JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Varsling

Ida ble forsøkt kvalt – fikk ikke dra hjem

Ida Rise ba institusjonsleder om å få avlastning etter at en ungdom prøvde å kvele henne. Nå forteller hun om arbeidsforholdene i Stendi Midt.
Ida Rise var en av sju ansatte som sa opp jobben i Stendi Midt i 2021. 

Ida Rise var en av sju ansatte som sa opp jobben i Stendi Midt i 2021. 

Trond Haugan

Saken oppsummert

anne@lomedia.no

Ida Rise jobbet tre år som miljøterapeut i Stendi Midt. Hun sa opp i 2021 og jobber nå for en annen privat barnevernsaktør.

– Da jeg startet i ny jobb og fikk en dyktig leder som tar ting på alvor, forsto jeg den psykiske belastningen jeg har stått i.

Da ser jeg hvor sykt det var, hva slags arbeidsforhold vi hadde i Stendi Midt og hvordan vi ble behandlet av institusjonsleder, sier Rise.

Det er fem år siden Rise sa opp på grunn av institusjonslederens lederstil. Det er den samme personen som styrer Stendi Midt i dag.

Hun opplevde at det var vanskelig for ansatte å ta vare på sårbare ungdommer når de selv sto i krise etter krise med ledelsen.

– Det er dessverre ungdommene det går utover. Jeg kom meg heldigvis derifra, men ble sykmeldt i oppsigelsestiden, sier Rise.

Direktør for barnevern i Stendi og institusjonslederen er forelagt kritikken. De har avslått intervju, men har fått imøtegå påstander.

Svarene kan leses lenger ned i saken.

Fire varsler

Fire tidligere ansatte i Stendi Midt varslet til toppledelsen i konsernet i vår. De fortalte om manglende opplæring, svikt i sikkerhetsrutiner og risikovurderinger, manipulerende lederstil.

Etter at Fontene publiserte saken, har vi fått inn tips fra ytterligere 15 tidligere ansatte.

– Jeg kjenner meg igjen i det som andre ansatte har fortalt, sier Rise.

Avdelingen hun jobbet på var kjent som «det rolige huset», til tross for at det også der var ungdom som utagerte i perioder.

Rise opplevde at en beboer tok kvelertak på henne. En kollega måtte få henne ut av grepet.

Etterpå ringte hun institusjonslederen i gråt.

– Jeg fortalte hva som hadde skjedd. Det var ingen trøst. «Hvis jeg ikke tålte såpass, så måtte jeg finne annen jobb».

Avdelingen hun jobbet ved er en omsorgsavdeling. Det var, etter det Rise visste om, ikke skrevet eller tatt risikovurdering på beboerne.

Ingen debrifing

Etter hendelsen ba Rise om å få dra hjem og at det kunne settes inn vikar, men det fikk hun ikke gehør for. Hun skulle stå vakta ut som medlever.

– Det var ikke debrifing og ikke time hos psykolog. Ingen avtale med bedriftshelsetjeneste. Leder ba også om at jeg ikke skulle fortelle om hendelsen til andre kolleger, for det kunne gjøre at de ble redde, sier hun.

Hun overnattet på avdelingen og dagen etter kjørte hun ungdommen som hadde prøvd å kvele henne, alene til skolen.

– Jeg tok en prat med ungdommen etter hendelsen, men det traumatiske satt i. Man vet ikke når det skjer neste gang og man går i konstant alarmberedskap, sier Rise.

Der hun jobber nå opplever hun ivaretakelse; debrifing med leder og kolleger, time hos psykolog og at man får dra hjem hvis man trenger det.

– Gå på do

Rise forteller at det før tilsyn fra statsforvalter ble planlagt hvilke ansatte som skulle være til stede og «hvem som godt kunne kjøre seg en tur».

Dette skal ha vært vanlig praksis, bekrefter også kilder som har jobbet på andre avdelinger.

– Ved uanmeldte tilsyn skulle vi sette fram kaffe og kaker og late som vi måtte på do. Da skulle vi ringe til leder, gi beskjed til ansatte på andre hus at de måtte oppdatere handlingsplaner og evalueringsrapporter som jo skal være oppdatert hver tredje måned, sier Rise.

