Anita Tymi

Det er viktig at de som jobber med personer med utviklingshemming i hele helsetjenesten har god kompetanse om helse, både forståelse, men også grunnleggende kunnskap om forebygging og kliniske vurderinger. Vernepleierutdanningen er en helse- og sosialfaglig utdanning med helseautorisasjon. Denne kompetansen stilles ofte opp mot sykepleierens kompetanse i en form for profesjonskamp.

Om forfatteren

Privat

Anita Tymi, senterleder Klinisk kompetansesenter og førstelektor i sykepleie, Fakultet for sykepleie og helsevitenskap, Nord universitet.

I denne artikkelen er søkelyset på somatisk helse til personer med utviklingshemming og også se litt på hvorfor denne typen profesjonskamp kan oppstå. Hovedsaken er alltid at de som trenger hjelp, får riktig hjelp og at vi har rett og nok kompetanse.

Vernepleierutdanningen

Det er 10–12 utdanningsinstitusjoner med flere studiesteder som tilbyr vernepleierutdanning i Norge (utdanning.no, 2026). Det er ulik oppbygging; heltid, deltid, nett og samlingsbasert. Selv om sluttkompetansen skal være lik, kan både antall studiepoeng og tiden som brukes på hvert emne variere. Innenfor helseemnet er det forskjell på studiepoeng, eksamen, undervisning og pensum på utdanningene.

Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning (2025) skal sikre lik sluttkompetanse. Utgangspunktet er nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (Rethos). «Den er førende og skal gjøre utdanningene fremtidsrettet og i tråd med tjenestenes kompetansebehov og pasient og brukes behov» (regjeringen.no, 2025). Mandatet til Rethos er å «sikre nødvendig styring slik at utdanningene fremstår som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, men samtidig gi rom for lokal tilpasning og utvikling» (Hdir, 2024).

Vernepleieren har varierte jobbmuligheter, for eksempel i barnehage, skole, SFO, miljøtjeneste, sykehjem, sykehus og rehabilitering. Vernepleiere jobber ofte med mennesker med funksjonsnedsettelser.

Autorisasjon

Kravet til helsepersonell er faglig forsvarlighet, og helsepersonelloven sier: «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig» (HPL §4 forsvarlighet 1999).

For 33 yrkesgrupper i Norge krever helsepersonelloven §48 (1999) autorisasjon. Å ha en helsefaglig autorisasjon betyr ikke at de profesjonelle kan det samme, men: «har bestått eksamen i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring» (Helsedirektoratet (a), 2024).

Vernepleierens krav til helsekompetanse er beskrevet i forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning (2025). Utdanningen har en kvalifiserende og sosialiserende funksjon og sørger for vitenskapelig basert kunnskap som bidrar til utvikling av profesjonens kunnskapsgrunnlag (Smeby, 2008).

Profesjon og profesjonsutvikling

Autonomi og faglig råderett er viktig for profesjonene. De har en mer eller mindre eksklusiv rett til å ivareta bestemte oppgaver i samfunnet. Dette kan ses på som en forpliktelse til å tjene allmenne interesser, og det er viktig at samfunnet har tillit til at de ivaretar det (Molander og Terum, 2008). En profesjon forventes også å være motpol i et samfunn med markedskrefter. Forpliktelsen er til klienten og samfunnet (Fauske, 2008).

En profesjon skal kunne læres akademisk og ha et eget kunnskapscorpus. Profesjoner får monopol på jobber i kraft av spesielle ferdigheter og utdanning, autorisasjon eller lisens (Fauske, 2008).

Når arbeidsgiver ansetter en vernepleier, forventes denne kompetansen. Fra profesjonsutøver forventes både grunnleggende kunnskap og innsikt i hva han kan og ikke kan.

Med kvalifikasjoner siktes det til både formelle og reelle kvalifikasjoner, det vil si helsefaglig utdanning, tilleggsutdanning og erfaring. Fag- og yrkesorganisasjoners normer og yrkesetiske regler vil også være veiledende for hvilke forventninger man kan ha til kvalifikasjoner hos de respektive helsepersonellgrupper. Videre må forventninger knyttes til innholdet i den enkelte helsepersonellgruppes utdanning og til kravene til autorisasjon (Helsedirektoratet (b) 2024).

