Hver femte slutter i barnevernet årlig. Else Karin ble i over 20 år

Anne M. Odland

anne@lomedia.no

Else Karin Dyrøy Knutsen husker første dagen i Laksevåg barnevernstjeneste i juli 2003. 

Hun var ansatt for å følge opp barn i fosterhjem og fikk en saksliste i hånda: «Her er dine saker». Det var ferietid og lite folk på kontoret. 

– Alle barn i fosterhjem skal ha tilsynsfører, så da tenkte jeg at jeg kunne begynne med å sjekke at alle på listen hadde det. 

Hun bestemte seg for å ringe alle familiene, stille dem noen spørsmål og fortelle at hun var deres nye kontaktperson. 

– Det begynte sånn, sier hun og smiler. 

«Overlevde»

En av fem ansatte i kommunalt barnevern jobber ikke lenger i barnevernet året etter, viser tall fra SSB og Bufdir. Knutsen vet at de tre første årene kan være kritiske for om man blir i kommunalt barnevern. Selv har hun blitt i 23 år.

Hun tror gruppelederen og teamet som hun var del av, var det som gjorde at hun «overlevde» de første årene. 

– Vi som fulgte opp fosterhjem var en mindre gruppe som holdt til i et eget bygg. Avdelingslederen var tilgjengelig, og det var lett å få veiledning og svar på spørsmål. Det betydde nok veldig mye. 

Lagde strategier 

Arbeidshverdagen kan være overveldende med vanskelige beslutninger. 

– Jeg er god på å legge fra meg ting når jeg går fra jobb. Det har jeg alltid klart. Det har vært fast rutine å sette på radio i bilen på vei hjem. Da får jeg andre ting inn i hodet. Leder har også alltid vært tilgjengelig etter en vanskelig samtale eller hjemmebesøk.  

– Har du hatt andre rutiner som har vært viktig for utholdenheten? 

– Jeg har kommet tidlig på jobb og har brukt stille morgentid på skriftlig arbeid. Det har gjort at jeg ikke har hatt følelsen av å henge etter med oppgaver.

Hun fant også ut at hun kunne koble seg til storskjerm og skrive referat mens hun har møte med familier og spesielt ungdommer. De får bidra i referatet og se at det hun skrev stemmer. Når møtet er ferdig, er også referatet ferdig. 

Tunge perioder

– Er det spesielle arbeidsoppgaver som har gjort at du har blitt?

– Jeg har likt kontakten med familiene og barna. Jeg har ofte ringt uten at det er noe spesielt, bare for å høre hvordan de har det.  

Else Karin Dyrøy Knutsen (66) er utdannet sosionom og har master. Hun har jobbet i barnevernstjenesten i Fyllingsdalen og Laksevåg i 23 år.

Helge Skodvin

Hun har ofte fått tilbakemeldinger fra barn. Det har gitt motivasjon og mestring. 

– Lærere har også ringt for å fortelle hva en elev har fortalt om meg, som har gjort at hen har det bra i dag. Da kjenner man jo på en glede med jobben. 

Det har vært tunge perioder hvor hun har vurdert å slutte, som når det har vært nemndsaker som hun mener ikke har vært i barnets favør. 

Hun hadde ett års pause fra jobben. Da jobbet hun på regionkontoret i Bufetat. 

Da hun innså at hun savnet jobben i barnevernstjenesten, ringte hun til sjefen og ba om å få komme tilbake. 

– Det er jo ofte ledige stillinger, så svaret var ja.

Fikk høyere lønn 

Hun har tatt videreutdanning i familieterapi og master mens hun har vært i jobb. 

Da hun kom tilbake til barnevernstjenesten etter pausen, var det blitt opprettet ti stillinger i Bergen kommune som krevde master, og hun var en av dem som fikk en slik stilling. 

– Lønn er selvsagt av betydning. Jeg får også fri når jeg ber om det, slik at jeg kan gjøre ting privat når jeg har behov for det. 

– Hva skal til i det store og hele for å bli i jobben over lang tid?  

– Innimellom kan man jo være lei, men for meg betyr det mye at arbeidsoppgavene er varierte. Om morgenen vet jeg ikke hvordan dagen blir. Jeg har også alltid hatt god kontakt med lederne mine og har opplevd å få tillit. Jeg har fått tilbakemeldinger på at de stoler på meg og at jeg gjør en god jobb. 

Mange kolleger

– Kjenner du ulemper ved å være mange år på samme arbeidsplass? 

– Egentlig ikke. Man må oppdatere seg på lovverk og nye måter å jobbe på. Barnevernet har endret seg mye i de årene jeg har jobbet her.  

Det hun liker dårligst etter at bydelene Laksevåg og Fyllingsdalen ble slått sammen, er at de er så mange ansatte. Hun vet ikke hva andre jobber med, og mottaket for meldinger er flyttet ut.  

– Jeg mister oversikt. Det var lettere å se helheten i en sak før. 