– Hvorfor ble det slurvet med dokumenter og planer?

– Det var ikke noe system. Vi skulle ikke skrive avvik på rutiner som ble brutt, det skulle rapporteres muntlig til leder. Vi skulle heller ikke skrive skademeldinger på egne opplevelser.

– Har du fått helseplager som er arbeidsrelatert?

– Ikke på en sånn måte at det hindrer meg i å gjøre en god jobb der jeg er nå, men jeg kjenner på kroppen at det gjør vondt å tenke på lederen.

Ida Rise var miljøterapeut i Stendi Midt.

Ida Rise var miljøterapeut i Stendi Midt.

Trond Haugan

– Økonomi er viktig

Ved ett tilfelle byttet hun vakt med en kollega, og leder godkjente vaktbyttet. Da vedkommende ble syk, fikk Rise beskjed om at hun måtte komme på jobb, eller så ville hun bli trukket i lønn.

Hun var bortreist og kunne ikke møte på jobb. Hun ble trukket i lønn.

– Økonomi er viktig for Stendi. Ledelsen bruker hersketeknikk og manipulasjon, og vi ansatte skal være nikkedukker, sier Rise.

– På hvilken måte påvirket dette ungdommene som bodde i huset?

– Da jeg jobbet der, fikk de ikke den omsorgen og stabiliteten de hadde behov for. Det ble bytta ut ansatte hele tiden.

– Synes du det er rart at de som jobber på hovedkontoret i Stendi AS ikke har tatt mer tak i forholdene i Stendi Midt?

– Nei, det er ikke rart. Direktør for barnevern, institusjonsleder og avdelingsledere er venninner. De beskytter hverandre. Jeg forsøkte å varsle flere ganger, men jeg ble kalt inn på matta. Da måtte jeg sitte i møte med ledelsen som knakk meg fullstendig, og det endte som regel i gråt.

Rise sier hun ble «straffet» ved å bli flyttet til andre avdelinger, og at hun kunne få beskjed kvelden før eller samme dag hvor hun skulle på jobb.

– Jeg ble splittet fra gode medarbeidere når vi sammen forsøkte å si fra om forholdene, hevder hun.

Sju sa opp samtidig

Barnevernspedagog Marianne Grande Andersen jobbet i Stendi Midt i tre år, ved den samme avdelingen.

De var sju ansatte som sa opp under samme avdelingslederen og institusjonslederen i 2021.

Hun forteller at det var konflikt med ledelsen om hviletid på institusjonen.

Flere kilder forteller at ledelsen mente at det var hviletid når de gikk på do, dusjet, satt i stua uten at ungdommen var hjemme, eller alene i bil etter å ha kjørt ungdom til og fra steder.

I medleverturnus skal miljøterapeutene ha to timer hviletid i døgnet i tillegg til sovende timer. Andersen hevder at de ikke fikk det.

De var for få på jobb, opplevde hun, ofte to voksne på fire ungdommer.

– Vi som gikk i medleverturnus var også våkne flere netter, fordi det ikke var ansatt nattevakt, sier Andersen.

Hun sier at de var flere ansatte som klaget til institusjonsleder på bemanningssituasjonen, men at de nærmest ble hånet for å si fra.

– Det var ikke forsvarlig bemanning, men leder svarte at vi måtte tåle å ha våkenetter i turnusen.

– Vurderte du å varsle myndigheter eller media om arbeidsforholdene?

– Jeg var så ødelagt at jeg ikke orket.

Ble slått med stein

Andersen trekker fram en episode der en kollega ble slått med en stor stein av en ungdom. Andersen insisterte på at kollegaen måtte til legevakten for å sjekke det blødende såret i hodet.

– Jeg husker at leder lo og sa noe slikt som at de er så tander, de tåler jo ingenting.

Miljøterapeutene skulle ifølge Andersen ikke fortelle om uheldige episoder i overlapp-møter, for det kunne gjøre det neste teamet redde.

