Olga Marie Torsvik

Illustrasjon: Øivind Hovland

Om forfatteren

Privatn

Olga Marie Torsvik er sosionom med master i sosialt arbeid og videreutdanning i Metodisk boligsosialt arbeid samt Helseledelse. Avdelingsleder i ALD (Arbeidslag Demens) og Aktivitet, Klepp kommune.

Demenssykdom er en av de største utfordringene verden står ovenfor. Aktivitet er viktig for personer med demens, både for å opprettholde funksjoner og for å ha en meningsfull hverdag. Klepp kommune har ulike aktivitetstilbud og miljøtiltak til hjemmeboende som lever med sykdommen. I denne artikkelen vil jeg beskrive miljøtiltaket «Høner i sansehagen»: Tanken bak, praktisk gjennomføring og erfaringer.

Demens er en samlebetegnelse for ulike sykdommer eller skader i hjernen. Tilstanden er kronisk og utvikler seg gradvis, med symptomer som redusert hukommelse, kommunikasjonsutfordringer og nedsatt orienteringsevne. Etter hvert som sykdommen progredierer, vil den rammede miste ferdigheter og få vansker med daglige aktiviteter, og en vil kunne observere større endringer i personlighet og væremåte. Som konsekvens av at befolkningens gjennomsnittsalder stiger, får vi flere innbyggere med demenssykdom. WHO har konstatert at demens er en av de største utfordringene verden står ovenfor. I vår nasjonale Demensplan 2025 – den tredje demensplanen i rekka – presenteres regjeringas femårsplan for å forbedre tjenestetilbudet til demenssyke og deres pårørende (Global action plan on the public health response to dementia 2017 – 2025, Demensplan 2025).

Flertallet av demensrammende ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Dette er og det overordna målet med reforma Bu trygt heime, slik den er presentert i Stortingsmelding 24 (2022-2023). Meningsfulle og attraktive aktivitetstilbud som bidrar til å opprettholde ferdigheter og funksjon, motvirker isolasjon og avlaster pårørende, vil da være et viktig bidrag for å nå målet (Helsedirektoratet, 2018; Demensplan, 2025).

Aktivitetstilbud

Ett av Klepp kommune sine tilbud til hjemmeboende demenssyke er Aktivitetssenteret, som er lokalisert på Kleppheimen. Tilknyttet senteret ligger en sansehage, som er et skjermet og tilrettelagt uteområde designet for å stimulere sanser og gi trygge omgivelser. Slike hager kan bedre psykisk helse for personer med demens (Dahm, KT & Larun, L, 2019). Når hukommelsen svikter, blir det enda viktigere at menneskene rundt pasienten kan hjelpe å holde fast på hvem en er. Identitet, tilhørighet og meningsfulle aktiviteter regnes som grunnleggende psykologiske behov, og dette må tas med i forståelsen av pasientgruppa, som kan oppleve omgivelsene som fremmede etter hvert som hukommelsen svikter (Røsvik et al., 2016).

Ansattgruppa på Aktivitetssenteret er tverrfaglig, og omfatter blant annet sosionom, vernepleier, aktivitør og helsefagarbeider. Den tverrfaglige kompetansen benyttes bevisst og systematisk: Der helsefagarbeiderne gjerne har fokus på pleie, daglige gjøremål og tilrettelegging for aktivitet, har aktivitører spisskompetanse på å legge til rette for målrettede aktiviteter. Sosionomers kompetanse fordrer fleksibilitet og evne til å tilpasse tjenestene i møte med utfordringer og behov som endrer seg fortløpende, og vernepleiefaget favner i stor grad over hele feltet med sitt fokus på miljøterapi.

Felles er målet om å fremme helse og livskvalitet, og salutogenese brukes således naturlig nok som faglig fundament. Dette er et medisinsk perspektiv som fokuserer på hva som fremmer helse og velvære, framfor å bare fokusere på sykdom og sykdomsutvikling (patogenese) (Antonovsky, 2014). En slik forståelse utfordrer de ansatte til å bli kjent med hver enkelt bruker, og tilby brukerne aktiviteter som er tilrettelagt i forhold til funksjon, interesser og den enkeltes historie.

