Anne M. Odland

anne@lomedia.no

– Avvergeplikten i Straffeloven er ikke godt nok kjent. Mange profesjonsutøvere tror at taushetsplikten står i veien for å si fra om bekymring for vold i nære relasjoner, sier Silje Louise Dahl, professor ved Høgskulen i Volda.

Hun er med i et stort forskningsprosjekt om hva voldsutsatte, voldsutøvere og profesjonsutøvere kan om avvergeplikt etter Straffelovens § 196 og om de bruker den.

500 informanter har deltatt i spørreundersøkelse, derav 374 fagfolk. I tillegg har nesten 80 personer deltatt i kvalitative intervju, blant annet 59 ansatte i ulike tjenester. Resultater fra det femårige forskningsprosjektet blir presentert på en konferanse på Politihøgskolen i april 2026.

Avvergeplikten i Straffeloven er ikke godt nok kjent, påpeker Silje Louise Dahl.

Privat

Kjenner profesjonsutøvere godt nok til avvergeplikten de har?

– Nei, avvergeplikten etter Straffelovens § 196 er ikke godt nok kjent. Noen snakker om at de følger en magefølelse på hva de skal gjøre når de tror at noen utsettes for vold i nære relasjoner, men de kjenner ikke innholdet i paragrafen. De har dermed ikke gode forutsetninger for å vurdere terskler for å melde fra og hva som er relevante handlingsalternativer.

Hvorfor er det viktig å kjenne til akkurat denne loven?

– Alle over den kriminelle lavalderen har plikt til å avverge bestemte, alvorlige lovbrudd som vold i nære relasjoner og voldtekt. Man kan faktisk straffes med inntil ett år om man unnlater å anmelde eller «på annen måte» søker å avverge enkelte alvorlige lovbrudd. Så vidt jeg vet er ingen blitt dømt. Det har vært en sovende paragraf. Det er helt tydelig i kvalitative intervjuer og spørreundersøkelser at mange ikke har konkret kunnskap om plikten og at de har et individuelt ansvar.

Hva er uklart for profesjonsutøvere om denne plikten?

– Ansatte i barnevernet, for eksempel, som har deltatt i kvalitative intervjuer, sier at de er positive til at samfunnet kan gripe inn og forhindre vold, men de er usikre på hvordan og når de skal gjøre det og hvem som har ansvaret. Mange kjenner ikke til at Straffelovens § 196 har forrang framfor Profesjonslovgivningen om taushetsplikt. Noen snakker om at de må bryte taushetsplikten for å avverge vold. Det er en misforståelse. Det riktige er at taushetsplikten blir satt til side hvis avvergeplikten inntrer.

Hva gjør man da?

– Da skal man melde til politiet eller «på annen måte» gripe inn for å avverge vold. Det er viktig at profesjonsutøvere blir bevisst på at et rom for skjønn er nevnt i lovverket. Ordlyden sier «anmeldelse eller på annen måte». På annen måte kan bety at man tar en voldsutsatt ut av en akutt farlig situasjon og til krisesenter. Krisesenteret har også avvergeplikt. Det er frivillig å være der, og hvis en voldsutsatt person vil dra derfra, og man mener det er sannsynlig at den vil utsettes for vold, må man gjøre noe – for eksempel kontakte politiet.

Du har gjort kvalitative intervjuer med profesjonsutøvere, hva sier de?

– Hvis vi zoomer inn på ansatte i barnevernstjenester, så er det en ting som går igjen: Flere sier at de ikke kjenner til avvergeplikten når det er snakk om partnervold og at det skyldes at de har sitt hovedfokus på barnet. En informant sier at hun måtte google begrepet «avvergeplikt» før intervjuet.

Hva gjør at de ikke er mer opptatt av det som kan være partnervold?

– En ansatt sier det slik: Hos oss snakker vi om at barnet er vitne til vold. Den voksne er i bakgrunnen og fremstår som relevant i saken bare som omsorgsperson og ikke som en som selv er utsatt for vold. I forskningen bruker vi ikke begrepet vitne, for det indikerer en avstand. Vi tenker at barnet er utsatt for partnervold. Mange har den bevisstheten, men ikke alle. Ansatte i barnevernet skal sikre barn gode oppvekstvilkår. Dermed må de foreta seg noe hvis de tror at en forelder muligens kan være utsatt for vold. I dette er det et potensial for å forebygge partnervold.

Hvordan stiller andre profesjonsgrupper seg til avvergeplikten?

– Andre profesjonsgrupper kan tenke at de har avverget vold ved å kontakte barnevernet, men hvis barnevernet har fokus på barnet og ikke melder til politiet eller foretar seg noe annet, så blir jo ikke partnervolden avverget.

Hvordan har dere undersøkt dette i forskningsprosjektet?

– De som deltok i spørreundersøkelsen fikk blant annet presentert et case og så skulle de ta stilling til en rekke påstander. Vi forskerne tenkte at det ganske sikkert ikke var tilstrekkelig å bare melde til barnevernet, men at politiet også måtte kontaktes. Nesten 40 prosent svarte at de syntes det var nok å melde til barnevernet. 13 prosent svarte at de ikke visste. Halvparten svarte at det ikke holdt å melde fra til barnevernet. Dette viser at mange er usikre og at det er uklart hva som er rett å gjøre og hva som er tilstrekkelig.

Kan bedre kunnskap om avvergeplikten forhindre partnervold?

– Ja, jeg tenker det. I tillegg må profesjonsutøvere lære om partnervold som fenomen og som risikovurdering, slik at de forstår tegn og stiller spørsmål om hva som er problemene i familien.

Gjelder avvergeplikten alle typer vold?

– Når det gjelder partnervold, går det fram av §282 og §283 at avvergeplikten gjelder alvorlig eller gjentatt vold. Ordlyden i §282 er at dette gjelder den som ved «trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser, alvorlig eller gjentatt mishandler sin nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer.»

Trengs det en debatt om hva som er vold?

– I lovparagrafen er både ordene vold og mishandling nevnt og det kan være både fysisk og psykisk vold. Mange profesjonsutøvere svarer i undersøkelsen og i intervjuer at de synes det er vanskelig å vite hvordan de skal forholde seg til psykisk vold. Det synes som om de finner det er lettere å melde fra til politiet når volden er fysisk. Så ja, det trengs en debatt på arbeidsplassene om dette: Hvor går grensene for når man må tenke at risikoen og volden er alvorlig nok og man må gjøre noe for å avverge.