Universitet er garantist for at utdanning og dannelse gis, og at kandidatene er testet ut, etter kravene i forskriften.

Profesjonskamp eller arbeidsdeling

Profesjonskamper oppstår i grensesoner mellom yrkesgrupper. «Arbeidsdeling kan både utfordres, reforhandles, grense forskyves, flyttes eller viskes ut» (Dahle, 2008, s. 221). I yrker med felles kunnskapstilfang er det ofte nødvendig å gjøre en arbeidsdeling og problematisere eierforholdet mellom yrkesfeltene (Dahle, 2008). Det betyr at jo større forskjell mellom to profesjoner, jo mindre er sjansen for profesjonskamp. Når yrkene derimot får det Dahle beskriver som grensesoner er det større risiko for profesjonskamp. Vernepleieren og sykepleieren har både grenseområder og felles kunnskapstilfang. Dette gjelder for eksempel legemiddelhåndtering, pleie, grunnleggende behov, anatomi fysiologi, sykdomslære, og arbeidsfelt; hjemmebasert tjeneste, sykehjem og sykehus.

Forskjeller og likheter omtales i Faktaark sykepleier og vernepleier, samarbeide og kompetanse, som FO og Sykepleierforbundet ble enige om i 2023.

Målet er å «gi god informasjon og beslutningsstøtte til ledere og tillitsvalgte». Faktaarket beskriver sentrale forhold knyttet til sykepleiere og vernepleieres helsefaglige kompetanse og sammenligner læringsutbyttene til vernepleier- og sykepleiestudenter.

Sykepleiere og vernepleiere er autorisert helsepersonell med helsefaglig kompetanse, hjemlet i helsepersonelloven og må forholde seg til bestemmelsene i aktuelt regelverk som angår tjenesteutøvelsen. Sykepleiere og vernepleiere kan ikke erstatte hverandre, men er komplementære og kan sammen utgjøre et godt tverrfaglig team. Sykepleiere har en helsefaglig kompetanse, mens vernepleier har en helse- og sosialfaglig kompetanse. Begge utdanningene er en treårig bachelorgrad og består av både teori- og praksisstudier (Faktaark sykepleier og vernepleier, samarbeide og kompetanse (2023).

I egen tekst skriver sykepleierforbundet likevel følgende om vernepleierutdanningen:

«Vernepleierutdanningen er slik NSF ser det mer en miljøterapeutisk utdanning, mens sykepleierutdanningen er en helsefaglig utdanning. På sykehus, sykehjem og i hjemmesykepleien er pasientene ofte alvorlig og kritisk syke med et omfattende sykepleie- og omsorgsbehov. Innen rus-, alders- og demensomsorg, er det ofte mere sammensatt og dermed kan det være behov for både sykepleiere og vernepleiere» (NSF, 2023).

Dahlen 2024 skriver:

«Vernepleierens helsekompetanse kan og skal ikke sammenlignes med andre yrkesgrupper sin kompetanse som noe mer eller mindre. Vernepleieren er autorisert helsepersonell, og som tidligere nevnt er autorisasjonen en godkjenning av at krav som følge av utdanning og yrkestittel, er oppfylt» (Dahlen, 2024, s. 9).

Det som kommer lite fram i slike diskusjoner er at vernepleieren gjennom sin øvrige utdanning har en kompetanse som er av stor betydning nå de skal oppdage helseutfordringer hos mennesker som har vanskelig for å si ifra, og at sykepleiere har mer utdanning og praksis knyttet til syke mennesker.

Mangel på helsepersonell

Statistisk sentralbyrå (SSB) har i rapporten Arbeidsmarked for helsepersonell 2019- 2040 anslått at om vi fortsatt får 90000 årsverk som gratis familieomsorg, vil vi mangle helsepersonell. Framskrivingen fra SSB, som regnes som sikker i forhold til aldersprognoser, viser at vi får flere eldre. Bedre helse hos eldre, senere pensjonering hos helsepersonell og økt utdanning kan ha betydning på tallene. For sykepleiere er anslaget en underdekning på 30000 årsverk og for vernepleiere er det anslått en underdekning på 7400 årsverk i 2040 (Jia, Kornstad, Stølen og Hjemås (2023).

