Varig fosterhjem – eller varig svikt i tilbakeføringsarbeidet?

To av tre fosterbarn har bodd minst fem år i fosterhjem. Da bør vi ikke bare spørre hvorfor flere ikke får vedtak om varig fosterhjem. Vi bør også spørre hvorfor så mange barn blir boende så lenge, og om barnevernet har gjort nok for å muliggjøre tilbakeføring.

I Fontenes artikkel 22. oktober «Snart ett år med ny lov: 17 barn har fått varig fosterhjem» omtales den nye bestemmelsen i barnevernsloven § 5–12 om varig opphold i fosterhjem.

Fosterhjemsforeningen etterlyser flere vedtak om varig fosterhjem og viser til barns behov for trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. Dette er grunnleggende hensyn som selvsagt må ivaretas. Barn skal ikke leve i unødvendig usikkerhet om hvor de skal vokse opp.

I et påfølgende leserinnlegg i Fontene 29. oktober stiller Merethe Løland fra Organisasjonen for barnevernsforeldre flere viktige spørsmål om hva varig fosterhjem innebærer for barnets familierelasjoner og tilhørighet gjennom livet. Hun peker også på at plikten til regelmessig å vurdere tilbakeføring opphører når det fattes vedtak om varig fosterhjem.

Jeg mener det er grunn til å stille ytterligere et spørsmål, som i liten grad er belyst i debatten:

Hva har barnevernet faktisk gjort for å muliggjøre tilbakeføring før man konkluderer med at barnet skal vokse opp i fosterhjemmet?

Dette spørsmålet er særlig viktig i lys av forskningen som dokumenterer svakheter i oppfølgingen av foreldre etter omsorgsovertakelse.

Langvarige plasseringer bør også vekke andre spørsmål

Fosterhjemsforeningen viser til en spørreundersøkelse der to av tre respondenter oppgir at barnet har bodd minst fem år i fosterhjemmet, mens én av tre oppgir minst ti år.

Disse tallene brukes som argument for at flere barn bør få varig opphold i fosterhjem.

Men tallene bør også utløse noen andre, minst like viktige spørsmål:

Hvor systematisk har barnevernstjenestene arbeidet for å muliggjøre tilbakeføring i disse sakene? Hvilken hjelp har foreldrene fått for å utvikle sin omsorgskompetanse? Har samværet vært tilrettelagt med sikte på å bevare og styrke relasjonen mellom barn og foreldre? Og hvor ofte har muligheten for tilbakeføring blitt reelt og grundig vurdert?

At et barn har bodd lenge i fosterhjem, forteller oss ikke i seg selv hvorfor barnet fortsatt bor der.

Det kan skyldes at tilbakeføring ikke har vært mulig eller forsvarlig. Men det kan også reise spørsmål om foreldrene har fått tilstrekkelig hjelp, og om barnevernet har arbeidet aktivt nok med gjenforeningsmålet.

Dette skillet er avgjørende.

Norge er dømt gjentatte ganger i EMD

Norge har gjennom en rekke dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fått alvorlig kritikk for sin praksis i barnevernssaker.

Et gjennomgående tema har vært myndighetenes plikt til å arbeide for gjenforening mellom barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse.

Utgangspunktet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8 er at en omsorgsovertakelse normalt skal være midlertidig, og at myndighetene har en positiv plikt til å legge til rette for gjenforening så snart dette er rimelig mulig og forenlig med barnets beste.

Dette er ikke en passiv forpliktelse.

Det er ikke tilstrekkelig å konstatere at foreldrene på tidspunktet for omsorgsovertakelsen manglet nødvendig omsorgskompetanse. Barnevernet må også arbeide for at situasjonen kan endres, så langt det er mulig og forsvarlig.

Nettopp dette har vært et sentralt problem i flere av sakene Norge har tapt i Strasbourg, blant annet i storkammerdommen Strand Lobben og andre mot Norge fra 2019.

Når vi nå diskuterer behovet for flere vedtak om varig fosterhjem, kan vi derfor ikke se bort fra denne historikken.

Hva vet vi om oppfølgingen av foreldrene?

Det finnes etter hvert betydelig dokumentasjon på svakheter ved barnevernets oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse.

