Anonyme fosterforeldre (redaksjonen kjenner identiteten)

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Vi sitter utenfor rettssalen igjen. Det er n’te gang det har blitt krevd enten tilbakeføring eller mer samvær, og vi fosterforeldre er kalt inn som vitner, igjen. Vi har vært i disse prosessene mange ganger. Det er en enorm belastning for både barnet og oss som fosterfamilie, men vi må. Vi må være der for å være stemmene til barnet vi har den daglige omsorgen for, barnet vi elsker, barnet som har bodd hos oss nesten hele livet, men som fortsatt ikke etter alle disse årene, har fått fred i et system som ikke anerkjenner hens behov for ro og å få lov til å være barn uten press, tvang og belastning.

Vondt i magen

I Norge har biologiske foreldre anledning til å få barnevernssaken gjenopptatt med relativt korte mellomrom. Dette er en rettighet, men den gjør nå at mange barn og fosterfamilier aldri får ro. Ro til å leve dagliglivet på vanlig måte, ro til å slippe belastninger og press, ro fra samværstvang. Livet i vår familie, for eksempel, har blitt en berg-og-dal-bane. Ingenting er forutsigbart lenger, verken for barnet eller oss fosterforeldre. Ettersom retten for biologiske foreldre til å kreve saken gjenopptatt står så sterkt, har de siste månedene for barnet og oss igjen vært fylt med møter og involvering fra en rekke fagpersoner, slik disse prosessene ofte krever, og derfor sitter vi her utenfor rettssalen nok en gang.

Vi står støtt, men vi vet hva som venter oss både i dag og i tiden framover. Det er ikke hyggelig, men det gir et ganske talende bilde av hvordan mange opplever seg behandlet som fosterhjem i Norge nå. Kanskje også av hvorfor det mangler så mange fosterhjem. Derfor forteller vi.  

Partsrettigheter og adopsjon

La oss se på selve nemnds- eller rettssaken først. Vi vet av egen erfaring fra flere saker og flere andre fosterforeldres beretninger at advokater i disse sakene faktisk har lov til å behandle fosterforeldre og andre med disrespekt og fremstille oss som noe helt annet enn hva og hvem vi er. Vi vet at både advokatene og andre faktisk får lov til å gjøre hverdagen til både barnet og oss vanskelig og tung, alt for å vinne saken. Det er selvsagt forskjeller innen denne yrkesgruppen, men vi opplever dessverre ikke at mange av disse advokatene har verken barnet eller barnets beste i fokus. Er de da gode representanter og rådgivere for klientene sine, det vil si de biologiske foreldre? Vi mener det kun bør benyttes advokater med barnekompetanse i disse sakene, noe som er langt fra virkeligheten i dag. Det er verdt å nevne, da det ikke er et engangstilfelle vi snakker, vi hører tvert imot om mange som opplever akkurat det samme og som ikke opplever verken barnet eller seg ivaretatt i «systemet».  

Ønsker å bidra

Denne opplevelsen strekker seg dessverre lenger enn til advokatene. Fosterforeldrene er ofte de som kjenner barnet best, men får ikke engang partsrettigheter i tilbakeføringssaker når barnet har bodd i fosterhjemmet nærmest hele livet. Fosterforeldrenes rolle er i disse sakene redusert til en liten brikke i et større spill. Det oppleves uetisk overfor barnet og fosterforeldrene når det er fosterforeldrene som er de som hver dag ser hvordan barna har det, slik foreldre jo gjør i hverdagen. Vi ber om å få være mer og bedre representert for barnet også i rettsprosessene og å få de rettighetene som trengs for å gjøre dette på en skikkelig og nødvendig måte. Adopsjon er et annet tiltak som bør benyttes når barna ønsker det selv og fosterhjemmene står med døren på vidt gap med vissheten om at det barna trenger mest av alt i livene sine er stabilitet, forutsigbarhet og ro. La oss få være det for barna som de trenger av oss. Det er det eneste vi ber om.

EMDs rolle

I Strasbourg har EMD de siste årene behandlet mange saker mot Norge, og vår opplevelse og erfaring etter å ha snakket med mennesker i samme situasjon at det har blitt mye verre å være både fosterbarn og fosterfamilie i Norge etter dette. Noe av grunnen til dette er dessverre at barnas rettigheter ser ut til å måtte vike for voksnes rettigheter. Det er viktig å nevne at EMD har behandlet klagesaker kun fra biologiske foreldre, ikke fra barna i det norske systemet. EMD har sikkert hatt rett i noe av kritikken mot Norge. Men heller ikke EMD har vel ment at barn skal gå rundt i år etter år og være redde for å bli tvangsflyttet til noen som barnet ikke ønsker å bo hos. Eller at barn skal tvinges til samvær med voksne de ikke vil være sammen med, at barnet og fosterforeldrene skal måtte involveres i belastende rettssaker opp til flere ganger i året (for det ankes jo også), og at barn skal få hverdagen ødelagt i ukevis og månedsvis av vonde reaksjoner etter hyppige, pålagte samvær – i årevis?

