Anne M. Odland

anne@lomedia.no

Ida Haukaas Alkholt skriver i kort og konsentrert form om barna og familiene hun møter og tanker hun gjør seg i jobben i barnevernet. Nå gir hun ut diktsamlingen Saksmapper på Lyrikkforlaget. Boka åpner med diktet De få:

«Først

skulle jeg redde verden

så forsto jeg

at jeg fint kan nøye meg med

å gjøre den litt bedre

for noen få»

– Jeg har alltid skrevet, dikt og dagbøker. Jeg bruker det til å få ut tanker, følelser og opplevelser. Det er en måte å forstå meg selv, sier Alkholt.

Hun har master i sosialt arbeid og har jobbet i kommunale barnevernstjenester i åtte år, blant annet i Oslo og Larvik. 36-åringen er fra Stavern i Vestfold.

Dikt fra barnevernets førstelinje har hun skrevet og samlet gjennom mange år.

De er ikke i hovedsak skrevet for å inspirere eller bidra til å finne glede i yrket, men kanskje er de et forsøk på å beskrive virkeligheten slik hun har erfart den gjennom møter med familier og kolleger – på godt og vondt.

– Jeg møter mennesker i krise. Med skrivingen bearbeider jeg inntrykkene.

Måte å rydde opp

Hvis hun har stått i noe vanskelig og vondt i arbeidsdagen, kjenner hun at det kan sette seg i kroppen. Alkholt tenker på diktskrivingen som en debrifing.

– Det er rutiner for at vi medarbeidere kan snakke om følelser i jobben på en strukturert måte, men det er ikke alltid tid til det, eller så er det ikke at man selv er klar til å snakke om det – noen ganger må ting modnes litt, sier hun.

Selv kjenner hun at ord og setninger formes. Det er slik hun rydder i hodet:

– Da er det bare å få det skrevet ned. Da kan det slå meg at ja, sånn er det jeg har det. Den måten å håndtere følelser i jobben fungerer kjempegodt for meg.

Galgenhumor

Vi gjør ikke narr

Vi er ikke respektløse

Vi dømmer deg ikke

Men vi må le

for å overleve

og klare å se lyset

her i mørket

Midt i et vedtak

Det hender hun rabler ned noen formuleringer midt i arbeidsdagen, mens hun egentlig holder på å skrive et vedtak – linjer som kan bli poesi.

Det kan være menneskers historier som har gjort et spesielt inntrykk, kolleger hun tenker på eller tanker om seg selv i jobben.

– Jeg er ikke så glad i svulstige og svevende dikt. Jeg liker å få fram det treffende i korte linjer. Forhåpentligvis er det noe som treffer andre, i noe av det jeg har erfart selv, sier hun.

Hun har fått tilbakemeldinger fra kolleger i barnevernstjenester om at de kjenner seg igjen i mye av det hun beskriver.

– Kanskje kolleger som er på randen til å bli utbrent, som trenger litt trøst og forståelse, får lyst til komme seg på jobb. Eller kanskje diktene kan bety noe for de som strever med noe, sier hun.

Privat

Deler på Instagram

Saksmapper er hennes andre diktsamling. Den første samlingen dikt handlet om egen historie og sorg ved å spontanabortere mange ganger.

– Hvorfor ble det dikt om barnevernet nå?

– Det er mange meninger om oss i barnevernet, men folk vet samtidig lite om vurderinger vi gjør på grunn av taushetsplikt. Det er jo for eksempel ikke sant at vi fryder oss når vi flytter et barn ut av hjemmet.

Hun deler ofte diktene sine på Instagram. Der er de en gruppe «hobbypoeter», som hun sier, som følger og kommenterer på hverandres dikt.

– Det jeg liker med diktformen er at det er korte, enkle setninger. Det er overkommelig. Mange kan lese de, kanskje flere kan forstå.

– Er diktene om klientene eller om deg?

– De beskriver møter med klienter, kolleger og hva jeg har kjent på, en miks.

Diktet Monster

Flere av diktene handler om rollen som barnevernsarbeider og hvordan man oppfattes av andre og ser seg selv.

Du tror smilet skjuler huggtenner, skriver hun i diktet Monster.

– Man prøver å være mild og vennlig mot barn og familier, men det kan være de som har dårlig erfaring med barnevernet, og jeg må være ydmyk for opplevelsene de har. Diktet formidler at jeg med mitt smil representerer noe som skaper et ubehag hos de jeg skal hjelpe. Med erfaring forstår jeg at det ikke er meg de har noe imot, men at det er hva de har med seg fra før.

Et annet dikt har hun kalt Yrkesstolthet. Alkholt sier diktet er en stille hyllest til gode kolleger, som «bærer stolthetens rop på innsiden».

– Det er ikke alltid man har lyst å si at man jobber i barnevernet. Det kan være så høylytte meninger. Men hvis vi ikke framsnakker oss selv, hvem skal gjøre det da?

Lærer om mennesker

– Hva har jobben gitt deg, hvis du skal si noe uten å formulere det i dikts form?

– Jeg har lært mye om mennesker og om meg selv. Jeg har forstått selv hvor viktig det er å tørre å sette grenser, hvor mye omsorg det er i det.

Flere av diktene har titler som er kjente faglige begrep: Tiltak i hjemmet, Lojalitet, Lukket sak, Frivillig samtykke, Avmakt, Relasjon.

– Er det et spesielt dikt i boka som har fått oppmerksomhet?

– Flere kolleger har nevnt diktet Bordet. Det handler om det ordinære for oss som drar på jobb i barnevernet en vanlig ukedag, men hvor ekstraordinært det kan være for de som skal i møte hos oss den dagen, sier hun og utdyper:

– De vi skal møte er kanskje i sin verste periode i livet. Vi skal ha respekt for den perioden. Diktet er en slags appell til å huske på det.

– Hvorfor har du kalt samlingen for Saksmapper?

– I mappene ligger livet til folk, det er levde liv i arkiv.

– Leser du andres dikt for inspirasjon?

– Jeg følger hobby-poeter på Instagram og er inspirert av den gjengen, som følger og kommenterer hverandre. Jeg liker dikt om vanlige folk og deres historier. Jeg foretrekker realityserien Charterfeber framfor kjendiser i Farmen.

Diktsamlingen hennes er trykket i 500 eksemplarer. Nå gleder hun seg til å få dette ut i verden.

– Kanskje noen av de rette menneskene finner diktene og leser dem, sier hun.