Paulo Chavarria, regissør og manusforfatter

Dette er en kronikk. Den gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I den norske velferdsstatens selvforståelse, preget av tillit til systemets vern av de sårbare, utspiller seg et stille drama: Fabrikkert eller påført sykdom (FII), tidligere Münchausen by proxy. Dette er barnemishandling der en omsorgsperson, ofte en forelder, fremkaller eller simulerer sykdom hos barnet for å dekke egne komplekse psykologiske behov. En perversjon av foreldreomsorgen: barnet sykeliggjøres ikke primært for dets eget beste, men for å tilfredsstille egne, ofte dyptliggende behov. Omsorg blir en farlig form for kontroll.

Pink Floyd i helsejournaler og domstolene.

Pink Floyds «Mother» fanger, kanskje utilsiktet, noe av denne dynamikken:

«Mama's gonna keep you right here under her wing / She won't let you fly, but she might let you sing.»

Teksten illustrerer en kvelende «beskyttelse» – tilsynelatende intens omsorg sykeliggjør. Vi må tørre å lete etter med større årvåkenhet: i helsejournalenes tørre fakta, i de komplekse sakene som når domstolene, og i den påfallende tausheten i deler av Norges forskningsmiljøet.

Forskning gir innsikt. McClure et al. (1996) rapporterte en årlig insidens på 0,5 per 100.000 barn under 16 i Storbritannia for det som da ble kalt Münchausen by proxy. Før man faller for fristelsen til å avfeie problemstillingen som veldig sjelden, kan man understreke at gjerningspersonens ofte overbevisende omsorgsfulle fasade og symptomlikhet med ekte sykdom vanskeliggjør diagnostisering (Yates & Bass, 2017).

Bass og Glaser (2014) understreker i The Lancet at FII trolig er undergjenkjent, og at de kjente insidenstallene sannsynligvis er for lave. Så vidt jeg kan se, finnes ingen publiserte norske empiriske studier som spesifikt undersøker fabrikkert eller påført sykdom (FII). Veiledere som Helsebiblioteket (2022) og litteraturgjennomganger (Torgalsbøen, 2008) baserer seg på internasjonal forskning. Men også her til lands er det mistanke om FII som en «underdiagnostisert» tilstand (Bøhmer, 2017).

Det er betegnende: I Stortingets ferske høring om barneloven, der ord som 'vold' og 'barnets beste' gjallet mellom veggene, var det en påfallende taushet om de spesifikke dynamikkene FII avdekker. En stillhet som i seg selv kan være et symptom på manglende bevissthet eller berøringsangst.

«Of course mamma is going to help build the wall»

(Pink Floyd: «Mother», fra «The wall»)

Systemtillit og forskningsprioriteringer

For barn fanget i FII-dynamikken, bygges det murer – av isolasjon, av unødvendige medisinske prosedyrer, av en identitet som «det syke barnet». Helsevesenet risikerer, i stedet for å rive ned disse murene, å bli ufrivillige murmestere, blendet av en forelders overbevisende, nesten teatralske, bekymring.

Hvordan kan det skje i et tillitsbasert system? Kanskje nettopp derfor. Vår høye tillit til institusjoner og medmennesker senker terskelen for å se det utenkelige – at en forelders omsorg i realiteten er skadelig. Dette kulturelle bakteppet påvirker også forskningsprioriteringer. Fokus har ofte vært på mer synlige former for mishandling. FII, med sin blanding av bedrag og kompleks psykopatologi, passer dårlig inn i etablerte overgrepsnarrativer. Personlig savner jeg et tydeligere engasjement fra både volds- og kjønnsforskere for å belyse dette feltet.

Uten et robust kunnskapsgrunnlag kan sakkyndige rapporter bli en utilsiktet videreføring av «Mother's» beroligende, men falske, narrativ («Mama’s gonna keep baby healthy and clean»). Familievern kan overse at den ene parten aktivt «puts all of her fears into you», spesielt uten klare utredningsverktøy for slike skjulte overgrepsformer. Barnevernet kan mangle verktøy for å skille barnets egentlige mening fra overførte nevroser.

Og domstolene? I mangel av spesialiserte analyser, kan de bygge en beskyttende «Wall» rundt barnet, fattet på ufullstendig grunnlag – barnet utilsiktet stenges inne med den som forårsaker skaden. En dypere anerkjennelse av FII gjennom solid forskning er derfor ikke en akademisk øvelse, men en fundamental forutsetning for reell rettssikkerhet og beskyttelse for disse barna som lever under «Mother's» kvelende vinge

Fra litt helseangst til aktiv fabrikkering

Kompleksiteten øker ved erkjennelsen av at FII ikke nødvendigvis er et enten-eller-fenomen. Her finnes det trolig et spekter av alvorlighetsgrad (Bøhmer, 2017), og dermed kan det muligens forstås som et kontinuum. Fra en kanskje overdreven, men genuint følt, helseangst hos en forelder som fører til unødvendig medikalisering, til den aktive og bevisste fabrikkeringen av symptomer.

Hvor går grensen for hva som er skadelig, og hva som bør utløse en bekymring i systemet? Pink Floyds «Mother» fanger denne tvetydigheten med en nesten ubehagelig presisjon: «You´ll always be ‘baby’ to me». Det er her en økt kompetanse hos psykologer, forskere, terapeuter, barnevernspedagoger og jurister er avgjørende – en evne til å gjenkjenne de mange manifestasjonene av en potensielt «klam» og skadelig omsorg. Spesielt når det finnes grunner til å mistenke at her kan det finnes mørketall, og at fenomenet kan påvirke ganske mange barn, om man anerkjenner den som et kontinuum.

En dypere, mer fokusert forskningsinnsats på FII i Norge er ikke et uttrykk for at alt annet er feil, men en erkjennelse av at selv de beste systemer har blindsoner. Å belyse disse blindsonene er en forutsetning for reell beskyttelse av alle barn – også de som lider i det tause mørketallet av medisinsk og psykologisk overbehandling og dermed barnemishandling. Det burde også være en forutsetning til den nye barnelov. Dessverre ser jeg ikke tegn på at det er tilfelle.

For å låne fra Pink Floyd igjen: domstolene, psykologer, familievernet og forskere må unngå å bli «comfortably numb» overfor denne skjulte lidelsen.