– Jeg er bitter på at vi fikk så lite støtte i arbeidet med ungdommene, sier hun.

– Hva gjør at man godtar slike arbeidsforhold?

– Jeg forstår det ikke selv. Men ledelsen hadde psykisk overtak. Det var utbredt hersketeknikk og mikro-managing av ansatte og driften. Det er vanskelig å beskrive følelser man får i et slikt regime, sier Andersen.

Hun grudde seg til hver vakt. Migrenen ble verre før hver turnusperiode. Hun visste sjelden hvem hun skulle være i medlever-turnus med.

– Ungdommene trenger stabilitet og ro, det fikk de ikke. Mange av oss ansatte var utslitte i perioder, og vi klarte ikke spille hverandre gode.

Andersen synes det var vanskelig overfor ungdommene da de var sju som sa opp på samme tid. Hun kjente på et dypt dilemma.

Hun kunne ikke fortelle verken ungdom eller foresatte om hva som var grunnen til at de ikke orket å være der. Ungdommene skulle jo fortsatt bo der.

– Jeg fikk en hilsen med meg: «My dear mum», skrev ungdommen i brevet. Det var sårt. Jeg har spart på det og har hengt det opp hjemme.

Dette sier ledelse i Stendi Midt

Ledelsen i Stendi Midt avslår intervju. De er likevel blitt forelagt kritikk og har fått imøtegå påstander i tråd med Vær varsom-plakaten.

Kommunikasjonsdirektør Kristin Øyen skriver at spørsmålene fra Fontene bygger på en rekke påstander fra tidligere ansatte og at flere av forholdene ligger flere år tilbake og gjelder personalsaker, arbeidsforhold og enkeltpersoner som de av hensyn til taushetsplikt og personvern ikke kan kommentere.  

«Overordnet vil vi derfor si at vi ikke kjenner oss igjen i beskrivelsen av en generell uforsvarlig drift eller kultur ved avdelingene i region Midt, men det er krevende både å verifisere og kommentere enkelthendelser og egne opplevelser fra tidligere ansatte som ikke har arbeidet i virksomheten på flere år». 

Øyen skriver at Stendi har rutiner for risikovurderinger og at medarbeidere får rutinemessig veiledning av psykologspesialist og oppfølging og debrifing ved hendelser.

«At medarbeidere kan oppleve hendelser som belastende, betyr ikke i seg selv at det foreligger uforsvarlig drift, eller brudd på rutiner».

«Om en medarbeider skal arbeide ut en vakt etter en hendelse må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Leder vurderer den ansattes psykiske og fysiske tilstand, behov for avlasting og debrifing, i tillegg til ungdommens behov og sikkerhet». 

– Ikke korrekt påstand

Fontene har blant annet spurt om hva som skyldes den høye turnoveren i regionen Trøndelag.

«Dette må ses i sammenheng med lav etterspørsel etter plasser fra oppdragsgiver, som førte til at to avdelinger sto tomme over tid, og at medarbeidere måtte tilbys arbeid ved andre lokasjoner», skriver kommunikasjonsdirektøren.

Øyen viser videre til at deres tjenester er underlagt «omfattende intern kontroll» og ekstern kontroll gjennom Bufetat, Statsforvalteren, Arbeidstilsynet og egne kvalitets- og revisjonssystemer.

«Arbeid i barnevernsinstitusjoner kan innebære krevende og til tider risikofylte situasjoner. Derfor er virksomheten strengt regulert fra myndighetenes side med krav til bemanning, dokumentasjon, opplæring, kvalitet og kompetanse. Bemanningen er kontraktsregulert, og blir kontrollert av oppdragsgiver og av godkjenningsmyndighetene årlig. Statsforvalteren kan be om innsyn i bemanning hele året. I dag har for øvrig alle avdelinger våken nattevakt. Det er rutiner for hvordan passiv tid og hvile skal avvikles, og det planlegges av teamene».  

Påstanden om at ledere er venninner er ikke korrekt, hevder Stendi.

«Personene det gjelder er kolleger i samme virksomhet, men har ikke en privat relasjon slik det hevdes».