grundige overveielser bestemte jeg meg for å være åpen om situasjonen, og om min frykt og fortvilelse.

Men Kristin, min nye kontaktperson, lyttet til meg, trøstet meg og sa de skulle hjelpe meg og barna. Det var forventet at det ville komme utfordringer, sa hun.

De arrangerte familieråd, slik at min øvrige familie ble involvert.

Jeg fikk en egen veileder som hjalp meg tilbake i morsrollen som en voksen, trygg omsorgsperson for barna mine. Det ble etablert et avlastningstilbud hos en fantastisk familie fra Syria. Den eldste sønnen min fikk tilbud om traumebehandling fra BUP, og barnevernstjenesten arrangerte jevnlige samarbeidsmøter med alle involverte instanser. I tillegg til dette mente veilederen min at barna burde få mulighet til et møte med beredskapsforeldrene for på den måten sørge for at barnas liv «hang sammen». Det ble gjennomført på Teams og ble positivt for barna. De fikk se at jeg og beredskapshjemmet anerkjente hverandre. På den måten ble all lojalitetsproblematikk borte, og vi kunne snakke om opplevelser de hadde hatt hos dem på en god måte.

Veilederen min hjalp meg til å forstå at barnas utfordrende atferds-uttrykk hang sammen med uheldige relasjonsopplevelser barna hadde hatt i sine første år, samt at de hadde tilpasset seg til en ny familiekultur og utviklet nye relasjoner i beredskapsfamilien.

Det var helt logisk at de ville teste meg for å finne ut om jeg var trygg og forutsigbar for dem.

Veilederen min holdt fast på at jeg var en god mamma som ville beskytte barna med kjærlighet og omsorg, og ga meg tro og håp når det var krevende dager.

Jeg lærte meg å skille på egne behov og følelser, og at barna hadde behov for at jeg «så verden» ut fra deres ståsted.

Det var ikke så lett. Jeg hadde også uheldige relasjonserfaringer i min historie. Veilederen min satte ord på sårbarheter hos både meg og barna og sakte, men sikkert ble jeg den omsorgspersonen barna mine hadde behov for og som jeg ønsket å være.

Gjennom et år var mine private og offentlige hjelpere med meg og barna i opp- og nedturer.

I dag er saken henlagt hos barnevernstjenesten. Det kan fortsatt oppstå krevende situasjoner mellom barna og meg, men jeg er likevel trygg i foreldrerollen. Guttene fungerer godt på skole og barnehage.

Vi bor i et eget hus. Jeg studerer økonomi på universitetet. Til våren skal jeg gifte meg med en fantastisk mann som er like glad i barna mine som meg.

Takk til Orkland barnevernstjeneste! Takk for at jeg fikk så mye hjelp og støtte at jeg kan fortsette med å være en trygg og god mamma for barna mine.

Jeg vil gi en ekstra blomst til min kontaktperson Kristin.

Til slutt vil jeg anmode alle barnevernstjenester om å gi hjelp og støtte til foreldre som får barna sine tilbake etter plassering i beredskapshjem eller fosterhjem.

Ettertanker fra veileder:

Det er ikke tvil om at det å flytte barn inn i en ny omsorgssituasjon oppleves som en traumatisk hendelse for både barn og foreldre. Det gjelder uansett begrunnelse for at et barn må flytte.

Dr. Patricia Crittenden skriver i The Effects of Separation from Parents on Children at vi er for lite opptatt av den emosjonelle effekten det har på barns utvikling når barn får nye omsorgspersoner.

Det betyr ikke at en ikke skal flytte barn ut av hjemmet om omsorgsforholdene er risikofylte, men at vi som jobber med barnevern og psykisk helse må være bevisste på hvordan dette påvirker barnet på kort og lang sikt.

Et aspekt i denne historien er at barna etter kort tid mistet sitt morsmål. Jeg har erfart at det gjelder mange barn der morsmålet er et annet enn i den nye omsorgssituasjonen.

Om vi legger til grunn at selve flyttingen er en traumatisk hendelse som utløser overlevelsesinstinkter hos barna, så kan en mulig forklaring være at morsmålet ikke lenger har noen eksistensiell verdi for å utløse omsorg og beskyttelse. Sosialt er språket viktig i omgangen med andre barn, kognitivt er det viktig for å lære, forstå og tenke. Altså alt som handler om å tilpasse seg den nye situasjonen. Om barnet heller ikke får snakke morsmålet på samvær har det til slutt ingen relevans eller verdi for barnet.

Mors beskrivelse av frykten hun følte da barna ble tatt ifra henne og gleden kombinert med frykt da barna kom hjem, er også viktig å merke seg. Det å få et stempel som «ikke god nok som mor» medfører at en mest sannsynlig ikke føler trygghet i omsorgsrollen når barna kommer hjem igjen.

Relasjonen mellom foreldre og barn påvirkes på mange måter ved atskillelse, og det er nok mer sannsynlig at relasjonsutfordringer kommer, enn at de ikke kommer.

Hjelpeapparatet må ruste opp og samarbeide med foreldre ved tilbakeføring.

Det som også hører med til historien er at denne mammaen er en av de mange som tok seg over i en gummibåt fra Tyrkia til Hellas. Eldstegutten var da bare noen måneder gammel. Da det blåste opp på havet, tok hun av seg sin egen jakke for å sikre at sønnen var varm. Hun fortalte at hun ville beskytte barnet sitt inn i døden om de havnet i sjøen.

På flukt i en gruppe gjennom Europa måtte hun gå til fots i milevis mens hun bar barnet sitt i armene. Ofte måtte hun amme barnet gående.

Ifølge henne var det å bli fratatt barna en mye mer traumatisk opplevelse. Hun følte at livet stoppet opp, og det verste var å bli fratatt muligheten til å beskytte barna sine.

Jeg berømme denne mammaen for sitt mot i forhold til det å fortelle om dette såre, vanskelige i hennes liv.

Jeg håper at denne historien bidrar til større bevissthet rundt betydningen av god planlegging og gjennomføring av samvær, samt bidra til å belyse behovet for oppfølging, støtte og hjelp når barn flyttes tilbake til sine foreldre.