Nekter å la tek-giganter ta over barnas oppvekst: – Vi må skjerpe oss

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Hanna Skotheim (foto)

Lene Vågslid har våknet til til et lite flatterende bilde av seg selv i en VG-sak om at hun er sjokkert over egen skjermtid, noe som ikke er sant. Hun har irritert seg over Norges største avis og at det går tregt på hjemmebane denne mandagsmorgenen. Hun har hastet ut døra med høye hæler, sklidd på islagt trapp og slått seg i fallet.

Dagen kan med andre ord bare bli bedre. Og det skal den bli.

Barne- og familieministeren skal nemlig ut på en av sine favorittøvelser; møter med mennesker som er direkte berørt av politikken hun brenner for.

Og det til alt overmål i sitt eget hjemfylke Telemark. Et Norge i miniatyr, med industri, landbruk og kultur, men også økende sosial ulikhet og psykisk uhelse blant unge.

Hanna Skotheim

Kaos og kriser

Hanna Skotheim

Klokka nærmer seg halv elleve når Vågslid leder an i Skien.

Opp trappene til tredje etasje i en murbygning i Skien sentrum, holder Grenland familievernkontor til.

Fontene får lov til å henge på statsråden en dag.

Familieterapeutene forteller om telefoner som ringer og ringer, om fortvila foreldre og lange ventelister til kursene som skal lose dem gjennom kaos og kriser. Men også om gylne øyeblikk, om barn som får det bedre og voksne som takker for hjelpen de har fått med relasjoner som hadde gått i stå.

Hanna Skotheim

Lene Vågslid noterer flittig.

Hun er stolt over alt de får til og lover å ta med bekymringene for trange budsjetter og lange ventelister tilbake til regjeringen.

For hun er helt enig med de ansatte: Vi må forebygge i stedet for å reparere.

– God forebygging kan spare mye penger, og ikke minst mye lidelse, sier Vågslid.

Derfor gleder hun seg til neste post på programmet: Mæla ungdomsskole. Her skal hun overbringe den gode nyheten at Skien kommune får 5,4 millioner til en-til-en-oppfølging av ungdom.

Sammen med andre tiltak blir det en god pakke for å forhindre at unge faller ut av skolen og inn i kriminelle nettverk, mener statsråden på besøk i sin gamle hjemby.

– Hei verden!

Lene Vågslid var bare 15 år da hun flyttet på hybel i Skien.

– Jeg elsket det, og mamma gråt. Jeg var ikke akkurat en stille og forsiktig ungdom heller. Jeg var mer sånn: Hei verden, her kommer jeg!

Jenta fra Dalen, tettstedet ved enden av Telemarkskanalen, hadde talent for sang og gitar, og nærmeste musikklinje lå i Skien, 132 kilometer hjemmefra.

Med seg i bagasjen hadde hun en oppvekst med fotball, korps, trygge voksne, en god skole, en kul ungdomsklubb og etter hvert råning med eldre gutter.

Musikk betyr fortsatt mye, fra hjemfylkets Nordstoga og Bratland via jazz til poplåter hun digger sammen med dattera. Men det er altfor sjelden hun spiller selv.

– Sist gang var vel da jeg dro et par låter på sommeravslutningen med embetsverket. De er et vennligsinnet publikum, ler Vågslid.

Motstand og mangfold

Den politiske interessen våknet mens hun fortsatt bodde i Dalen, da hun ble vitne til intoleranse mot flyktninger og homofile blant sine sambygdinger.

Hun var ung, skråsikker og skeptisk til religiøse miljøer. Men i Skien møtte fordommene motstand. På musikklinja fikk hun venner som trodde på en gud og som likevel på ingen måte truet de verdiene hun selv satte høyt.

25 år etter sitter Vågslid i Skien moské og snakker om hvor viktig det er å møtes på tvers av religioner og livssyn. For hun er også tros- og livssynsminister.

Hun er stolt av regjeringens strategi for et livssynsåpent samfunn.

Livssynsminister Vågslid er imponert over hvordan 17 ulike trossamfunn i Grenland finner sammen, her med noen av dem i Skien moské.   

Hanna Skotheim

I Grenland finner 17 ulike trossamfunn sammen.

De møtes i alt fra fotball og bordtennis til vanskelige samtaler i en verden der tro, ideer og meninger er gjenstand for eskalerende konflikter.

Det imponerer ministeren.

Hanna Skotheim

Vågslid møtte noen av trossamfunnene under besøket i moskeen.

Hanna Skotheim

Noe av det som har gjort sterkt inntrykk på henne i året som statsråd er møtene med mennesker som ikke tør å si at de er kristne og som skjuler religiøse symboler i hverdagen.