Barnevernsutvalget påpekte i NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid at ikke alle barnevernstjenester har tiltak som skal bedre foreldrenes omsorgsevne, og at oppfølgingen ofte retter seg mot samvær og barnets utvikling framfor foreldrenes muligheter for endring.

Nyere forskning viser at utfordringene fortsatt er aktuelle.

En studie fra VID vitenskapelige høgskole, publisert i 2026, viser at arbeidet med tilbakeføring ofte er svakt strukturert, med få konkrete planer og mål. Studien viser også at støtte til foreldrenes egen livssituasjon, endringsarbeid og tilbakeføring får mindre oppmerksomhet enn kontroll, samtaler og veiledning knyttet til foreldrerollen og samvær.

Også forskning fra Universitetet i Sørøst-Norge, publisert i 2024, har beskrevet svakheter ved planlegging, dokumentasjon og oppfølging i forbindelse med flyttinger og tilbakeføring.

Dette er alvorlige funn i lys av myndighetenes plikt til å arbeide for gjenforening.

Når barnevernet overtar omsorgen for et barn, må gjenforeningsmålet ha et reelt innhold. Det bør innebære konkrete vurderinger av hva foreldrene må endre, hvilken hjelp de trenger, hvordan utviklingen skal følges opp, og når muligheten for tilbakeføring skal vurderes på nytt.

Det er stor forskjell på å ha tilbakeføring som et formelt mål og å arbeide systematisk for å gjøre tilbakeføring mulig.

Hva er egentlig årsakene til omsorgsovertakelsene?

Det er også grunn til å se nærmere på hva som faktisk ligger bak omsorgsovertakelsene.

Mange forbinder slike inngrep først og fremst med alvorlig vold, rus og andre svært belastende omsorgssituasjoner. Men forskningen viser et mer sammensatt bilde.

I NOVA-rapport 9/2016 Foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn vises det til SSB-tall fra 2014 om saker som ble fremmet for fylkesnemnda. Foreldrenes psykiske problemer var registrert i 35 prosent av sakene, mens manglende foreldreferdigheter var registrert i 32 prosent. Rus og vold i nære relasjoner var hver registrert i rundt 8 prosent.

Dette er historiske tall, og flere forhold kan ha vært registrert i samme sak. Tallene kan derfor ikke uten videre brukes som en fullstendig oversikt over årsakene til alle omsorgsovertakelser.

Likevel aktualiserer de et viktig spørsmål:

Når manglende foreldreferdigheter er en sentral del av begrunnelsen for å overta omsorgen for et barn, hva gjøres konkret for å hjelpe foreldrene med å utvikle disse ferdighetene?

Omsorgskompetanse er ikke nødvendigvis statisk. Foreldre kan i mange tilfeller utvikle bedre omsorgsferdigheter gjennom målrettet veiledning, behandling og praktisk støtte.

Det betyr selvsagt ikke at alle foreldre vil kunne utvikle tilstrekkelig omsorgskompetanse, eller at tilbakeføring alltid vil være til barnets beste.

Men det betyr at muligheten for endring må tas på alvor.

Når vi samtidig har forskning som dokumenterer mangler ved oppfølgingen av foreldre etter omsorgsovertakelse, er det grunn til å spørre om barnevernet i tilstrekkelig grad arbeider med nettopp de forholdene som opprinnelig begrunnet omsorgsovertakelsen.

Kan mangelfullt tilbakeføringsarbeid bidra til langvarige plasseringer?

Det er grunn til å stille spørsmål ved om noen av de langvarige fosterhjemsplasseringene også kan være et resultat av at gjenforeningsarbeidet ikke har vært tilstrekkelig målrettet.

Dette betyr ikke at alle barn kan eller bør tilbakeføres. Barnets beste må alltid være avgjørende, og i enkelte saker vil varig opphold i fosterhjem være både nødvendig og riktig.

Men det er en vesentlig forskjell mellom å konkludere med at tilbakeføring ikke er mulig etter et grundig og aktivt arbeid, og å komme til samme konklusjon etter flere år hvor muligheten for gjenforening ikke har vært tilstrekkelig fulgt opp.

Vi må også være oppmerksomme på at tiden i seg selv kan endre forutsetningene for tilbakeføring.

Når et barn har bodd lenge i fosterhjem, vil tilknytningen til fosterfamilien naturlig kunne bli sterkere. Samtidig kan relasjonen til de biologiske foreldrene svekkes, særlig dersom samværet har vært begrenset.