Aktivitet og identitet

Hva som oppleves som meningsfulle aktiviteter endres ettersom sykdommen utvikler seg. På Aktivitetssenteret ønsket vi en aktivitet som kunne oppleves meningsfull for hele spekteret av brukere, uavhengig av kognitiv status. Klepp er den nest største jordbrukskommunen i Rogaland, noe som betyr at gårdsliv er en del av identiteten til mange av innbyggerne. Sommeren 2023 fikk vi derfor to høner og et lite hønsehus. Siden hønsehuset var av det enkle slaget, reiste hønene på vinterferie når temperaturen sank, og kom tilbake sommer etterpå. Andre året gjentok vi suksessen med de samme to hønene. Tredje året oppgraderte vi hønsehuset til ei lita lekehytte, bygget hønsegård til, og fire høner flyttet inn. Vi har gjort flere nyttige observasjoner og erfaringer disse årene som brukes målrettet videre. Med utgangspunkt i et etnologisk perspektiv, som ofte brukes for å studere mennesker i deres naturlige miljø, er informasjon om tiltaket og effekten innhentet i samtaler med ansatte på Aktivitetssenteret, samtaler med brukerne av senteret, samt egne observasjoner (Oppen et al., 2020).

Mange av brukerne har erfaring fra å stelle høner eller andre dyr. Aktiviteten opplevdes meningsfull av flere grunner: Den bekrefter brukernes identitet, og vekker minner som gir fine samtaler om eksempelvis brukers historie, egenskaper og kunnskap, om regionen, samfunnet og kulturen vi lever i. Som eksempel hadde hønene pause i egglegging, samtidig som de mistet mye fjær. En av brukerne kjente igjen «myting», som er prosessen der fugler skifter fjærdrakta si. Brukeren hadde lite språk og mestret ikke å forklare ytterligere, men eier av hønene kunne bekrefte at bruker hadde rett. Dette førte til anerkjennelse av kunnskapen damen fremdeles innehadde, til tross for langtkommet demens. Hun var selv tydelig stolt av at hun fremdeles kunne bidra med noe verdifullt. I samtale senere på dagen uttrykte hun smilende: «Eg e så fornødde i dag, men eg vett ikkje heilt koffor». Hun hadde da glemt ovennevnte episode, men det er nærliggende å forstå at følelsen av glede hun opplevde i situasjonen fremdeles preget henne.

Sansestimulering

Mange av våre brukere har et nærere forhold til matproduksjon og forståelse for hvor maten kommer fra, og de som er pensjonerte bønder uttrykker fremdeles stolthet over yrket sitt. For dem er ikke hønene i sansehagen bare noen få høner og tilsvarende få egg. Det er produksjon av mat, som igjen er bidrag til samfunnet og befolkningen – altså meningsfulle aktiviteter utover individnivå. Eksempelvis hadde vi tidligere en bruker som hadde drevet en av Jærens større gårder. Når han nå hadde en langtkommet demens var han ofte urolig og forvirret. De gangene han satt med ei av hønene på fanget og strøk henne over fjørene falt han til ro, han smilte, og personalet kom i posisjon til samtale. Han fortalte da gjerne at han var bonde, og slik vi forsto ham så var han i det øyeblikket igjen den bonden han en gang hadde vært. For å sitere det treffende minneordet: «Husk meg for den eg ein gong var: Foten lett og tanken klar». Det var dette vi ønsket at han skulle huske om seg selv, og den lille høna var det som skulle til for at omgivelsene skulle oppleves gjenkjennelige og forståelige, og han kjente seg trygg.

Når vi samhandler rundt arbeidet (eller samværet) med hønene, jobber vi aktivt med sansestimulering. Vi kan snakke om at det er kaldt eller varmt ute, og det har en betydning for om vi skal slippe hønene ut eller la dem være inne i huset sitt denne dagen. Ved valg av høner var vi bevisste på at alle var av ulik rase og dermed hadde markant ulike utseender, slik at vi kunne snakke om den brune, svarte eller hvite høna. Ei av de ansatte har lært hønene å komme når de blir ropt på, noe som både stimulerer stemme og hørsel, men og skaper stor begeistring når hønene kommer springene. Igjen får vi gode samtaler, ikke bare med bruker/ansatt, men også brukere seg imellom – på tvers av kognitiv fungering og kommunikasjonsferdigheter.

