Anna-Sabina Soggiu, sosionom, forfatter og ph.d. i personorientert helsearbeid

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Til alle sosialarbeidere, pasifister, ikke-pasifister og alle andre. «Pasifisme kommer fra det latinske ordet «pax» som betyr fred, pluss «pacere» som betyr å gjøre. Det har med andre ord ingen sammenheng med ordet «passivitet», selv om ordene ligner og motstandere med vilje eller uvitenhet blander disse to begrepene». Det skriver Linn Stalsberg i sin bok «Krig er forakt for liv- Et essay om fred» (Stalsberg, 2024).

Jeg har brukt mye tid på boka til Stalsberg den siste tida. Den har stått på lista lenge, og jeg blei glad da den kom seilende inn på lesebrettet mitt fra mamma, som deler alle bøker hun kjøper med meg.

Da jeg blei politisk aktiv, var jeg ei lita jente, 11 eller 12 år gammel. Og veldig mange av guttene jeg møtte på venstresida den gangen var sivilarbeidere. For meg var det en slags naturgitt størrelse, som jeg tok for gitt. Jeg var opptatt av 68-erne, hippiene og motstanden mot Vietnamkrigen. Jeg var lita og kanskje mest opptatt av opprør, klær og musikk. Jeg likte slengbukser og hadde fredstegn i kjede om halsen, buttons med «Nei til atomvåpen» og brukne gevær på jakka. Men jeg tok altså motstand mot krig som noe naturlig og helt vanlig.

Sivilarbeiderordningen, som ble lagt ned i 2012, førte de som nekta å delta i militær førstegangstjeneste inn i siviltjeneste. Min første kjæreste var sivilarbeider i Bymisjonssenteret i Tøyenkirka. Det ble min åpning inn i rusomsorgen, der jeg fortsatt befinner meg. Stalsberg (2024) beskriver hvordan nedleggelsen av sivilarbeiderordningen kan ha bidratt til at dette idéuniverset blei tapt fra samfunnsdebatten og for oss alle. Før møtte vi sivilarbeidere i det daglige, som en påminnelse om at motstand mot militæret finnes.

Jeg har i grunnen tenkt at jeg er pasifist siden den gang jeg hørte om det i tenåra. Og ståstedet har ikke vært under press. Jeg er så privilegert at jeg har levd største delen av livet mitt i rolige tider i et fredelig hjørne av verden. I mine tidlige år i ungdomspolitikken var det verre at jeg var omgangsvenn med folk som var for Nato og EU, enn at jeg valgte et pasifistisk ståsted. Det var fullstendig vanlig.

Da jeg besøkte Yale University som besøkende forsker for noen år siden, besøkte jeg en del av universitetet som var opptatt av borgerrettigheter til personer med psykiske helse- og rusutfordringer. Jeg forsket på Recovery, som startet som et opprør mot undertrykkelse av personer med psykiske helse- og rusutfordringer i amerikanske brukermiljøer på 1960- og 1970-tallet (Karlsson & Borg, 2017).

På veggen på kontorene våre på Yale hang et kunstverk med Martin Luther King Jr. På Martin Luther King Jr. Day skulle vi bruke personalmøtet til en markering og blei bedt om å forberede oss på hvilken betydning vi tenkte han hadde for eget arbeid. Jeg hadde aldri tenkt på det før. Jeg hadde lest en biografi som lita jente, men ikke noe utover det. Så med vanlig imposter syndrome leste jeg meg opp for å tørre si noe. Jeg blei opptatt av at Dr. King mente at ikkevold ikke var passivitet eller feighet, men en aktiv og modig form for motstand mot urett. At målet ikke er å ødelegge fienden, men å vinne ikke bare fiendens forståelse, men å vekke samvittigheten til både undertrykkere og tilskuere.

«Nonviolence is not sterile passivity, but a powerful moral force which makes for social transformation», sa King da han mottok Nobels fredspris i Oslo den 10. desember 1964. (Nobels Fredssenter, 2025a).

En annen med stor betydning for mitt fagfelt, som også mottok Nobels fredspris for sitt arbeid, var Jane Addams. Jeg blei kjent med henne allerede som ung jente på sosionomstudiet, da min lærer i sosialt arbeid Judy Kokkinn, gjennom rollespill skulle forsøke å illustrere pionerens arbeid. Seinere leste jeg originaltekster av Addams, da professor emerita i sosialt arbeid Irene Levin, underviste i sosialt arbeids teorier, som en del av mitt masterstudium. Og jeg trakk tilbake til Addams på nytt gjennom arbeidet mitt med min doktorgrad. Sammen med mine veiledere, spesielt i samarbeidet med hovedveileder Bengt Karlsson, blei jeg inspirert til å undersøke og gå inn i det dialogiske. Gjennom arbeidet til for eksempel lingvisten Mikhail Bakhtin (1895-1975).

«To live means to participate in dialogue», hevdet han (Bakhtin, 1984, s. 293).