Fordeling og prioritering av oppgaver kommer til å være viktig framover, basert på grunnleggende respekt og kunnskap om hverandres kompetanse. Det er viktig å fremheve utdanningenes styrker og betydning for den som får hjelp. Nivået på kunnskaper og ferdigheter må være slik at den som får hjelp, får det han trenger. Ingen pasient-/brukergrupper skal ha et helsetilbud som er svakere, basert på en funksjonsnedsettelse.

Grunnlaget for vernepleierens helsefaglige kompetanse

Vernepleieren har historisk sett arbeidet innenfor tjenester overfor personer med psykisk utviklingshemming. Dette er utvidet og vernepleieren skal i dag arbeide innenfor et bredt spekter av velferdstjenester. Vernepleiere jobber ofte som miljøterapeuter og bistår mennesker i deres hverdagsliv i ulike deler av helse-, omsorgs- og velferdstjenestene. Som vernepleier legger du til rette for at mennesker med fysiske, psykiske og sosiale funksjonsvansker får muligheter for deltakelse i samfunnet på lik linje med andre (Nord.no, vernepleierutdanning UÅ).

I forskriften står følgende:

Kandidaten skal ha kompetanse om funksjonsnedsettelser og samfunnsmessige forhold som skaper funksjonshemming. Kandidaten skal ha særlig kompetanse innen miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering, helsefremming og helsehjelp. Videre skal kandidaten ha kompetanse om sammensatte behov og utviklingshemming (forskrift vernepleierutdanning §2, 2025).

Fare for uoppdaget sykdom og tidlig død

Vernepleierens kliniske vurderingskompetanse er viktig. Vernepleieren hjelper mange som ikke kan si fra om sine helseplager og noen av dem reagere kanskje med å endre atferd. Oosterveld-Vlug et al (2020) finner at pasienter med utviklingshemming har problemer med å oppdage helseplager, behandle helseopplysninger, kommunisere med fastlege og det er viktig å få hjelp til dette. Det betyr at vernepleierens kompetanse må være på flere plan. Det ene er at de må ha en grunnleggende kunnskap og forståelse for anatomi, fysiologi og sykdomslære m.m. Dette for å ha grunnleggende helsefaglig kunnskap for å forstå og kunne oppdage helseendringer og sykdom. Det andre er at de må bruke sin vernepleierfaglige kompetanse om hvilken type endringer som kan oppstå hos den som trenger hjelp. Det er viktig at vernepleieren har god kompetanse på begge området. Ellingsen 2014 beskriver at vernepleierens helsefaglige kompetanse er «avgjørende for at helsesvikt og sykdom skal bli avdekket. Den er også med på å forhindre at personer blir utsatt for belastninger som er smertefulle og i verste fall forverrer sykdommen» (s. 211). I Doyle et al (2020) kommer det fram at det er en betydelig overdødelighet blant mennesker med utviklingshemming. I Irland er denne forskjellen på rundt 18–20 år i gjennomsnittlig levetid. De unge mellom 20 og 64 år av begge kjønn har over fire ganger høyere dødsrate enn andre i populasjonen. For de som bor hjemme, eller med pårørende reduseres dødsraten.

Hvilket utfordringsbilde ser vi at den gruppen mennesker som har sammensatt problematikk befinner seg i? I NOU 2016:17 På lik linje-Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming, 22.1 sier:

God helse er av stor betydning både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Personer med utviklingshemming har generelt dårligere helse enn resten av befolkningen. Aldringsprosessen starter ofte tidligere enn normalt, noe som øker risiko for demens, syns- og hørselsvansker. Dessuten til diagnoserelaterte sykdommer har utviklingshemmede høyere forekomst av livsstilssykdommer, som følge av usunt kosthold og lite fysisk aktivitet. Utviklingshemmede har ofte vansker med å identifisere og formidle sine plager, og å skaffe seg nødvendige helsehjelp (NOU2016:17, 22.1).