Tryggheten i å forstå verden likt

Flere av brukerne våre har hallusinasjoner på grunn av sin demens. Dette kan gi utfordringer i samhandlingen, spesielt brukerne seg imellom, da den som ikke opplever hallusinasjoner heller ikke forstår hva som skjer med den som gjør det. Ulik virkelighetsoppfatning oppleves for mange skremmende. Tilstedeværelse i samhandling om hønene, en «her og nå»-aktivitet som er fysisk og konkret, gir grunnlag for trygghet i samhandlingen: En kan være nær og ha blikkontakt, kommunisere med tydelig mimikk og kroppsspråk, med så mange ord en har, og en har allikevel en felles forståelse for hva som foregår. Hønene er et «ekte» samtaletema, noe som opplevdes meningsfullt og viktig. Tiltaket bidrar til engasjement, spontan historiefortelling og glede. En av de yngre sommervikarene uttrykte: «Tiden går så fort når vi har fått hønene!», og to av brukerne ønsket å få snudd stolene sine ut mot sansehagen, slik at de kunne følge med på hønsegården. De kommenterte stort og smått som hønene gjorde, og dette utgjorde en samtale og et fellesskap.

Gylne øyeblikk

«Det gylne øyeblikk knytter seg til det mellommenneskelige, relasjon og emosjonell tilgjengelighet» (Tronsdalen 2007, s 577).

Til vår store glede ser vi at også flere pårørende på sykehjemsavdelingene tar med sine kjære inn i sansehagen og hønene. Et barnebarn uttrykte at det er godt å ha et ærend å ta med sin besteforelder på når samtalen går trått. Hun fortalte videre at det er vanskelig å få besteforelderen til å respondere på noe når denne nå er veldig preget av sin sykdom, men samværet ved hønsegården gir øyeblikk hvor blikk møtes og smil utveksles. Det å sitte sammen og se på hønene blir en felles opplevelse, og således en opplevelse av fellesskap.

Arbeidslag demens (ALD) er den avdelingen i kommunens hjemmesykepleie som gir hjelp til hjemmeboende med demens, altså samme brukergruppe som har dagtilbud på Aktivitetssenteret. Avdelingene er samlokaliserte, og de ansatte i ALD er ansvarlige for tilsyn til hønene på kveld og helg. Flere i hjemmetjenesten bruker historier om hønene i sitt tillitsskapende arbeid. Ansatte har fått tilbakemelding fra bruker som antyder at felles kjennskap til noe som engasjerer og oppleves meningsfullt, som bekrefter identitet og utløser historiefortelling, og som bringer kontinuitet over flere tjenestetilbud, oppleves trygt.

På Aktivitetssenteret ser vi både effekten og konsekvensen av at eldre bor hjemme lengre, og til dels at flere blir rammet av demenssykdom. Hvilke aktiviteter og tjenester som skal tilbys på senteret, og hva som oppleves som meningsfullt, har endret seg parallelt med funksjonsnivået til brukerne. Våre gjester er hele spekteret fra kognitivt friske, noe kognitivt svekket som følger av høy alder, og til langtkommet demenssyke. Det kan være utfordrende å finne aktiviteter som fenger flere grupper, og på tvers av kognitiv funksjon. Musikk er et eksempel vi har god erfaring med, dyreassisterte intervensjoner er et annet. Det finnes noe forskning på at bruk av dyreassisterte intervensjoner i miljøterapi er bra for menneskets helse og livskvalitet (Fine (red), 2019). Det synes allikevel behov for at flere erfaringer settes i system, både praktisk organisering og miljøterapeutisk effekt. Som vist over har Klepp erfart at dette kan bidra til at bruker husker og kjenner sin identitet lenger.

Slik Audrey Hepburn sa: «Den beste tingen å holde fast på i livet er hverandre».