«Dialoger er ikke bare en viktig del av livet. De er en nødvendighet for livet selv. Bakhtin mente at mennesker alltid er i dialoger med omverdenen, og at dialoger påvirker måten vi forstår oss selv og verden rundt oss på.» (Soggiu, 2024, s 3). Jeg blei også introdusert for Åpne Dialoger med Jaakko Seikkula. Seikkula er kjent for tilnærminger som vektlegger dialogens kraft i behandlingen av psykiske lidelser (Seikkula, 2012). I Åpne Dialoger er det terapeutiske teamet sammen med brukere og deres sosiale nettverk, som familie og venner (Seikkula & Arnkil, 2013). De møtes for å samarbeide om utfordringer i fellesskap. Sjøl blei jeg opptatt av det Seikkula utviklet om dialogisme som idé der han henter inspirasjon blant annet fra Bakhtin. Slik jeg forstår Seikkula ser han dialogisme som en grunnleggende måte å forstå menneskelig kommunikasjon på, der mening skapes i møtet mellom stemmer, i en åpen, flerstemt dialog uten at én stemme dominerer (Seikkula & Arnkil, 2013). Vi fødes inn i dialog, er i dialog og blir også til i dialog.

Også Tom Andersen (1936–2007) blei viktig for meg gjennom veileder Bengt Karlsson. Andersens siste bok blei utgitt i 2021 etter hans død og var basert på tre uferdige manuskripter han etterlot seg, som blei redigert og utgitt av Bengt Karlsson, Magnus Hald og Rolf Sundet. «Vandringer og veiskiller – en bok om berøring og deltakelse i psykiatri og annet fredsarbeid.»

Jeg blei spesielt opptatt av dette med psykisk helsearbeid som fredsarbeid. Og i min redsel for å henge noen ut som pasifister feilaktig, så meldte jeg Bengt Karlsson her om dagen for å spørre om hvordan jeg kan forstå dette med fredsarbeid, både i hans eget og i Andersens arbeid. Og jeg forstår det dit hen at som psykisk helsearbeidere skal vi bidra til å redusere all vold, konflikter og brudd i relasjoner, og at det er dette som forstås som fredsarbeid i en slik kontekst.

Men tilbake til sosialt arbeids pionér Jane Addams. Det jeg har vært opptatt av i hennes arbeid har handlet om endring av samfunn versus endring av individer. «Addams utviklet en mer samfunnsendrende praksis (samfunnsarbeid) der sosialarbeiderne arbeidet sammen med grupper ut fra en forståelse av individers utfordringer som symptomer for at noe var i veien med samfunnet.» (Soggiu, 2024, s. 26).

Hun var ikke bare sosialarbeider, hun var pasifist. Hun blei overvåket av myndighetene for sitt fredsarbeid og utskjelt i pressen. På Nobels Fredssenter sin hjemmeside skrives det: «For folk flest ble Jane Addams forvandlet fra fredshelgen til en fare for hjemlandet.» (Nobels Fredssenter, 2025b). Samme nettsted skriver at hun i 1931 ble tildelt Nobels Fredspris for sitt arbeid for å få stormaktene til å avvæpne og inngå fredsavtaler (Nobels Fredssenter, 2025b).

Hvorfor skriver jeg alt dette? Kanskje mest for å forstå noe selv. Jeg har i alle fall trengt skrive fordi jeg forstår egne tanker bedre når jeg skriver dem ned. Og fordi jeg har fundert på dette med pasifisme en god stund nå. Spesielt har det presset på siste ukene grunnet ulike debatter jeg har fulgt.

Jeg har forstått pasifisme som noe som er helt vanlig og som noe som ikke er spesielt provoserende. Det var naivt, men det handler om hvor heldig jeg har vært med hvor jeg er født i verden og hvor lite krig jeg har opplevd. Dette ser ut til å være i rask endring. Også her hjemme.

Jeg har hatt glede av å lese om pasifister gjennom historien gjennom boka til Stalsberg. Både fordi det kan sette mine egne løse tanker inn i en historisk sammenheng, men også fordi det krever at jeg tar stilling hele veien. Mener jeg virkelig dette? Hva om noen vil skyte mine nære, hva hadde jeg gjort? Hadde jeg snudd det andre kinn til? Slik jeg lærte i min barnetro og læring om Jesus Kristus. Mener jeg dette? Nå som det brenner?

Jeg er usikker og vakler og tenker at det er et lurt sted å befinne meg som menneske. Skråsikkerhet dekker for tankevirksomhet, refleksjon og dialog. I alle fall har jeg ofte erfart det for egen del. Så det å vakle, det gjør at jeg må tenke på nytt, argumentere på nytt, lande på nytt.

Så hvorfor denne lange omveien om sosialt arbeid og psykisk helsearbeid? Jo fordi det som starta som naiv digging av hippier har utvikla seg hos meg som fagperson og som menneske over flere tiår. Gjennom nettopp arbeidet til de personene jeg har nevnt over. Noen av tar til orde for dialog, og andre eksplisitt til orde for ikkevold. Så kanskje er det derfor jeg også denne gangen vakler ned på standpunktet om pasifisme? Og denne gangen mer gjennomtenkt enn før. Fordi det har utvikla seg gjennom refleksjoner og dialoger jeg har deltatt i over mange år. Både som praktiker, fagperson, akademiker og menneske.

Og kan sosialt arbeid være fredsarbeid slik jeg spør om i overskriften? Ja, absolutt! Fordi sosialt arbeid kan handle om å jobbe for å endre samfunnet til det bedre. Det kan handle om å kjempe mot urett og undertrykking. Det kan handle om å bygge opp velferd og bygge samfunn der folk lever gode liv. Sosialt arbeid kan også handle om å kjempe for å ruste opp for velferd heller enn å ruste opp for krig. Og det vil jeg kjempe for. Både som sosialarbeider og som meg sjøl.

Så jeg velger pasifisme også denne gangen!

Ned med våpnene, opp med velferden!

Teksten ble først publisert på forfatterens Facebook-side.