Kommunen sparer millioner takket være Synnes nye arbeidsmåte

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Vernepleier Synne Sylte holder hånda til en eldre mann med demens og følger ham inn på et rom utstyrt med alle mulige verktøy.

Mannen har kommet langt i demenssykdommen og har ikke lenger språk.

Tidligere har han gått rundt og plukket på tingene til de andre som bor på sykehjemmet, og etter hvert blitt frustrert.

Men ved hjelp av TID-modellen har han fått et skreddersydd tilbud som gjør ham roligere.

Vernepleier Synne Sylte synes arbeidshverdagen har blitt bedre med TID-modellen. 

Hanna Skotheim

Får jobbet mer strukturert

Modellen er et av miljøtiltakene som har kommet på plass på Råkhaugen omsorgssenter og sykehjem i Molde, etter at de ansatte begynte å jobbe på en ny måte.

Også de ansatte opplever mer ro, forteller enhetsleder Oddbjørn Tomren.

– Modellen gjør at vi jobber mer strukturert og får kartlagt hvorfor pasienter utagerer.

Oddbjørn Tomren, enhetsleder ved Råkhaugen omsorgssenter og sjukeheim i Molde.

Hanna Skotheim

Inne i aktivitetsrommet går den demente mannen umiddelbart bort til et koblingsbrett med flere ledninger. Han fikler med en ledning en stund før Sylte tar tak i hånden hans og hjelper med å få den på plass.

I rommet, som er laget til beboerne på sykehjemmet, kan mannen ta tak i alt uten at han ødelegger noe. Det kan hindre ham i å bli irritert og i verste fall utagere.

Koblingsbrettet er et skreddersydd tiltak som roer ned den demente mannen når han får fikle med det.

Hanna Skotheim

Roligere av jazz

Det er fem år siden Råkhaugen tok i bruk TID-modellen. Det er et verktøy som kartlegger og behandler utfordrende atferd hos personer med demens.

Modellen kan brukes både i sykehjem, i hjemmetjenesten og ved sykehusavdelinger for å utrede og behandle atferdsmessige og psykologiske symptomer hos personer med demens eller andre psykiske tilstander.

Hver tredje uke møtes alle de faste ansatte og diskuterer symptomer de har sett hos pasientene. De reflekterer og kommer til slutt fram til flere tiltak som de skal teste ut for å se om pasienten får det bedre.

De hadde møter før modellen kom på plass også, men da var de ikke like flinke til å kartlegge symptomer og jobbe strukturert for å finne gode nok tiltak tilpasset hver enkelt pasient.

De kan handle om hvilke kopper pasientene får bruke, hvor de sitter når de spiser, at de kan ha døren lukket hvis de trenger det eller ha en ansatt ved sin side hele tiden.

For vernepleierne Marit Ørsal Berg, Synne Sylte og Camilla Kjøsnes har TID-modellen blitt en naturlig del av hverdagen.

Hanna Skotheim

Grepene som gjøres handler i stor grad om å imøtekomme behovene og interessene til pasientene, og å gjøre det trygt og forutsigbart for dem.

En av pasientene ble for eksempel ofte urolig under stell.

De ansatte kjente han godt, og visste at han likte jazzmusikk. De bestemte seg derfor for å teste ut jazz under stell, og opplevde at pasienten flyttet oppmerksomheten over på musikken. Han ble roligere og samarbeidet bedre.

Krevende for arbeidsmiljøet

Før var tiltak først og fremst retta mot pasientenes behov. Dette er fremdeles mest vektlagt, men TID-modellen tar også for seg de ansatte.

Hva gjør atferden med dem? Føler de på utilstrekkelighet? Frykt?

Da Synne Sylte og kollega og vernepleier Marit Ørsal Berg jobbet sammen på skjermet avdeling, hadde de en pasient som var utfordrende både psykisk og fysisk.

Ved hjelp av modellen og refleksjonsmøtene kom det fram at ansatte opplevde situasjonen med pasienten som utfordrende.

– Det ble en såpass stor påkjenning for de ansatte at avdelingen i en periode hadde regelmessig besøk av en psykolog, forteller Ørsal Berg.

Marit Ørsal Berg går alltid på jobb og tenker at hun skal finne ekstra tid til noen av pasientene den dagen. Det er ikke alltid hun lykkes, men de dagene hun gjør det blir ekstra gode. 