Fyrer løs

Tilbake til rettssaken. Der inne fyrer advokaten løs. Dommeren virker ikke til å være særlig komfortabel med arbeidsmetoden som benyttes, men hen lar likevel advokaten kjøre på. Selv vet vi at vi må forholde oss høflige og rolige og svare pent og behersket på både usakligheter og usannheter. Vi føler oss nærmest som tiltalte i en straffesak der vi sitter. En gang så vi et annet vitne komme gråtende ut av den samme rettssalen. Hen ble heller ikke spart for skytset, fikk vi senere vite.

Vi er ikke alene om å oppleve dette systemet slik. Vi har snakket med mange som lever i akkurat det samme. Ganske mange opplever at midlertidigheten, usikkerheten, rettssakene og den totale belastninger fra systemet er blitt så stor at de ikke vil anbefale andre å bli fosterhjem. Selv om de elsker barnet som bor hos dem. Er det slik Norge vil ha det framover?

Nok en gang går vi utmattet ut av rettssalen. Nå er jobben gjort, nå skal barnet og vi atter en gang vente i flere uker, først på en avgjørelse i saken, deretter nye lange ukers ventetid for å se om det kommer en anke. Kommer det en anke, slik det ofte gjør, så blir det ny rettssak om noen måneder. Da er det bare å brette opp ermene nok en gang. For både barnet og oss. På denne måten får barn og fosterhjem aldri ro.

Ydmykelsen og smerten

Som fosterforeldre er det ofte vi som kjenner barnet best, det er vi som bor sammen med barnet, og det er vi som vet hvorfor, dersom det er slik at barnet har det vanskelig med samvær. Vi vet årsaken når barna ikke vil bo hos sine biologiske foreldre. Barn kan naturligvis ikke klandres for dette, det er tungtveiende grunner til at barn flyttes ut av det biologiske hjemmet. Barna skulle selvfølgelig hatt hovedfokus i disse sakene, men de er i realiteten også ofte redusert til brikker i et juridisk spill. De siste årene har det blitt truffet vedtak om mer samvær for mange barn. Noen ganger er det sikkert riktig. Men vi fosterforeldre er de som ser og vet at mange barn har mareritt, frykt og ubehag hver gang det er på tide med samvær med de biologiske foreldrene. Vi som barnets omsorgs- og tillitspersoner har likevel ikke lov til å avlyse samvær, selv om barnet ikke vil på samvær. Og barnevernstjenestene lytter dessverre slett ikke alltid til barnet. Også for dem ligger EMD-vissheten langt fremme i pannen. Det kan nesten virke som det har blitt et slags alltid tilstedeværende spøkelse, uten barnets behov i sentrum.

Barn ødelegges

Kjære potensielle fosterforeldre: Slik kan et system ødelegge både barn og fosterhjem.

Regjeringen har riktignok nå kommet med et forslag til Stortinget for å endre lover og regler på dette feltet. Noen av forslagene er gode. Men totalinntrykket er dessverre at proposisjonen som foreligger i beste fall er en lunken halvveisløsning. Dette er slett ikke godt nok. Det vil ikke gi de endringene barna og fosterfamiliene trenger.

Mens du leser dette vokser køene av barn som trenger fosterhjem, dag for dag. Det er dessverre ikke så underlig at få fosterhjem ønsker å påta seg et slikt ansvar, nå som det følger med et høyt nivå av midlertidighet, usikkerhet, tvang, belastning og lav rettssikkerhet for både barna og fosterfamiliene. Når man som fosterforelder må sitte og se på at barna behandles på en måte som er skadelig for dem, uten at barnets beste har noe faktisk innhold lenger, utover et biologisk fokus.

Kjære regjering og storting; det er på tide å handle nå: Gi barna ro. Stå opp for barna med noe helt annet enn halvveisløsninger og belastende kompromisser. Barn trenger å bli sett, tatt på alvor og respektert. Fosterhjemmene også. Nå ber vi Stortinget på våre knær, med siste rest av krefter: Gi barna og oss nok stabilitet, nok rettssikkerhet og nok trygghet! Gi oss roen vi trenger! Foreløpig er det langt igjen, og hvis dere ikke handler nå er ønsket om flere fosterhjem i Norge en tapt sak. Og det er ikke barnas feil.