Christine Antonsen Andersen

Mor som kjemper for barnet sitt i møte med barnevernet

I dag står en fortvilet mor på utsiden og savner barnet sitt. På innsiden står et barn som er blitt flyttet tre ganger på omtrent halvannet år, bort fra familie, venner og hjemsted. Hun har måttet forholde seg til nye steder, nye voksne og nye omsorgspersoner, samtidig som kontakten med mor er redusert til et minimum.

Dette er ikke bare historien om én familie. Det reiser et langt større spørsmål: Hva skjer når barnevernet ikke beskytter relasjonen mellom barn og foreldre, men aktivt bidrar til å bryte den ned?

Tilknytning kan ikke settes på pause

Barnets relasjon til mor kan ikke bevares gjennom to korte samværsperioder i året.

Barneverns- og helsenemnda fastsatte fire samvær i året. Barnevernstjenesten har likevel valgt å legge samværene to dager etter hverandre. Dermed blir fire samvær i praksis redusert til bare to perioder med kontakt gjennom et helt år.

Mellom samværene er telefonkontakten stanset. Da mor og barn fikk kontakt på barnets bursdag, uttrykte barnet sterkt savn. Kort tid etter ble mors nummer blokkert på barnets telefon.

Familien har fått beskjed om at de ikke skal omtale mor overfor barnet.

Barnet blir fortalt at mor er syk og har forlatt henne. Samtidig får hun ikke snakke med mor og høre hennes stemme, stille spørsmål eller få bekreftet at mor fortsatt finnes, elsker henne og kjemper for relasjonen deres.

Hva gjør dette med et barn? Hvordan skal hun forstå at mor ikke ringer, når hun ikke vet at mor forsøker å få kontakt? Hvordan skal hun unngå å føle seg forlatt når menneskene rundt henne ikke får snakke om mor? Og hvordan skal hun bevare sin identitet og tilhørighet når båndene til familien gradvis fjernes?

Et barn som opplever gjentatte flyttinger og samtidig mister kontakten med sine nærmeste, trenger mer trygghet – ikke mer isolasjon.

Vil ikke bruke tid

I et møtereferat opplyste barnevernstjenesten at den ikke ønsket å sette av tid til et nytt vedtak om kontakt mellom mor og barn.

Det er en alvorlig beskjed.

Kontakt mellom et barn og en forelder kan ikke avhenge av om barnevernstjenesten mener den har tid. Når kontakt begrenses eller stanses, griper det direkte inn i barnets familieliv, identitet og tilknytning. Slike avgjørelser må vurderes konkret, begrunnes og kunne kontrolleres.

Manglende tid er ikke en vurdering av barnets beste. Det er et kapasitetsproblem som legges over på et barn.

Hva er verdien av å klage?

Statsforvalteren viste til barnevernets plikt til å følge opp både barnet og foreldrene etter en omsorgsovertakelse. Tjenesten ble bedt om å:

• vurdere hvordan kontakt og samvær kunne støttes i tråd med barnets beste

• informere om arbeidet mot gjenforening

• vurdere tiltakene systematisk og regelmessig

• behandle forholdene som en del av tjenestens kvalitetsarbeid

• kontakte mor innen fire uker

Likevel ble spørsmålene stående ubesvart, og den pålagte oppfølgingen ble ikke gjennomført innen fristen.

Da oppfølgingen fortsatt uteble, så mor ingen annen mulighet enn å klage til Statsforvalteren på nytt. Av den nye klagen fremgikk det at den tidligere oppfølgingen fortsatt ikke var gjennomført. Saken ble likevel igjen sendt tilbake til den samme barnevernstjenesten, med ny beskjed om å kontakte mor og følge opp forholdene.

Dette viser en svakhet som gjelder langt flere enn én familie:

Hva er verdien av tilsyn dersom en barnevernstjeneste kan unnlate å følge opp, uten at tilsynsmyndigheten undersøker hva unnlatelsen betyr for barnet?

