Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Bengt står i butikken. Rundt ham løper sønnen og peker på alt han vil ha. Maser om å få det.

Før ville Bengt bare gitt opp hele handleturen og gått ut av butikken.

Nå setter han seg ned på huk, sier at han forstår at sønnen vil ha alt det han peker på. Så forklarer han at pappa ikke har penger til å kjøpe det akkurat i dag. Pengene må brukes på dagens middag.

Når de to går ut av butikken med varene, er stemninga god.

Sønnen har forstått at det ikke ble noe ekstra denne gangen. Og pappa Bengt har klart å sette grenser.

En skikket far?

Det er et før og etter Bengt fikk hjelp av barnevernet. I dag håndterer han sin fire år gamle sønn på en helt annen måte.

Det var under pandemien at alt raknet.

Hanna Skotheim

Bengt fikk en ervervet hjerneskade, og gikk fra å være en «happy-go-lucky» fyr til å få kort lunte og bli fort sliten.

Den nå 49 år gamle mannen var alltid positiv og tok utfordringer på strak arm. Etter at han ble syk, ble han oftere sinna og kranglene med samboeren ble mange. Det endte med at forholdet tok slutt.

Hjerneskaden gjorde det også vanskelig for Bengt å være en god pappa, syntes han.

Han slet med å sette grenser, men også med helt hverdagslige ting som å lage mat og holde det rent. I perioder kunne han bruke to timer på å sortere hvite klær fra mørke.

Bengt har også nedsatt syn fra tidligere og går på immundempende medisiner.

Så når han blir syk, blir han veldig syk.

– Midt oppi alt skulle jeg være alene med et barn. Jeg bekymret meg for om jeg var en skikket far.

Vi velger å omtale Bengt kun med hans fornavn av hensyn til sønnen. Moren til sønnen er kjent med og positiv til at Bengt forteller sin historie.

Stressa

Da de to foreldrene skulle finne ut av samværet med sønnen, fortalte Bengt advokaten at han var usikker på papparollen.

De ble enig om at advokaten skulle kontakte barnevernet for å se hva de kunne hjelpe med.

Litt senere fikk Bengt et brev i posten. Han hadde fått en bekymringsmelding fra barnevernstjenesten.

– Jeg ble veldig stressa, sier Bengt.

Etter et møte med barnevernet, kom to saksbehandlere hjem til det separerte paret for å se hvordan de hadde det hjemme. De hadde fortsatt en felles leilighet på det tidspunktet.

Bengt roet seg da barnevernet sa at alt er på stell. Han ble også glad da sønnen kastet seg i armene hans da han skulle gå.

Men han ville fortsatt snakke med barnevernet – bare ham.

De avtalte et møte.

Flere ber om hjelp

Siden 2015 har det vært en jevn økning i foreldre som selv ber om hjelp fra barnevernet, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

I dag er omtrent ni prosent av bekymringsmeldinger om barn meldt av foreldre eller foresatte.

Årsaken til at noen foreldre ber om hjelp er egne foreldreferdigheter. Det kan handle om manglende stimulering og regulering av barnet eller manglende sensitivitet og følelsesmessig tilgjengelighet.

Det fleste foreldre som melder selv, gjør det fordi de er i konflikt med den andre forelder som de ikke lenger bor sammen med.

– Ingen selvfølge

Divisjonsdirektøren i Bufdir, Tove Bruusgaard, synes det er positivt at flere foreldre melder ifra.

– Det er ingen selvfølge. Vi vet at tilliten til barnevernet er varierende i befolkningen, så det at de selv tar kontakt, vitner om tillit til hjelpeapparatet, sier Bruusgaard.

Tove Brusgaard, divisjonsdirektør i Bufdir.

Bufdir

Det at foreldre selv tar kontakt, viser at de har kommet til den erkjennelsen at de har behov for støtte. Da er de også mer åpen for å få hjelp og samarbeidet blir bedre, mener divisjonsdirektøren.

Siden det er mye negativt snakk om barnevernet, tror Bruusgaard at de som er fornøyde med hjelpen de har fått, likevel kan kvie seg for å fortelle det offentlig.

