Elle melle deg fortelle... Tre pensjonerte sosionomer er med i ei gruppe som skriver dikt og historier til hverandre. Fra venstre: Catharina Selmer, Ellen Tronsmo, Eli Hindenes.
Hanna Skotheim
Møtes i fortellerklubb:
– Vi har tusen historier
På tre minutter skal de lage en historie. De pensjonerte sosionomene har knekt koden til en leken alderdom.
Saken oppsummert
- Pensjonerte sosionomer bruker fortellerklubb for å skape glede og fellesskap.
- Gruppa deler ikke historier fra arbeidslivet på grunn av taushetsplikt.
- Medlemmene opplever både latter og ettertanke gjennom fortellingene.
- Fortellerklubben gir en leken pause fra en krevende livsfase.
anne@lomedia.no
Vi skal tilgi oss selv, da får vi det også morsommere».
Setningen er fra boka I hodet på en gammel dame, som Tordis Ørjaseter har skrevet.
Den er tilfeldig valgt fra en side i boka.
Nå bøyer sju kvinner seg over hvert sitt linjeark. De skal finne på hver sin fortelling som skal ha setningen med.
– Da skriver vi i to, tre minutter, sier Olea Rostadmo og starter stoppeklokka.
Det blir stille. De skriver raskt og i sirlig løkkeskrift for hånd.
Leser høyt
– Stopp! roper Rostadmo.
Det er tid for opplesning: «Vi skal tilgi oss selv, da får vi det også morsommere, sa fru Hansen og så strengt på de andre kafégjestene …»
Rostadmo leser sin historie, de andre lytter intenst og slipper ut en glad latter over det som ble resultat av «speed-skrivingen».
Gerd Eva Valøen og Ellen Tronsmo er i gang med å dikte en historie.
Hanna Skotheim
Kvinnene fant sammen for rundt ti år siden i fortellergruppa Elle melle.
De finner på historier og skriver dikt, deler minner og erindringer.
Nå er alle pensjonister i 70- og 80-årsalderen.
Tre av dem er sosionomer, mens flere av de andre er spesialpedagoger, blant annet fra Steinerskolen.
– Vi har fått en fortrolighet mellom oss, det er tårer og latter, sier Eli Hindenes.
Eli Hindenes
Hanna Skotheim
Lite fra arbeidslivet
Hennes siste jobb var som sosionom i Oslo kommune.
Hun var leder for ulike tiltak for å få flyktninger og mennesker med psykiske lidelser ut i arbeid.
Også Ellen Tronsmo var sosionom i Oslo kommune, i helse- og velferdsetaten. Der jobbet hun med å planlegge barnevernsarbeid i bydelene.
Den tredje sosionomen i gruppa, Catharina Selmer, var i RBUP Helse Øst da hun pensjonerte seg.
– Deler dere historier fra arbeidslivet her i gruppa?
– Å nei, utbryter de.
Ellen Tronsmo sier at hun av og til tenker på mennesker hun har møtt i jobben som kunne gitt en god historie, men at lokket som taushetsplikten er, ligger på.
– Det er mye dramatikk fra jobben som skulle hatt utløp, men det er ikke riktig å dele det her. Taushetsplikten ligger i ryggmargen, sier hun.
Kjente ubehag
Med drapet på Tamima Nibras Juhar på Kampen i høst, veltet et ubehag opp.
– Jeg har lurt på hvilke historier fra arbeidslivet jeg kunne skrevet om. Var jeg selv i livsfare?
Hun opplevde trusler og risikofylte hjemmebesøk.
– Jeg husker mannen som tok en kniv opp av lommen. Hjemmet jeg besøkte var ikke bra nok for barnet, jeg skulle gi beskjed om det.
Hun var utdannet i 1970 og jobbet i barnevernet i ti år.
De gikk ikke to og to på besøk, selv om de skulle gi vanskelige beskjeder til folk som kunne være truende.
– Vi jobbet ubeskyttet den gang, sier Tronsmo.
Catharina Selmer mener de likevel jobbet i «mildere tider». Også hun har erfaring fra barnevernstjenesten.
– Jeg gikk også på hjemmebesøk og stort sett var man velkommen, sier hun.
– Forteller dere hverandre historier for å bearbeide noe dere har opplevd?
– Nei, men det er kanskje mye som burde vært bearbeidet, sier Tronsmo.
Selmer mener det er leken i seg hun først og fremst henter fram i fortellergruppa.
Catharina Selmer
Hanna Skotheim
– Den livsfasen vi er i nå kan være krevende. Vi mister mennesker vi er glade i. Her går vi inn i et rom hvor leken får plass, sier hun.