Når Statsforvalteren avslutter sin behandling og sender saken tilbake til tjenesten det klages på, blir familien stående i en sirkel. Mor klager. Statsforvalteren ber barnevernet følge opp. Barnevernet følger ikke opp. Mor må klage igjen. I mellomtiden går månedene, og barnets relasjon til mor blir stadig svakere.

For et barn er ikke dette saksbehandlingstid. Det er barndom som forsvinner.

Sivilombudet har vært tydelig

Sivilombudet har uttalt at barnevernstjenesten har en generell oppfølgingsplikt gjennom hele prosessen. Ombudet har også slått fast at tjenestens oppfølging skal ha som formål å hjelpe foreldrene til å komme i en posisjon hvor de igjen kan ha omsorgen for barnet.

Denne plikten gjelder ikke bare når det passer tjenestens tidsplan. Den gjelder gjennom hele prosessen.

Sivilombudet understreker også at et barns reelle medvirkning er en forutsetning for å kunne avgjøre hva som er til barnets beste. Barnet skal ikke bare få uttale seg. Meningen hennes skal tillegges vekt ut fra alder og modenhet.

I denne saken har barnet uttrykt savn, ønsket kontakt og sagt at hun vil hjem til mor, alternativt til mormor. Likevel står hun uten en egen tillitsperson som kan hjelpe henne med å uttrykke seg fritt og trygt.

Hun har heller ingen kjent og uavhengig person rundt seg som hun kan snakke med om mor, savnet og det hun har opplevd.

En selvforsterkende sirkel

Et barn som mister sin primære tilknytningsperson, blir flyttet gjentatte ganger og nektes normal kontakt, kan reagere med sorg, uro, utrygghet og relasjonelle vansker.

Det alvorlige oppstår dersom slike reaksjoner brukes som argument for å opprettholde avstanden til forelderen – uten at det undersøkes hvilken skade selve separasjonen, flyttingene og kontaktbegrensningen har påført barnet.

Da oppstår en selvforsterkende sirkel: Barnet mister kontakten med mor. Barnet reagerer på tapet. Reaksjonene blir registrert som problemer hos barnet. Problemene brukes deretter som begrunnelse for fortsatt avstand og mindre kontakt.

Slik kan hjelpeapparatet ende med å skape eller forsterke den skaden det senere bruker som argument for å holde familien atskilt.

Mor og barn trenger hjelp, men hjelpeapparatet arbeider imot

Denne moren ber ikke om at barnets behov skal settes til side. Hun ber om hjelp til å beskytte barnets relasjoner, trygghet og mulighet til å kjenne sin egen familie.

Hun ber om telefonkontakt. Hun ber om flere og bedre fordelte samvær. Hun ber om en tillitsperson for barnet. Hun ber om at barnet skal få ærlig og trygg informasjon. Hun ber om at relasjonen ikke skal ødelegges mens saken behandles.

Likevel møtes hun av stillhet, kontaktnekt og beskjed om at det ikke er tid til et nytt vedtak.

Barnevernet skal beskytte barn mot skade. Men hvem beskytter barnet når det er barnevernets egne valg som skaper nye relasjonsbrudd?

Et fungerende barnevern må tåle kontroll. Det må dokumentere vurderingene sine, følge opp pålegg, lytte til barnet og aktivt beskytte viktige familiebånd. Tilsynsmyndighetene må gripe inn når dette ikke skjer – ikke bare sende klagen tilbake til tjenesten det klages på.

Vi trenger et barnevern som hjelper familier før problemene vokser, og som bevarer relasjoner når et barn må flyttes.

Vi trenger et system som forstår at tilknytning ikke kan repareres med noen få timer i året.

Og vi trenger et tilsyn som handler mens barnet fortsatt har en relasjon å redde.

Vi ba om hjelp. Nå trenger både mor og barn mer hjelp enn noen gang – fordi hjelpeapparatet som skulle støtte dem, i stedet arbeider mot relasjonen deres.