Hanna Skotheim

I dette tilfellet ble et av tiltakene å gjøre arbeidshverdagen bedre for de ansatte ved at psykologen snakket med dem om hva de hadde på hjertet.

– Hadde det ikke vært for den psykologen, tror jeg flere hadde blitt sykmeldt. Det var viktig at følelsene våre fikk komme fram, sier Ørsal Berg.

– Vi fikk en felles forståelse for at dette var vanskelig, legger Synne Sylte til.

Mindre vold og trusler

Etter at modellen ble implementert, har de ansatte skrevet færre avvik på vold og trusler fra pasientene.

– Vi har blitt mer rusta til å håndtere utfordrende atferd, sier Camilla Kjøsnes som også er vernepleier og prosjektkoordinator for TID-modellen.

Avvikene har gått ned år for år, men i 2023 økte det. Da var enhetslederen fersk i stillingen og måtte prioritere andre ting. Modellen kom i andre rekke, og avvikene steg i en periode.

Det er Kjøsnes som har rekruttert kursholdere og som selv reiser rundt og holder kurs i modellen. Hun er ansvarlig for å spre modellen til andre kommuner.

Når hun har vært på besøk rundt omkring, har Kjøsnes fått høre at dette er noe de allerede driver med og at de ikke ser poenget. Men hun opplever at holdningene endrer seg etter at de har begynt å jobbe med modellen og sett effekten.

– Det hjelper å se at det de gjør fungerer. Det er også viktig med engasjerte ledere som legger til rette for modellen, sier Kjøsnes.

Flere av beboerne liker å bli stullet og stelt med, blant annet denne pasienten som vernepleier Camilla Kjøsnes steller neglene til denne dagen.

Hanna Skotheim

– Eksepsjonelt

Implementeringen av modellen har også vært økonomisk gunstig fordi sykehjemmet har hatt mindre behov for å leie inn arbeidskraft.

– Når pasienter har høy grad av uro og utagering, må vi leie inn ekstra arbeidskraft for å ivareta sikkerheten til de ansatte og pasientene. Når det er mindre utagering og dermed mindre fare for de ansatte, trenger vi ikke å leie inn ekstra folk, sier enhetsleder Oddbjørn Tomren.

Fra 2024 til 2025 gikk lønnsutgiftene på den ene avdelingen ned med to millioner, ifølge enhetslederen.

– Det er eksepsjonelt. Opp gjennom har jeg argumentert mye for at kvalitet vil være lønnsomt. Men jeg har ikke kunnet vise til helt konkrete resultater slik som jeg kan nå.

Enhetslederen legger ikke skjul på at det har kosta. Fordi det gjør det når man legger inn et møte hver tredje uke hvor alle faste ansatte må være.

Men det har vært verdt det.

– Det er en investering som koster umiddelbart, men så gir det betydelige innsparinger.

– Samler oss

Vernepleier Marit Ørsal Berg husker en annen pasient som bare noen få av de ansatte klarte å nå fram til.

Det var også krevende for arbeidsmiljøet, ifølge vernepleieren.

– Alle de som jobber i dette yrket er folk som har lyst til å hjelpe. Hvis du ikke når fram, kan du føle deg utilstrekkelig. Det ble også vanskelig for dem som nådde fram fordi de fikk ekstra mye å gjøre, sier vernepleieren.

De faste møtene hjelper dem å sette ord på frustrasjon som kan oppstå.

– Det samler oss.

Marit Ørsal Berg.

Hanna Skotheim

Forstår pasientene bedre

Vernepleier Synne Sylte og mannen med demens går hånd i hånd gjennom korridoren på vei tilbake til rommet hans. Mannen er rolig. Virker fornøyd. Og Sylte smiler.

TID-modellen har hjulpet henne og kollegene med å se mennesket bak sykdommen. Hun er blitt mer bevisst på hvordan hun kan forstå atferden til personer med demens.

– Vi er mer oppmerksomme og flinkere til å tenke at utageringen skjer som en reaksjon på underliggende faktorer som frykt, redsel eller manglende informasjon på hva som skal skje, framfor å tenke at det er uttrykk for «vond vilje».

Hanna Skotheim