En setning eller et kort
I toppetasjen i en blokk på Hovseter i Oslo møtes de en gang i måneden.
Når de lager historier, kan det være en setning de dikter videre på, eller et prospektkort de skal fantasere ut fra.
Rostadmo, som leder fortellergruppa, gir dem oppgavene. Hun finner stadig på nye måter å få fram historier på:
Hvis de skriver og hun sier stopp, sender de arket videre til sidemannen, som fortsetter på historien.
Eller, når de skal lese opp, kan hun be dem framføre det i et bestemt sinnelag: sjenert, hovent, irritert.
– Hva får dere igjen for å være med i denne gruppa?
– Latter! Varme! Glede! Ettertanke! Lekenhet! Nærhet! Åpenhet!
Ordene kommer spontant fra alle rundt bordet.
– Jeg merker at jeg kommer hjem etter disse formiddagene og er veldig blid, sier Ellen Tronsmo.
Ellen Tronsmo, sosionom
Hanna Skotheim
Dikt om vennskap
Før de kom sammen denne formiddagen, hadde de «hjemmelekse» i å skrive hvert sitt dikt om vennskap. Nå leser de høyt for hverandre.
Catharina Selmer røper at hun spurte ChatGPT om hjelp til å skrive haiku og at hun fikk flere forslag.
En har skrevet en ode, en annen et dikt på rim.
Når Fontene spør om vi kan ta bide av diktene og trykke dem i reportasjen, ler de.
– Haha, da må jeg signere først, sier Tronsmo og setter navnet sitt på arket.
Hun betror at hun aldri har skrevet dikt før, men nå leser hun opp: Blikket til en venn.
Jeg har en glede i livet
Det er som en pust i sivet
En venn som smiler og ler
Og med vennlige øyne ser
På meg og alle rundt bordet
Slik at vi alle føler oss litt store
Alle trenger ikke snakke på en gang
Å lytte har også en vakker klang
Med blikk som sier
jeg liker deg
Da vet jeg at du er en venn for meg
Ellen Tronsmo
Hanna Skotheim
En fremmed
Noen historier er som en stiloppgave på barneskolen. De ramser opp det de har skrevet om:
«Dette var veldig flaut», «Første skoledag», «Første jobb», «En reise», «En slektning», «Et plagg», «Da ble jeg redd», «En fremmed».
– Hva slags historier ble det av «En fremmed»?
Jo, det husker de! En av dem skrev om en trikketur.
De var fire fremmede som satt sammen i en firer-gruppe, stille uten å se på hverandre eller snakke. «Ja, her var det artig», sa en ung mann, plutselig.
– Da begynte vi alle å le. Han fortalte at han var sammen med en spanjol som ikke forstår hvorfor vi ikke snakker mer sammen. Da vi gikk av trikken, ga vi hverandre klemmer og lo masse.
En fremmed i Italia
Eli Hindenes skrev om et fremmed par hun møtte i Italia. Det var et forsoffent ektepar som satt sammen i et hjørne på en restaurant.
Hva er deres historie, tenkte hun? Jo, de hadde mistet et barn, han var blitt kidnappet.
Hun diktet en historie, men fortalte den slik at de andre trodde den var ekte.
– Jøss, sa en av de andre som hadde vært med til Italia. Jeg visste ikke at du oppsøkte dem.
Hindenes sier at hun fantaserte mer før. Nå er historiene blitt nærere eget liv.
– Det har vel med alderen å gjøre. Episoder fra barndommen kommer fram.
Da de skulle skrive om «Første forelskelse», skrev hun en ekte historie, om en gutt i nabolaget:
Hvis hun ville at Frode skulle kysse henne, skulle hun blunke tre ganger. Hun var seks år.
– Jeg fikk ikke sove den kvelden. Det var en erotisk opplevelse.
Har skrevet bok sammen
Fortellergruppa har også skrevet bok sammen, ved at en skrev ett kapittel, før nestemann fortsatte.
Avslutningen skrev de sammen.
Nå har de også begynt å fremføre skuespill, hvor de leser hver sine roller. De har vært gjennom Den store barnedåpen og Keiserens nye klær.
– Betyr det noe at dere kommer fra ulike yrkesgrupper?
– Vel, selv om vi har forskjellige utdanninger, så har vi alle hatt en slags sosial retning i yrkene våre. Vi forstår hverandre fort. Det er god resonans, sier én.
På vei ut døra runger latteren nedover trappene i blokka. En av damene stopper opp på dørterskelen, spør: Tema neste gang?
Vertinnen røper at det blir spøkelser og gjenferd.