– Hvordan blir du påvirket av turnoveren i barnevernstjenesten?

– Det er kolleger på andre avdelinger som jeg ikke kjenner navnet på og vet hvem er. Det er kanskje mer enn ti som slutter og begynner i året, da blir det jo mange å forholde seg til.

Fontene har møtt tre andre som også har blitt værende i jobben i over 20 år. Først ut er Hanne Olstad.

Hanna Skotheim

Av alle medarbeiderne i Sagene barnevernstjeneste er det Hanne Olstad som har vært der lengst.

Da Hanne Olstad begynte som saksbehandler i 1995, var hun 25 år og nyutdannet barnevernspedagog. Hun husker første arbeidsdag 1. juli.

Hun fikk umiddelbar god kontakt med teamleder, som kom til å bli en mentor for henne den første tiden.

– Det gjorde at jeg med engang opplevde trygghet ved det å jobbe med barnevern. En trygg og tett ledelse som også gir utfordringer, tror jeg er viktig for å bli værende de første årene.

Hun var saksbehandler som skulle undersøke saker, men etter noen måneder fikk hun ansvar som mottakskonsulent i tillegg. Hun opplevde at det var en tillit som ble gitt henne og som ble springbrett for mer ansvar og nye oppgaver.

– Jeg var 25 år og skjønner ikke at jeg turte å ta ansvaret, men jeg fikk utfordringer som var passe.

Av alle medarbeiderne i Sagene barnevernstjeneste er hun den som har vært der lengst. 25 år for å være presis.

– Jeg har trivdes med kollegene og har ikke sett noen grunn til å søke meg til et annet barnevernskontor.

– Hvis vi absolutt må gi et anslag for hva turnover i barnevernstjenesten koster, kan vi kanskje si at våre beregninger viser at tallet i et slags «gjennomsnitt» kan ligge rundt 180.000 kroner. Det er viktig å få fram at de indirekte kostnadene ikke må undervurderes eller glemmes, sier hun. 

– Hva er den avgjørende grunnen til at du er blitt?

– Drivkraften er at man kjenner at man gjør en forskjell for barn og familier. Så har jeg vært heldig med gode folk rundt meg, kolleger og ledere. Det har vært utviklingsmuligheter internt, jeg har prøvd meg i flere stillinger og roller.

– Har du noen gang vurdert å slutte?

– Etter fem år i jobben var jeg utbrent. Det hadde vært en periode med mange akutte og uforutsette oppgaver som tæret på. Da tok jeg permisjon og reiste i et halvt år. Etter det jobbet jeg i en barnehage i halvannet år, men det ble for kjedelig for meg. Det var lurt å ta en pause. Da så jeg at det er barnevern jeg vil jobbe med.

Hanne Olstad er nestleder i barnevernstjenesten i Bydel Sagene, Oslo. Hun har vært 25 år på samme arbeidsplass.

Hanna Skotheim

Olstad kom tilbake som saksbehandler i Sagene bydel. Hun ble etter hvert leder i mottaksavdelingen og deretter leder i barnevernstjenesten. Nå er hun nestleder.

– Hva slags strategier er viktig for å holde ut?

– Jeg har vært opptatt av å skille jobb og fritid og bruker reiseveien til å legge fra meg arbeidsoppgaver. Jeg er også en liste-person og krysser av for det jeg gjør. Jeg setter også av egentid i kalenderen, hvor jeg markerer for andre at jeg er opptatt. Da får jeg unna oppgaver.

Marie von Krogh

Brit Kalvig var overveldet da hun startet i jobben etter å ha vært i oljebransjen, men skjønte tidlig hva hun kunne bidra med.

Brit Kalvig hadde jobbet flere år i oljebransjen, da hun i voksen alder utdannet seg til barnevernspedagog. Da hun startet i barnevernstjenesten i Stavanger var hun 38 år gammel. I dag har hun vært der i 27 år.

Barnevernspedagogen husker godt den første arbeidsdagen. 

– Jeg fikk noen saker som jeg skulle sette meg inn i. Jeg ble overveldet. Jeg husker at jeg tenkte, hva har jeg å bidra med? 

En av de første dagene gikk hun på hjemmebesøk til en mor med tre barn som hun skulle følge opp. 

– Vi fikk god kontakt og det ga meg en slags trygghet og følelse av mestring. Jeg husker også mitt første ansvarsgruppemøte jeg var alene på. Jeg var usikker på min rolle, men forsto mens vi satt der hva jeg kunne bidra med. 

– Hvorfor har du blitt i jobben? 

– Det er en arbeidsplass med gode utviklingsmuligheter. Man blir aldri utlært. Etter hvert har det blitt flere videreutdanninger. Da Stavanger barnevernstjeneste startet egen tiltaksavdeling ble jeg ansatt som familieveileder og senere fagkonsulent. Nå er jeg fagkonsulent for en gruppe som følger opp foreldre som er fratatt omsorgen og som veileder fosterhjem. 

