Taj-Rosita Tørnquist

Terapeut/veileder v/Trondheimshjelpa, BFT Heimdal

Taj-Rosita Tørnquist har helse- og sosialfaglig bakgrunn og videreutdanning i miljøterapi, og arbeider som terapeut innen lavterskel psykisk helse for barn og unge v/Trondheim kommune. Kronikken bygger på forfatterens egen fordypningsoppgave skrevet ved RBUP.

Vi lærer mye om hvordan vi skal forstå og regulere følelsene til barn og unge som utfordrer. Men hva skjer når hjelperen selv kjenner på sinne, avsky eller et ønske om å trekke seg unna? Kanskje er ikke problemet at vi kjenner på disse følelsene. Kanskje oppstår problemet når vi ikke tør å snakke om dem.

En sen høstdag løp jeg langs en sti ved havgapet mens tårene rant. Det var en helt ordinær grå høstdag langs norskekysten, men inni meg var det alt annet enn ordinært. Jeg var nylig ansatt som miljøterapeut i en barnevernsinstitusjon og hadde hatt flere krevende vakter. Under en utagering hadde en ungdom slått meg i hodet med en fjernkontroll og lugget meg kraftig i håret. Jeg fikk kontroll på situasjonen, men etterpå brølte jeg til ungdommen at hun måtte roe seg ned. Reaksjonen kjentes nærmest instinktiv.

Det underligste kom likevel etterpå: Jeg kjente på en akutt stolthet over at jeg ikke hadde slått tilbake.

Deretter kom skammen. For hvem i all verden er stolt over å ikke slå et barn?

Jeg var jo den voksne, den profesjonelle, den som skulle forstå at atferd har en årsak, tåle sterke uttrykk og regulere meg selv når ungdommen ikke klarte det. Det burde være en selvfølge at jeg ikke slo tilbake. Likevel hadde kroppen min registrert situasjonen helt annerledes enn profesjonsrollen min tilsa.

Der, på løpeturen, oppsto det ubehagelige spørsmålet: Hvis dette er følelsene mine, er jeg da egentlig egnet til å arbeide med disse barna?

Følelser gode hjelpere ikke skal ha

Mange år senere tenker jeg at det var feil spørsmål. Kanskje burde jeg heller ha spurt: Hvorfor forventet jeg at det å være en god fagperson innebar å ikke få disse følelsene?

Vi som arbeider med mennesker, lærer å se bak atferden. Sinne kan være frykt, avvisning kan være beskyttelse, og et barn som utagerer forsøker ofte å regulere noe uutholdelig på innsiden. Denne forståelsen er helt avgjørende.

Men det finnes alltid to nervesystemer i rommet. Også hjelperen reagerer. Vi kan bli redde, sinte og oppgitte. Vi kan kjenne behov for avstand, og noen ganger kjenne på det vanskeligste av alt; at vi misliker barnet vi har ansvar for å hjelpe.

I profesjonelt omsorgsarbeid er begrepet emosjonell dissonans sentralt. Det handler om uoverensstemmelsen mellom følelsen vi faktisk har, og reaksjonen vi forventes å uttrykke. Jeg kan kjenne sinne, men må snakke rolig. Jeg kan kjenne frykt, men må utstråle trygghet.

Å regulere dette er en del av faget. Barnet skal ikke måtte bære hjelperens følelser. Men det er forskjell på å regulere en følelse og å late som om den ikke finnes. Hvis idealet om den gode hjelperen blir så trangt at normale menneskelige reaksjoner må skjules, blir følelsene raskt ledsaget av skam.

«Gi meg en klem»

Noen år senere opplevde jeg dette paradokset på kroppen igjen. Jeg hørte et knekk og kjente en intens smerte da en ungdom brakk fingeren min. Da ungdommen slapp taket, var raseriet borte. Foran meg sto en ungdom preget av skyldfølelse med øynene fulle av tårer.

«Jeg mente det ikke. Gi meg en klem», sa ungdommen.

Jeg kjente smerte og ren avsky, men snudde meg og ga ungdommen en klem.

«Jeg vet», sa jeg.

