Anmeldt av Randi Jenssen, klinisk sosionom med en ny master i sosialt arbeid
Utviklingstraumer. Regulering som nøkkelbegrep i en ny traumepsykologi
Dag Øystein Nordanger og Hanne Cecilie Braarud
Fagbokforlaget 2017

Denne boka engasjerte meg. På en utmerket måte klarer forfatterne å redegjøre for hvordan traumepsykologi og utviklingspsykologi kan møtes i en ny, integrert forståelse. Traumebegrepet har tradisjonelt blitt brukt om dramatiske og destruktive hendelser, mens tapet av nødvendige omsorgserfaringer primært har blitt omtalt som omsorgssvikt, understimulering, deprivasjon eller lignende. Begrepet utviklingstraumer refererer til et dobbelt belastningsforhold hvor barnet utsettes for traumatiske belastninger i en sammenheng hvor også omsorgen svikter. Å inneha kunnskap om utviklingstraumer er viktig for faggrupper i ulike tjenester, som for eksempel innen psykisk helsevern og barnevern. Boka formidler et budskap om at det er nødvendig å se på barns omsorgsbetingelser, utvikling og psykiske helse i sammenheng.

Boka består av to deler. I første del gis en nokså inngående presentasjon av nevrobiologisk forskning og hvordan hjernen er bygd opp og utvikler seg. Ofte kan dette være vanskelig stoff å tilegne seg, men jeg synes forfatterne klarer å gjøre det både grundig og lettfattelig på samme tid. Begrepene alarmsystem og reguleringssystem er sentrale i presentasjonen og danner grunnlaget for forståelse av traumatiserte barns atferd og hvordan fagfolk kan vurdere hensiktsmessige tiltak. Toleransevinduet er et annet begrep som forklares i teoridelen og som brukes flere steder i boka. Modellen er et godt hjelpemiddel for å forstå reguleringsvansker og et utgangspunkt for å hjelpe traumatiserte barn til å regulere seg opp eller ned for å komme inn i eget toleransevindu.

Bokas andre del bygger på teorien fra første del og viser hvordan den er anvendbar i praksis. Vi møter Nora og Emilie, to jenter som begge har blitt utsatt for et seksuelt overgrep. Deres historier før overgrepene og omsorgskonteksten overgrepene skjer i er likevel vidt forskjellige. Eksemplene viser på en god måte hva som kjennetegner utviklingstraumatisering sammenlignet med det å bli utsatt for enkeltstående traumer.

Hvert kapittel i boka har en sides oppsummering av de viktigste punktene. Alt i alt er et særtrekk ved denne boka at den har en god, pedagogisk tilnærming der teori blir gjort anvendbar og praksisnær. Det er mange og fine illustrasjoner og figurer, slik at stoffet også blir visualisert. Noen steder er det oppgitt QR-koder som lenker til video-er der en av forfatterne forklarer teorier eller modeller.

Mange ulike yrkesgrupper vil kunne ha nytte av å lese boka, som for eksempel lærere, barnehagelærere, miljøterapeuter, saksbehandlere i barnevernet, terapeuter i barne- og ungdomspsykiatrien, helsesøstre med flere. De som jobber med barn og unge vil kunne få en utvidet forståelse av hvordan barn bør møtes og støttes for å kunne få en god utvikling. Denne boka er midt i blinken for de som er opptatt av traumebevisst omsorg. Selv er jeg både terapeut, mor og fostermor, og jeg synes boka ga meg flere forskjellige perspektiver som er nyttige å ha med i alle disse rollene. Boka framhever også betydningen av at vi som hjelpere er avhengige av god kollegastøtte og veiledning for å stå i mange av utfordringene vi møter. Jeg vil varmt anbefale boka.