Ingrid Pelin Berg, regiondirektør, og Haakon Cederkvist, avdelingsdirektør, Bufetat, region øst

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I sommer har det vært flere nyhetssaker, blant annet i NRK 27. juli, om at barn plasseres i fengsel fordi det er mangel på institusjonsplasser i barnevernet. Vi underslår ikke at kapasiteten i en periode har vært for lav. Det arbeider vi hver dag for å gjøre noe med, og vi ser at tiltakene har effekt.

Men det er to diskusjoner som blandes sammen i denne debatten: Den ene handler om manglende kapasitet i barnevernet, og den andre om grensesnittet mellom barnevern og samfunnsvern.

Til den første: Ja, vi trenger flere institusjonsplasser for å ha sikker kapasitet når kommunalt barnevern ber om bistand til et barn som trenger institusjonsopphold. Det behovet er det flere årsaker til, som er godt belyst i tidligere nyhetssaker.

For å møte dette behovet jobber vi med å utvide vår egen statlige institusjonskapasitet, og vi kjøper fortsatt egnede plasser av private aktører. Vi spør private, både ideelle og kommersielle, om samarbeid både i enkeltsaker og på lengre sikt. Vi tar gjerne nye dialoger med de som ønsker å samarbeide med oss. 

Den andre diskusjonen handler om grensesnittet mellom barnevern og samfunnsvern. Vi opplever at økningen i behovet for tiltak som følge av ungdomskriminalitet, er langt større enn økningen i behovet for offentlige omsorgsbaser etter barnevernloven. Dette er ofte et vanskelig skille, men for oss er det viktig å nyansere debatten: Barnevern har aldri samfunnsvern som formål, men barnevern kan generere samfunnsvern som konsekvens.

Vi skal hjelpe ungdom som har handlemåter som er skadelige for dem selv eller andre, men det må være innenfor de rammene barnevernet har. Det er svært sjelden forenlig med behovet for en varetektsfengsling. 

Denne utviklingen i ungdomskriminalitet øker behovet for å utvikle tiltakskjeder i grenseflaten mellom kriminalomsorg og barnevern, der vi samtidig styrker samarbeidsstrukturene med andre tilgrensende tjenester. Den praten tar vi gjerne sammen med justissektoren. 

Til slutt vil vi løfte frem et viktig prinsipp for virkningsfulle tjenester: At vi har barnet i sentrum - uavhengig av eierskap.

Det er viktig at vi tilbyr kunnskapsbaserte og virkningsfulle tjenester. Det er helt sentralt at styringen, være seg den er politisk eller faglig, ikke går på bekostning av det som virker for de som trenger tjenestene. Stadig flere barn i institusjon har sammensatte behov, og trenger samtidige hjelpeinnsatser fra flere tjenester. Det gjelder barn både i statlige og private institusjoner.

Diskusjonen bør dreies bort fra eierskap og over til hva som er virkningsfulle tjenester, hvordan vi sikrer kompetanse og hvordan vi får til det nødvendige samarbeidet mellom barnevern-, helse-, skole- og justissektorene.

Det sentrale for alle barn, uavhengig av hvem de får tiltak fra, er at de involveres, medvirker og mottar kunnskapsbasert og virkningsfull hjelp. Drøftingen og “rangeringen” av hvem som er mest utfordrende, kan gå på bekostning av riktig tiltak til rett tid. Det må vi unngå.