Anne M. Odland

anne@lomedia.no

«Det er en tjuekroning. Jeg skulle gi en tier. Nå er det for seint».

Høyskolelektor Liv Heidi Koppang leser høyt fra novellen Vi kan ikke hjelpe alle av Ingvild Rishøi.

I en sirkel rundt henne sitter 14 studenter fra familieterapi-utdanningen ved VID høgskole i Oslo.

Det er satt av to timer på timeplanen – til lesing og samtale.

I ti år har lesesirklene vært en del av masterutdanningen.

Samtalen blir til

Noen lytter med lukkede øyne, andre følger teksten på papir. Vinduet lukkes, så forstyrrende lyder utenfor ikke slipper inn.

Side for side vendes. Koppang leser i rolig tempo. Minuttene går.

Teksten handler om en mor som må ta et moralsk valg om å hjelpe et medmenneske og om forholdet til egen datter.

Koppang lar stillheten henge i lufta etter at hun er ferdig med å lese. Hun oppfordrer studentene til å dele noen tanker om hva historien vekker i dem. Flere tar ordet.

De snakker om den unge moren i historien som sliter økonomisk og hvordan hun prioriterer å bruke penger. Og de dveler ved hvordan moren prøver å skåne datteren fra fattigdommens skam, hvordan mor kaver og leter etter løsninger og utveier med det lille hun har.

Læreren spør etter ord og setninger i novellen som de festet seg ved, om det er noe de kjenner seg igjen i.

Samtalen snirkler av gårde, de snakker om indre og ytre dialoger.

Litteraturgrupper er del av familieterapi-utdanningen i emnet personlig og profesjonell utvikling. Gruppene møtes noen ganger i semesteret.

De leser noveller og poesi. De blir lest høyt for og samtaler om det skjønnlitteraturen beskriver og gir dem innsikt i.

Les også: – Vi blir bedre fagpersoner av å lese romaner

– Vi får innsikt

Studentene Marthe Østerhaug og Ida Nikolaisen visste ikke at litteraturgruppene var et tilbud før de startet på studiet.

De er barnevernspedagog og sosionom og tar master i familieterapi. Nå sier de at de skryter av det til alle som vurderer studiet.

– Å jobbe med mennesker i krevende livssituasjoner kan gi en slitasje. Det er en gave å bli lest for. Sitte stille og ta imot, sier Nikolaisen.

Marthe Østerhaug og Ida Nikolaisen er studenter i familieterapi.

Simen Aker Grimsrud

For det meste leser de noveller. Før jul leste de Julaften av Vigdis Hjorth, om en familie på fire som skal feire jul, der jeg-personen strever med alkoholmisbruk.

Østerhaug og Nikolaisen synes det var spennende med refleksjonene etterpå i gruppa.

– Litteraturen gir oss innsikt i andre livsverdener. Jeg tror absolutt vi blir bedre terapeuter av dette. Det handler om å leve seg inn i andres liv, sier Østerhaug.

Mange indre dialoger

Nikolaisen er ikke i tvil om at skjønnlitteratur er relevant for dem som skal bli familieterapeuter.

– Gjennom litteraturen får vi servert indre dialoger, som vi ikke får i samtalerommet. Det beriker historiene, mer enn det som blir uttalt og sagt. Det er for meg en tydelig verdi ved å lese, sier hun.

Medstudent Østerhaug sier seg enig:

– Det er viktig å få innsikt i hvordan en annen sitt univers kan se ut, det handler om å utvide blikket vårt. Det er så grunnleggende viktig når man jobber med mennesker. Å forstå at sånn jeg opplever dette, er ikke nødvendigvis slik andre gjør det. Vi har en dragning til å kategorisere og sortere, men skjønnlitteraturen er med å nyansere, sier hun.

– Kommer dere til å bruke litteratur også i arbeidslivet?

– Ja, det er viktig å oppsøke historier som er annerledes enn sin egen, for å få bedre forståelse for andre. Det handler om å bli bevisst hvem man er i møte med andre mennesker. Å bli kjent med egen subjektivitet er en viktig del av det å bli kjent med seg selv, sier Marthe Østerhaug.

På slutten av samlingen skriver studentene brev til en av karakterene i novellen.

Simen Aker Grimsrud

Fikk ideen da hun skrev roman

Primus motor for litteraturgruppene ved VID er førsteamanuensis Anne Kyong Sook Øfsti.

Hun fikk ideen etter at hun ga ut romanen Si at vi har hele dagen i 2014. Hun synes hun ble mer sensitiv som terapeut ved å skrive en roman.

– Da så jeg så tydelig sammenhengen mellom skjønnlitteratur og terapi, som har i seg kompleksiteten i møter mellom mennesker, sier hun.

Nå har skjønnlitterære tekster vært obligatorisk på timeplanen i rundt ti år.

– Jeg ønsker at studentene skal lære om levd liv på en annen måte enn det de leser om i evidensbaserte tekster. I skjønnlitteraturen kan vi lese om det vi ikke kan lese oss til i annen faglitteratur, sier Øfsti.

Ikke noe å jåle seg med

– Er litteraturgrupper sløsing med tid, det er jo så mye studentene skal gjennom?

– Det vanlige argumentet er at det ikke er plass på læreplanen, men det mener jeg er feil argumentasjon, sier Øfsti.

Litteratur er ikke noe man skal putte inn på timeplanen som et overskudd, mener hun.

– Det må være del av fundamentet i familieterapi-utdanningen, ikke noe vi jåler oss med.

Øfsti kjenner ikke til at andre studiesteder har dette som tilbud på familieterapi-utdanningen, men hun opplever interesse fra andre høgskoler.

– Hensikten er å få til den personlige, profesjonelle utviklingen som skal til for å bli gode klinikere, enten det er i Nav, parterapi, barnevern. Det handler om å utvikle en sensitivitet ved å være i andres fortellinger. Der er litteraturen unik, sier hun.

Liv Heidi Koppang, som leder en av gruppene, erfarer at det kan ta noe tid før studentene finner ut hvordan de jobber med litteraturen.

– Skjønnlitteratur rommer en uendelighet av fortellinger. Tar man del i det, kan man bli en god praktiker, sier hun.

Disse bøkene bør velferdsstatens hjelpere lese