Varig fosterhjem – men hvem skal være barnets familie resten av livet?

I Fontene kan vi lese at 17 barn har fått vedtak om varig fosterhjem etter at den nye lovbestemmelsen trådte i kraft. Norsk Fosterhjemsforening ønsker at flere barn skal få denne muligheten.

Begrunnelsen er forståelig. Barn trenger trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Men jeg savner noen helt grunnleggende spørsmål i debatten.

Hva er det egentlig vi gjør varig? Er det barnets omsorgssituasjon, tilhørigheten til fosterfamilien eller beslutningen om at barnet ikke skal tilbakeføres til foreldrene sine?

Og hva skjer når barnet fyller 18 år?

En barndom er ikke et helt liv

Et vedtak om varig fosterhjem skal gi barnet større forutsigbarhet gjennom oppveksten. Men barnets behov for familie og tilhørighet opphører ikke den dagen det blir myndig.

Hvem skal barnet feire jul sammen med som 25-åring? Hvem skal være der når det selv blir forelder? Hvem skal det ringe når livet blir vanskelig, eller når det trenger noen som kjenner historien deres?

Mange fosterforeldre fortsetter selvsagt å være viktige omsorgspersoner også etter at fosterhjemsoppdraget er avsluttet. Noen blir barnets familie for resten av livet. Det er verdifullt og må anerkjennes.

Men et vedtak om varig fosterhjem gir ingen garanti for at relasjonene varer livet ut.

Fosterforeldrene kan fortsatt avslutte oppdraget. Barnet kan dermed få en beslutning som omtales som varig, uten at de voksne som skal gi barnet denne varigheten, har en livslang forpliktelse.

Det er en vesentlig forskjell mellom å vedta at et barn skal bo et sted gjennom oppveksten, og å sikre barnet mennesker som vil være der resten av livet.

Hva skjer dersom fosterhjemmet ikke varer?

Vi vet at fosterhjemsplasseringer kan bryte sammen. Fosterforeldre kan bli syke, oppleve samlivsbrudd eller komme til et punkt der de ikke lenger klarer å stå i oppdraget.

Hva skjer da med barnet som har fått vedtak om varig fosterhjem?

Skal barnet flyttes til et nytt fosterhjem, mens beslutningen om at det ikke skal tilbakeføres til foreldrene, fortsatt ligger fast? Eller skal barnets samlede omsorgssituasjon og familierelasjoner vurderes på nytt?

Forarbeidene beskriver muligheten til å oppheve et vedtak om varig fosterhjem som en sikkerhetsventil for særskilte tilfeller. Samtidig fremgår det at en opphevelse ikke automatisk innebærer at omsorgsovertakelsen opphører.

Men hva betyr dette i praksis dersom fosterhjemmet bryter sammen? Skal barnet måtte etablere seg i enda en ny familie, uten at muligheten for å flytte hjem til foreldrene blir vurdert på nytt?

Barn og familier utvikler seg over tid. Foreldre kan få en bedre omsorgsevne eller bedre omsorgskapasitet, og barnets behov kan endre seg. Derfor må vi også kunne stille spørsmål ved om en beslutning som ble vurdert som riktig for flere år siden, fortsatt er den beste løsningen for barnet.

Barnets samtykke – men på hvilket informasjonsgrunnlag?

Barn over 12 år må samtykke før det kan fattes vedtak om varig fosterhjem. Det fremstår som en viktig rettssikkerhetsgaranti. Men hva innebærer egentlig et slikt samtykke?

Hvilke forutsetninger har en 12-åring for å forstå konsekvensene av en beslutning som kan få betydning for resten av oppveksten?

Og hvordan sikrer vi at barnet får tilstrekkelig, balansert og alderstilpasset informasjon når barnevernstjenesten har en sentral rolle både i å forberede saken og informere barnet?

Vet barnet at vedtaket kan innebære redusert samvær med foreldrene? At foreldrene kan bli fratatt foreldreansvaret? At muligheten til å få vedtaket opphevet blir mer begrenset?

Forarbeidene presiserer at dersom barnet senere ikke lenger ønsker varig fosterhjem, fører ikke dette i seg selv til at vedtaket opphører eller saken må behandles på nytt.

Et barn kan ønske å bli boende i fosterhjemmet uten samtidig å ønske at relasjonen til foreldrene svekkes, eller at muligheten for tilbakeføring begrenses.

Barnets rett til medvirkning må ikke bli en måte å overlate ansvaret for kompliserte og potensielt livsendrende beslutninger til barnet selv.

Et samtykke må bygge på forståelse. Da må vi også stille spørsmål ved hvem som sikrer at barnet faktisk forstår hva det samtykker til.

Hva skjer med foreldrene og familien?

Et av spørsmålene som bekymrer meg mest, er hvordan vedtak om varig fosterhjem vil påvirke arbeidet med samvær og kontakt mellom barnet og familien.

