Anne M. Odland

anne@lomedia.no

Se for deg en landsby med mange hus: Fosterhjemmet, foreldrenes hus, barnehagen, skolen, BUP, hus der slekten bor, venner.

Alle som bor i husene er viktige for barnet som er tatt under omsorg av det offentlige. Det anerkjenner Øygarden kommune.

De siste fem årene har barnevernstjenesten og Familiehjelpa i kommunen jobbet barnevernsfaglig etter landsbymodellen.

Det innebærer en ny tenkning rundt barnet, der foreldre vies en større oppmerksomhet enn før.

Man skal ikke mange år tilbake i tid for å se at barnevernet ikke var opptatt av foreldre etter at et barn ble flyttet ut.

Fokuset var rettet mot fosterhjemmet. Det bekrefter en ny forskningsrapport. Nå er det et skifte.

– Det er like viktig å følge opp foreldre som fosterforeldre. I dag rettes oppmerksomheten også mot hvor barnet flytter fra, og vi er opptatt av å bygge bro mellom barnets ulike relasjoner og livsarenaer, sier avdelingsleder Hilde Fløisand-Hansen i barnevernstjenesten.

I kommunen er det 100 barn under offentlig omsorg.

Egne familieveiledere

Tidligere engasjerte barnevernstjenesten eksterne veiledere til å følge opp fosterforeldre og eventuelt foreldre etter en omsorgsovertakelse.

Nå er dette blitt et integrert arbeid i kommunen.

Det er ansatt familieterapeuter i Familiehjelpa som utelukkende arbeider med saker fra barnevernstjenesten.

Etter en omsorgsovertakelse er det et tett samarbeid mellom kontaktpersonene i barnevernet og familieterapeutene.

– Erfaringen er at vi gjennom systematisk samarbeid lettere kan bygge relasjoner, utfylle hverandre og arbeide i samme retning enn da oppdragene ble satt ut, sier fagutvikler Cathrine Amundsen.

Relasjonen til foreldrene er viktig hele livet, påpeker Cathrine Amundsen.

Anne M. Odland

Landsbyteamet består av veileder, kontaktperson og noen ganger teamleder eller fagutvikler.

– Landsbyarbeid gjør at det bygges et «vi» blant fagpersonene, sier hun.

Familieveilederen som følger opp fosterbarnet, skal også ha kontakt med foreldrene og andre viktige personer rundt barnet.

– Tidligere var det fosterforeldre som fikk veiledning, og det var tilfeldig hva foreldre fikk av oppfølging. Nå er tilbudet der også til dem.

Dersom foreldre takker nei, fortsetter vi å motivere og være tilgjengelig over tid, forteller Amundsen.

De ansatte i barnevernstjenesten forteller at eksterne veiledere ofte kunne bli talspersoner for personene de veiledet.

Lojaliteten lå gjerne i fosterhjemmet. Når den samme veilederen følger opp alle parter, opplever de at partene får mer likeverdig støtte.

Slik sikrer de helhet og sammenheng i oppfølgingen til alle.

Bakgrunn

Det er to barnevernspedagoger fra Øygarden kommune som har utviklet landsbymodellen sammen med barnevernstjenestene i Askøy og Øygarden.

Modellen ble til i kjølvannet av innholdet og kritikken i EMD-dommene for å sikre juridiske og menneskelige hensyn i en barnevernssak.

Det er laget små modeller av hus som kan brukes i arbeidet.

Anne M. Odland

Tiden etter EMD-dommene var en gyllen anledning til å snu fokus.

Barnevernet erkjente at barnets strev minsker når foreldrene også blir involvert.

– God stemning i relasjonene rundt barnet er avgjørende for hvordan barnet har det. Derfor er det ikke bare fosterforeldre som skal ha oppfølging, støtte og veiledning, men også foreldrene, sier avdelingsleder Hilde Fløisand-Hansen.

Modellen legger vekt på hvordan foreldre kan få hjelp til å bli ressurspersoner for barnet.

Slik kan man styrke forutsetninger for gode samvær og tilbakeføring til foreldrene.

Paradigmeskifte

Barnevernsleder i Øygarden, Hege Gundersen er tydelig på at modellen skal brukes fra mottak av en sak til ettervern. Målet er et langsiktig arbeid med barnet, familien og nettverket gjennom hele forløpet.

– Barna fortjener det. Dersom barnet ikke kan bo hos foreldrene, arbeider vi for å skape en trygg og god relasjon. Foreldre er viktige i deres liv, sier hun.  

Barnevernsleder Hege Gundersen.