Det påpekes at helsetjenesten må ha et likeverdig tilbud som er tilpasset høyere sykelighet og det at de har vansker med å formidle plagene (NOU 2016: 17).

Forebyggende helsearbeide og folkeopplysning er viktig for at befolkningen skal opprettholde helse og unngå sykdom. For eksempel håndvask for å unngå infeksjon, vaksiner, ikke røyke, eller råd om kosthold og fysisk aktivitet. Dette kan være vanskelig tilgjengelig. Alle får ikke med seg kampanjer om å følge med føflekker som vokser, kuler i brystet, reagere på blod i avføringen eller uregelmessig avføringsmønster. Sammen med økt forekomst av livsstilssykdommer og økt genetisk risiko (Malt et al 2013) stiller dette store krav til klinisk vurderingskompetanse hos de som hjelper. Helsetjenesten må ha kunnskap om økt risiko for helseutfordringer, annerledes reaksjonsmønster, språklige utilstrekkelighet og kanskje atferdsendring i stedet for å si at noe gjør vondt. Det krever høy kompetanse for å kunne gi adekvat hjelp.

Kvalitetssikring av helsehjelp

Kvalitetssikring av helsehjelp er ikke bare den enkelte profesjon eller pårørendes ansvar. Det må finnes faglige kvalitetssikringssystemer og tilrettelegginger. Dette må finnes både der folk bor og på systemnivå. Takst 660 kan brukes ved årlig, fullstendig undersøkelse av utviklingshemmede, demenssyke og pasienter med kroniske psykoser som behandles med psykofarmaka med behov for tverrfaglig oppfølging (Nasjonalt senter for aldring og helse, uå).

I North Health in Intellectual Disability (Nohid) -studien 2023 finner Olsen et al blant annet at 43 % av voksne med utviklingshemming ikke får anbefalt årlig helsekontroll (Olsen et al 2022 og 2023).

Konklusjon i studien indikerte en lavere bruk av årlige helseundersøkelser enn anbefalt i nasjonale retningslinjer. Spesiell oppmerksomhet bør rettes mot personer med mer alvorlig grad av utviklingshemming (Olsen et al, 2023).

Forskriften for vernepleierutdanning, §11-b (2025) sier blant annet at kandidaten: «kan anvende faglig kunnskap for å identifisere symptomer på sykdom og sette inn nødvendige behandlingstiltak, samt ved behov innhente bistand hos annet helsepersonell eller henvise videre for å sikre forsvarlig bistand til personer med behov for helsehjelp».

I anatomi, fysiologi og sykdomslære lærer studenten faktakunnskap, og målet er å bruke den i forståelse av helse og sykdom og å reagere dersom noe er «unormalt». Å danne vernepleierens kliniske kompetanse er viktig. Kravene i utdanningen, problemstillingene i NOU 17 i 2016 og funnene i forskningene viser at prioritering av helsefaglig kompetanse er viktig. Både har den enkelte som får hjelp større risiko for sykdom og død, men også vanskeligere for å si fra og forebygge helseproblemer.

Avslutning

Helseemnet i vernepleierutdanningene er forskjellig i lengde og innhold, selv om retningslinjene skal: «Sikre at utdanningene fremstår som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, men samtidig gi rom for lokal tilpasning og utvikling» (Hdir.no, 2024). Kanskje vil det tvinge fram en samordning for å sikre lik sluttkompetanse.

Vernepleierens helsefaglige kompetanse er ikke den samme som sykepleierens. Vernepleieren har en styrke gjennom bred kunnskap om funksjonsnedsettelse og nedbygging av funksjonshemmende barrierer, språk og kommunikasjon, forståelse av sammensatte behov og utviklingshemming. Sammen med helsefaglig kompetanse gir det dem unik bakgrunn for å sikre at helseproblemer forebygges, oppdages, og for at den enkelte får behandling. Det at mennesker med utviklingshemming får en for tidlig død kan vi ikke finne oss. Kanskje bør denne unike vernepleierkompetansen gis innpass på flere områder i helsetjeneste.

Det er svært viktig at andre profesjoner har kompetanse om de økte risikoene de med utviklingshemming har. De har på lik linje med øvrig befolkning behov for behandling og hjelp i alle deler av helsetjenesten.