Poenget er ikke at klemmen nødvendigvis var den riktige profesjonelle responsen, eller at en hjelper skal sette egne grenser til side etter å ha blitt utsatt for vold. Poenget er hva som eksisterte samtidig i det øyeblikket: Ungdommen som hadde skadet meg trengte omsorg, og jeg hadde akkurat blitt skadet.

Det er vanskelig å finne et tydeligere bilde på den emosjonelle spagaten. To motstridende virkeligheter kunne være sanne samtidig uten å oppheve hverandre.

Hjelperen er et menneske, ikke et instrument

I arbeid med utsatte barn og unge snakker vi mye om forståelse. Men faglig forståelse får en farlig slagside dersom den brukes til å avvise hjelperens reaksjoner med setninger som «husk hva barnet har vært gjennom», «ikke ta det personlig» eller «såpass må vi tåle».

Helse- og sosialt arbeid stiller med rette høye krav til profesjonalitet. Men profesjonalitet kan ikke bety at hjelperen forventes å levere omsorg som om det som skjer i relasjonen ikke også virker inn på den profesjonelle.

Forståelsen gjør ikke at kroppen slutter å reagere når man blir slått. Kunnskap om traumer fjerner ikke frykten når man blir truet. Og hvis slike reaksjoner tolkes som tegn på manglende profesjonalitet, lærer vi oss å tie.

Da jeg etter min første voldshendelse forsøkte å ta opp dette på et kurs, ble rommet stille. Lederen min mente problemstillingen satte institusjonen i et dårlig lys. Jeg følte meg liten og lurte på om jeg var for lite robust for yrket.

I ettertid tenker jeg motsatt: Det var nettopp denne samtalen vi var nødt til å ha.

Behovet for et «backstage»

Sosiologen Erving Goffman beskrev hvordan vi i møte med andre opptrer på en «frontstage», en scene der vi fyller en forventet rolle. For en miljøterapeut kan det bety å utstråle ro, trygghet og omsorg, også når noe helt annet foregår på innsiden.

Men for å kunne stå i rollen over tid trenger vi også et trygt «backstage»; et rom der vi kan legge av oss rollen, være mindre sensurerte og bearbeide det vi har stått i. Hvis organisasjonen ikke skaper rom for et slikt backstage, eller hvis kulturen gjør oss redde for å fremstå som dårlige hjelpere, risikerer vi at masken blir sittende på.

Å gi plass til hjelperens vanskelige følelser betyr selvfølgelig ikke at personalrommet skal bli et sted hvor vi ukritisk snakker ned barn. Følelsen min er min. Den er ikke en sann beskrivelse av barnet. Hvis jeg kjenner sterk irritasjon, er ikke konklusjonen at ungdommen er irriterende.

Det interessante spørsmålet er: Hva blir aktivert i meg nå? Hva tilhører situasjonen, hva tilhører barnet, og hva tilhører meg?

Arbeidet med hjelperens reaksjoner kan heller ikke være den enkelte ansattes private prosjekt. Det er et ledelses- og organisasjonsansvar. Veiledning må handle om mer enn hva vi skal gjøre med barnet. Den må også handle om hva møtet med barnet gjør med oss.

Vi trenger fagmiljøer hvor det er mulig å si «jeg strever med å like dette barnet» og bli møtt med faglig nysgjerrighet framfor moralsk fordømmelse. Ikke fordi alle følelser skal aksepteres ukritisk, men fordi de først kan undersøkes og tas ansvar for når de tåler dagens lys. Profesjonalitet kan ikke være fravær av menneskelige reaksjoner. Profesjonalitet handler om hva vi gjør med dem.

Den dagen ved havet var ikke problemet at jeg hadde kjent på «feil» følelser. Problemet var at jeg trodde en god miljøterapeut ikke skulle ha dem.

Den profesjonelle hjelperen er ikke den som aldri kjenner på sinne, frykt eller avsky, men den som våger å oppdage reaksjonene sine, undersøke dem og ta ansvar for hvordan en handler på dem.

Vi har blitt gode til å spørre hva som ligger bak barnets atferd.

Kanskje bør vi bli like gode (og modige) når vi spør: Hva skjer i meg når jeg møter den?