Anne M. Odland

Når barnevernssaken blir en omsorgssak, møtes fagpersoner i barnevernstjenesten og Familiehjelpa til en landsbyavklaring. De snakker om hvem i «landsbyen» som er viktige for barnet, hva som fungerer godt i relasjonene og hva som bør forsterkes.

Når omsorgsovertakelsen er et faktum, lages en oppfølgingsplan med foreldrene. De blir spurt om hva de trenger hjelp til, hva som er målet deres og hvordan de skal legge opp samarbeidet.

I dette arbeidet bidrar familieveiledere fra Familiehjelpa.

– Sorgen kan ta mye plass. Foreldre er preget av den, og det kan ta tid før vi kommer i gang med veiledning. Vi forsøker å støtte og hjelpe til de er klare. Det sentrale i modellen er at vi skal forsterke deres ressurser, sier Line Glesnes, avdelingsleder i Familiehjelpa.

Rydde i hjemmet

Når barnet blir flyttet fra foreldrene, reiser en veileder fra Familiehjelpa hjem til dem.

– Vi som fagpersoner må ha forståelse for foreldrenes sorg og krise og tilby hjelp i tråd med deres behov, sier Glesnes.

Ofte klarer de ikke å komme i posisjon til å gi hjelp før det har gått en tid. En viktig oppgave kan da være å sikre kontakt med andre i nettverket eller hjelpeapparatet.

– Veiledningen kan ta mange former, det kan handle om praktisk hjelp. Noen ganger er det veilederen som kjører dem til lege, eller som hjelper dem å rydde i huset og kaste søppel, sier Glesnes.

Hun forteller at foreldre kan bli trygge når de merker at noen vil dem vel.

– Det kan gjøre at ansatte fra barnevernet får innpass. Når vi i landsbyteamet drar veksler på hverandres kompetanse og erfaringer, relasjon og posisjon, kan mistillit gradvis erstattes av tillit, sier hun.

Landsbyarbeidet kan bidra til å forebygge misforståelser og skape felles forståelse mellom foreldrene og kontaktpersonen.

Ett eksempel for økt tillit var da en kollega fra barnevernet en dag sa: «Nå fikk jeg også te», forteller Glesnes.

Sikrer lovkrav

Christine Klementsen er kontaktperson i barnevernstjenesten. Hun mener landsbymodellen sikrer at hun jobber forsvarlig etter loven.

– Før fikk foreldre et vedtak i hånden. Nå leser jeg det sammen med dem, og vi snakker om hva som må til. Vi beveger oss vekk fra fokus på rett og galt, til hvordan vi kan hjelpe dem å nå det vi setter som mål sammen, sier hun.

Klementsen var nylig med å flytte en baby fra foreldrene. Hun og familieterapeuten fra Familiehjelpa var begge med på samværene.

– I den saken slapp vi å gå i nemnd. Foreldrene og barnevernstjenesten ble enige om en forenklet behandling, forteller hun.

Det er trykket opp samtalekort og små modeller av hus som barnevernet og Familiehjelpa bruker. Samtalekortene brukte hun flittig sammen med foreldrene til babyen. En dag kalte de Klementsen «programleder», fordi hun brukte så mange kort.

– Kommentaren fikk oss til å le, og det viser hva slike «verktøy» kan bety, sier Klementsen.

Hilde Fløisand-Hansen og Christine Klementsen ser gjennom samtalekortene.

Anne M. Odland

Hender i logoen

Hendene i logoen til modellen symboliserer at barnet skal bæres av «landsbyen sin» og skal hjelpe fagpersonene til å huske på hva som er de viktige relasjonene rundt barnet.

– Hvis vi bruker kortene og tilhørende maler slik vi har fått opplæring i, sikrer vi forsvarlige tjenester og ivaretar lovkrav, sier Klementsen.

Ett kort viser en trapp med trinn. Helt konkret snakker hun med foreldre om hvor i trappen de befinner seg på vei mot gode samvær og gjenforening, og hva som må til for å nå målet.

Kontaktperson Eli Fejerskov opplever også at hun har bedre relasjoner til foreldre etter at hun begynte å jobbe etter modellen.

Eli Fejerskov, kontaktperson i barnevernstjenesten.

Anne M. Odland

– Det er godt når de voksne rundt barnet kan gi hverandre klem, når foreldre og fosterforeldre snakker godt sammen. Jeg har sett at mange barn har lavere skuldre i samvær, sier hun.

Avdelingsleder Hilde Fløisand-Hansen understreker at det er uvurderlig at barna ser at de voksne vil hverandre vel.

– Modellen tar ikke vekk kompleksiteten og tøffe beslutninger som må tas, men vi sikrer gode menneskemøter og verdighet, sier hun.