Arbeidsmiljøet er også viktig for Kalvig.

– I en krevende arbeidshverdag er det viktig at vi er rause med hverandre og ønsker å gjøre hverandre gode.

– Har du noen gang vurdert å slutte? 

– Jeg har aldri vært på aktiv jakt etter annen jobb, men jeg har sett utlysninger som jeg har snust på fordi de har sett spennende ut. Jeg endret kurs da jeg gikk fra oljenæringen til barnevernet. Kanskje er det derfor jeg har klart å slå meg til ro her? Her får jeg jobbe selvstendig, og jeg får være med å ta beslutninger.  

– Hvilke strategier har du for utholdenhet? 

– Struktur i arbeidet er viktig. Når jeg har det ekstra travelt lager jeg lister over det jeg skal gjøre. Da blir det lettere å se hva som faktisk er gjort. Samtidig kan jeg hanke meg inn, hvis jeg involverer meg i noe som ikke er nødvendig. Det er en god hjelp til å disponere tiden riktig. Hvis jeg vet at jeg har en vanskelig telefon eller samtale jeg må ta, gjør jeg det så snart som mulig. Da blir det ikke liggende å tære på utover dagen. 

– Har du noen knep for tunge perioder på jobb? 

– Søke støtte hos gode kolleger. Jeg forsøker også å fokusere på alt det positive i denne jobben – at det er en spennende og meningsfull jobb og ikke minst det at vi gjør en forskjell for mange mennesker.

– Hvordan er det å være på en arbeidsplass over lang tid? 

– I faggruppen min er vi ti personer og halvparten er over 60 år. Alle har jobbet her i mange år. Jeg opplever derfor ikke at jeg er unntaket som har vært lenge i jobben. Det er en del gjennomtrekk, men heldigvis også mange som blir over tid. 

– Hva er viktig de aller første årene for å bli værende? 

– Å få veiledning fra en erfaren kollega. Det bør være en forpliktende kontrakt om det. Det er viktig at nyansatte får hjelp til å få et eierforhold til sakene, samtidig som de føler at de ikke står alene. Debriefing er også viktig. Hvis man har vært i tøffe samtaler og i krevende situasjoner, må det sikres at man har noen å snakke med.

Den nye saksbehandleren

Det er kontakten med ungdommene som gjør at Sigrid Løvlid er blitt værende i jobben

Da Sigrid Løvlid begynte i Skien barnevernstjeneste i 1995 var hun 35 år. Dagen hun skulle starte, kom hun til venteværelset. Resepsjonisten lurte på hvem hun hadde avtale med, og hun svarte: «Jeg er den nye saksbehandleren».

– Vi lo, det husker jeg godt.

Hun ble ansatt som saksbehandler og har samme stilling i dag, 31 år senere. Hun jobber i teamet som følger opp ungdom og unge voksne i ettervern.

– Hva gjorde at du kom deg gjennom de første årene?

– Jeg hadde yrkeserfaring fra grunnskolen og hadde jobbet med barn med funksjonsnedsettelser. Jeg tenker at det kan være en fordel med erfaring som miljøarbeider fra skole før man begynner i barnevernet. I skolen møter man alle slags elever.

Sigrid Løvlid har jobbet i Skien barnevernstjeneste i 31 år.

Privat

– Har du laget deg strategier for å takle vanskelige oppgaver?

– Før møter med ungdom, toner jeg jeg meg inn og tenker, hva kan skje, hva møter meg i dag. Disse tankeprosessene har vært viktige for meg. Det kan jo være krevende å stå mellom foreldre og ungdom som er uenige.

– Har du noen gang vurdert å slutte?

– Da jeg var rundt 50 år, tenkte jeg en del på hva jeg bidra med overfor ungdom. Jeg vurderte stillingen min overfor dem, men kom til at jeg er så glad i den aldersgruppen. Jeg er motivert til å stå med dem i strevet de har og være med å få til endring, se at de tar en annen retning i livet. Hadde det ikke vært for ungdommene, hadde jeg ikke fortsatt.

– I det store og hele, hva er avgjørende for at du er blitt?

– Ja, det er at jeg liker ungdommene! Men man må tåle å bli avvist, være villig til selv å innrømme feil, be om unnskyldning, og så hjelper det jo om man klarer å være kreativ og finne løsninger når man begrenses av rigide regler.

– Hvor viktig er arbeidsforholdene for at du er blitt i jobben?

– Fleksibel arbeidstid er kjempeviktig for meg. Jeg kan jobbe på tider som passer ungdommene og familiene. Dette handler om å tilrettelegge. Og så er det samspillet mellom mange ting som gjør at man blir, som trygge kolleger og leder. Det er ikke èn enkelt årsak til at man blir.

– Er det noen ulemper ved å være mange år på samme arbeidsplass?

– I perioder har jeg har kjent en slags slitasje, særlig når man skal hjelpe folk videre, og det er systemer i samfunnet som setter begrensninger.