– Brobygging er et av de ordene jeg synes kan være litt forslitt i taler, men det er virkelig det dere holder på med her. Hvis vi ikke lykkes med dette, frykter jeg enda mer hat og mer polarisering, sier Vågslid.

En sjelden luksus

Hanna Skotheim

På vei til moskeen legger hun inn et besøk i Gjerpen kirke, et middelalderbygg som nå restaureres med penger fra kirkebevaringsfondet.

Hanna Skotheim

Vågslid lurer på om menigheten merker økt pågang i vår urolige tid, og får bekreftet at den tendensen også gjelder her.

Hanna Skotheim

Fellesskap og allsang er viktig for folkehelsa, enten man oppsøker det i kirka eller i Arbeiderpartiet, mener hun.

Ekstra begeistret blir hun over Arnolds kapell. Det vesle hvitkalkede rommet er åpent døgnet rundt hele året, for enhver som trenger en stille stund.

Vågslid kjenner at dette er et sted hun får lyst til å sitte og kjenne på roen. Det er noe vi alle har godt av, mener hun.

Forrige helg var telefonene hennes avslått i to timer. Hun var på kjærestetur med sin samboer og tidligere Ap-politiker Arild Grande og hadde gitt rådgiveren beskjed om å ringe ham dersom det virkelig brant.

At det å være fullt og helt til stede er en sjelden luksus for en statsråd, synes hun er greit.

Men at barns oppvekst overlates til tekgiganter og algoritmer, det nekter hun å sitte og se på.

Vågslid har med ferske midler til forebyggende ungdomsarbeid i sin gamle hjemkommune Skien, her i samtale med elever på Mæla ungdomsskole.

Hanna Skotheim

– Et gigantisk eksperiment

Hun mener dagens ungdommer har vært utsatt for et gigantisk eksperiment som har resultert i konsentrasjonsvansker, søvnproblemer og ensomhet.

– Når barna har vært ute og lekt i to-tre timer, er det jo helt naturlig å spørre hvor de vært og hvem de har vært sammen med. Det må vi også gjøre når de har sittet foran en skjerm på rommet sitt, mener Vågslid.

Selv gamer hun med barna, både fordi hun vil ta del i den delen av livet og deres og fordi hun synes det er kjempegøy. Hun har en datter på ni og to bonusbarn på 14 og 18, og anslår at hun har vært og er sånn ca. midt på treet når det gjelder å sette grenser for skjerm. Familien praktiserer skjermforbud under måltidene, men det er fort gjort å havne på sofaen med mobilen etter middag, innrømmer hun.

– Jeg har også fått høre «mamma, kan du være så snill å legge bort den telefonen?» Og jeg mener bestemt at vi voksne må skjerpe oss, sier Vågslid.

Selv har hun fått skjermtida ned på rundt tre og halv time om dagen, noe hun mener ikke er så aller verst.

Sigaretter og skjermer

Inspirert av foreldres sterke engasjement har Vågslid og kunnskapsministeren gått til kamp for å få skjermene ut av skolen og ta barndommen tilbake.

Mens den politiske kverna jobber langsomt med lovforslag om aldersgrense for sosiale medier, har hun og helseministeren lagt fram regjeringens skjermråd.

En mistillit til foreldre og helt urealistisk, ifølge kritikerne.

– Kom igjen! Selv om noen kjører for fort over Meheia, setter vi ikke opp fartsgrensa til 100 kilometer i timen, sier Vågslid, til applaus fra partikamerater i hjemfylket.

Hanna Skotheim

Det har blitt kveld, og tid for åpent folkemøte om barns digitale hverdag.

Hanna Skotheim

Mødre forteller at uroen og klumpen i magen har lettet litt etter at Vågslid tok grep.

For deres del må hun gjerne gå både strengere og raskere til verks.

Oppfordringen er klar: Vær barnas Dagfinn Høybråten!

Dagens unge vet kanskje ikke at Dagfinn Høybråten var helseminister tidlig på 2000-tallet og gjerne kalles røykelovens far. Trolig vet de heller ikke at det fram til 2004 var helt vanlig å røyke inne på barer og restauranter her i landet, selv om alle visste at det var farlig også for dem som ikke røkte selv.

– Om 20 år kan det å la barna skrolle seg gjennom dagene helt uten kontroll være like utenkelig som å tenne en sigarett ved kafébordet, håper Vågslid.

Det krever politisk mot å komme dit, men det er en politikeres fordømte plikt, mener hun.

– I Korea har de nå rehabklinikker for barn med skjermavhengighet. Vi trenger ikke å komme dit. Folkens, 2026 kan bli det året ting snur.

Hanna Skotheim