Når det er besluttet at barnet skal vokse opp i fosterhjemmet, hvilken plass får foreldrene da i barnets liv?

I forarbeidene legger departementet til grunn at oppfølgingen av foreldrene fortsatt skal ivaretas, men at den normalt ikke vil være omfattende. Samtidig opphører plikten til regelmessig å vurdere om barnet kan tilbakeføres.

Hvordan skal vi sikre at barnet har gode og trygge relasjoner til foreldrene sine gjennom livet, dersom vi samtidig legger opp til mindre oppfølging av dem?

Vi vet at foreldrerollen ikke nødvendigvis opphører selv om den daglige omsorgen gjør det. Foreldre kan fortsatt ha stor betydning for barnets identitet, historie, tilhørighet og følelsesmessige utvikling.

Det samme gjelder søsken, besteforeldre og andre viktige familiemedlemmer.

Selvsagt finnes det situasjoner der kontakt med foreldre eller andre familiemedlemmer kan være skadelig. Barnets trygghet og behov må alltid komme først.

Men barn skal ikke måtte velge mellom trygghet i fosterhjemmet og tilhørighet til sin egen familie.

Er foreldrene plutselig gode nok når barnet fyller 18 år?

Vi vet at unge voksne som har vokst opp under offentlig omsorg, ofte oppsøker foreldrene sine igjen. For noen handler det om identitet og tilhørighet. For andre handler det om behovet for familie, støtte eller svar på spørsmål om egen oppvekst.

Men hva møter de da?

Dersom kontakten har vært begrenset gjennom store deler av barndommen, og foreldrene i liten grad har fått hjelp til å utvikle en trygg relasjon til barnet, hvordan skal de da være rustet til å møte den unge voksne?

Er foreldrene plutselig gode nok når barnet fyller 18 år?

Eller har vi gjennom mange år forsømt muligheten til å støtte dem i å bli betydningsfulle og trygge voksne i barnets liv?

I Organisasjonen for barnevernsforeldre har vi gjennom mange år etterlyst bedre og mer forpliktende oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse.

Dette handler ikke bare om tilbakeføring. Det handler også om å hjelpe foreldre til å ivareta den foreldrerollen de fortsatt kan og bør ha, ut fra barnets behov.

Når vi nå åpner for vedtak om varig fosterhjem, blir dette arbeidet etter mitt syn enda viktigere.

Hvorfor ikke løfte frem adopsjon?

Norsk Fosterhjemsforening argumenterer for at flere barn bør få vedtak om varig fosterhjem, med henvisning til barnas behov for stabilitet, trygghet og tilhørighet.

Men dersom det er nettopp varige relasjoner og familietilhørighet vi ønsker å sikre, undrer jeg meg over hvorfor foreningen ikke i større grad løfter frem adopsjon som et alternativ i de sakene der det kan være til barnets beste.

Ved adopsjon får barnet en juridisk familietilhørighet som varer også etter fylte 18 år. Ved varig fosterhjem videreføres et offentlig omsorgsoppdrag som vil avsluttes.

Det er også en økonomisk forskjell mellom ordningene. Fosterforeldre mottar godtgjøring for oppdraget, mens fosterhjemsgodtgjøringen opphører ved adopsjon.

Det betyr ikke at økonomiske hensyn ligger bak Fosterhjemsforeningens standpunkt. Men når ulike løsninger for varig tilhørighet diskuteres, må det være legitimt å spørre hvilke hensyn som vektlegges.

Adopsjon er et svært inngripende tiltak som krever grundige vurderinger, og det er ikke riktig løsning for alle barn. Men dersom målet er å sikre barnet en familie for livet, hvorfor fremmes da en ordning som ikke gir barnet tilsvarende juridisk tilhørighet, som svaret på behovet for varighet?

Hvem er det egentlig varigheten skal sikre trygghet for?

Vi trenger et livsløpsperspektiv på barnets beste

Jeg er ikke imot at barn skal få trygghet og forutsigbarhet i fosterhjem. Tvert imot. Men jeg er bekymret dersom ønsket om varighet fører til at vi snevrer inn forståelsen av barnets beste til å handle om hvor barnet skal bo.

Et barns liv er større enn en fosterhjemsplassering.

Barnet skal bli ungdom, ung voksen og kanskje selv forelder. Det skal bygge sin identitet, forstå sin historie og finne sin plass i verden.

Da trenger vi å spørre hvilke relasjoner barnet skal ha med seg videre, og hvordan vi kan bidra til at disse blir trygge og bærekraftige.

Vi trenger et mer forpliktende samarbeid mellom foreldre, fosterforeldre og barnevernstjenesten. Vi trenger oppfølging av foreldre også når tilbakeføring ikke er målet. Og vi trenger en lovgivning som tar ansvar for barnets behov for tilhørighet gjennom hele livet.

For det er ikke nok å sikre et barn et varig sted å bo. Vi må også gjøre vårt ytterste for å sikre barnet mennesker å høre til hos – gjennom hele livet.