– Det er heller ikke lett å stå fram og innrømme at man har hatt behov for hjelp fra barnevernet.

– Hva er det viktig å vite at barnevernet kan hjelpe med hvis man som forelder kvier seg for å be om hjelp?

– Barnevernet bidrar som oftest med alt mulig annet enn å ta barnet. De gir råd, veiledning, de kan hjelpe dem med å få et pusterom i hverdagen i form av avlastningshjelp for eksempel. De kan også sette i gang ulike tiltak som kan hjelpe barn og unge som har utfordringer knyttet til atferd eller rus.

Bruusgaard forstår imidlertid skepsisen godt.

– Barnevernstjenesten har en dobbeltrolle i form av at de også har en myndighetsrolle. Vi forstår godt at det kan være skremmende å bli vurdert om man fungerer godt som foreldre.

Trygget ham

Da Bengt ba om hjelp fra barnevernstjenesten, lærte han blant annet hvordan han kunne håndtere sønnens følelser og reaksjoner.

Her vil vi presisere at det ikke noe spesielt med sønnens oppførsel. Han er som et hvilket som helst annet barn på sin alder. Men Bengt opplevde at det var vanskelig å vite hva han skulle gjøre.

Barnevernspedagog Lisa Merethe Eek snakket en del med Bengt om at han ble stressa da sønnen slo seg vrang. For eksempel hvis han ikke fikk det han ville ha på butikken.

– Jeg jobbet med å trygge ham som far og gi ham noen verktøy. Det kan være vanskelig for alle å vite hva man skal gjøre når toåringen ligger og spreller med beina på butikken, sier Eek.

Lisa Merethe Eek, barnevernspedagog.

Privat

Hun ble Bengts redning i barnevernet. Han har fritatt henne fra taushetsplikten.

Vill styrke han som far

Barnevernspedagogen jobber ikke lenger i barnevernstjenesten der Bengt fikk hjelp, men hun husker ham godt. Særlig imponert var hun over at han prøvde ut rådene hun ga ham.

– Det ga meg mestring og motivasjon at han virkelig tok til seg det vi snakket om, sier Eek.

Hun husker at Bengt ikke var særlig positiv første gang de møttes. Han var blant annet redd for hva hun skrev. Derfor pleide hun å lese det opp høyt for han.

Hun understreket også overfor han hvilken rolle hun hadde; å styrke han i farsrollen.

Det er målet med hjelpetiltak, og det sa hun til Bengt.

Eek minnet han også på at samtalene var helt frivillige. Han kunne gå ut av døra når som helst.

Hun forstår at mange har høy terskel for å ta kontakt med barnevernstjenesten.

– Man får ofte høre negative ting i mediene og så har man kanskje hørt fæle historier fra noen i periferien.

En god pappa

Bengt husker han var nervøs før første møte med Eek.

Det viste seg at hun bare vennlig og god, minnes han.

– Det føltes trygt å være der fra første stund. Hun hadde ingen agenda. Hun bare lyttet til hva jeg hadde å si.

Hanna Skotheim

Etter et halvt år med ukentlige samtaler, mente Eek at de hadde nådd målet: Sønnen var trygg og hadde en god hverdag og Bengt klarte seg fint.

Uten samtalene med Eek, mener Bengt at han ikke hadde vært en like god pappa i dag. Da hadde han heller ikke våget å si det høyt, at han er en god pappa.

– Jeg var så usikker, men fikk så god hjelp.

– Lyset i hverdagen

Selv om Bengt synes det går bedre med papparollen, gjør hjerneskaden at han fort blir sliten.

Derfor må han sørge for å få slappet av mest mulig sånn at han har nok energi til de dagene han har sønnen.

I dag har han sønnen litt under 40 prosent. Bengt håper at de på sikt vil kunne ha en 50/50 ordning.

– Sønnen min er lyset i hverdagen min. Han er så lystig og glad og fin.

Bengt er glad han kontaktet barnevernet til tross for alt det negative han hadde hørt.

– Det er det beste jeg har gjort for meg og min sønn.

Vil du ha nyhetsbrev fra Fontene? Meld deg på her