Dermed kan mangelfullt arbeid med gjenforening over tid bidra til å skape en situasjon hvor tilbakeføring til slutt ikke lenger vurderes som forsvarlig.

Det er et alvorlig dilemma.

Et barn kan i dag ha behov for å bli værende i fosterhjemmet, samtidig som myndighetene tidligere kan ha forsømt sin plikt til å legge til rette for tilbakeføring.

Disse to spørsmålene må kunne vurderes hver for seg.

Varig fosterhjem må ikke bli en erstatning for gjenforeningsarbeid

Den nye bestemmelsen i barnevernsloven § 5–12 kan gi nødvendig trygghet til barn som ikke kan tilbakeføres.

Men bestemmelsen må ikke bli en snarvei til å avslutte gjenforeningsmålet i saker hvor muligheten for tilbakeføring ikke har vært tilstrekkelig undersøkt eller fulgt opp.

Dette blir særlig viktig fordi et vedtak om varig fosterhjem innebærer at den ordinære plikten til regelmessig å vurdere tilbakeføring opphører.

Når vi allerede vet at oppfølgingen av foreldre og arbeidet med tilbakeføring har dokumenterte svakheter, bør vi være særlig opptatt av hvilke krav som stilles til dette arbeidet før en slik beslutning treffes.

Hvordan dokumenteres det at foreldrene har fått nødvendig og relevant hjelp? Hvordan vurderes deres muligheter for endring? Og hvordan sikrer vi at konklusjonen om varig manglende omsorgsevne bygger på et tilstrekkelig oppdatert og grundig beslutningsgrunnlag?

Det er ikke tilstrekkelig å vise til at barnet har bodd lenge i fosterhjem.

Vi må også vite hva som er gjort underveis.

Før vi gjør fosterhjemmet varig, må vi undersøke hva som er gjort

Når Fosterhjemsforeningen etterlyser flere vedtak om varig fosterhjem, og Merethe Løland reiser viktige spørsmål om hva slike vedtak innebærer for barnets familierelasjoner gjennom livet, mener jeg det er nødvendig å rette oppmerksomheten mot en tredje problemstilling:

Har barnevernet faktisk oppfylt sin plikt til å arbeide for gjenforening før det konkluderes med at tilbakeføring ikke lenger skal være målet?

Dette er ikke bare et spørsmål om foreldrenes rettigheter. Det handler også om barnets rett til familieliv og om kvaliteten på de barnevernsfaglige vurderingene.

Vi har forskning som dokumenterer mangler ved oppfølgingen av foreldre etter omsorgsovertakelse. Vi vet også at manglende foreldreferdigheter er en hyppig registrert problemstilling i det historiske materialet om omsorgsovertakelser.

Da bør det være naturlig å spørre hvilken hjelp foreldrene har fått for å utvikle disse ferdighetene, og hvordan barnevernet har vurdert muligheten for tilbakeføring underveis.

Forskningen dokumenterer ikke hvor mange barn som kunne vært tilbakeført med bedre oppfølging. Men den gir et klart grunnlag for å undersøke om barnevernets gjenforeningsplikt i tilstrekkelig grad blir omsatt til konkrete og målrettede tiltak.

Jeg vil derfor utfordre Bufdir til å undersøke ikke bare hvorfor flere saker om varig fosterhjem ikke fremmes, men også hvordan barnevernstjenestene dokumenterer og gjennomfører tilbakeføringsarbeidet før slike vedtak blir aktuelle.

Hvor mange foreldre får systematisk hjelp etter en omsorgsovertakelse? Hvor mange barnevernstjenester har konkrete planer for gjenforening? Hvordan evalueres tiltakene som skal gjøre tilbakeføring mulig? Og i hvilken grad undersøkes det om foreldrenes omsorgsevne faktisk har endret seg?

Dette er spørsmål som fortjener minst like stor oppmerksomhet som antallet vedtak om varig fosterhjem.

Barn skal ikke leve i unødvendig usikkerhet om hvor de skal vokse opp. Men de skal heller ikke miste muligheten til å vokse opp hos sine foreldre fordi myndighetene ikke har gjort det de er forpliktet til.

Målet må ikke være flest mulig tilbakeføringer eller flest mulig varige fosterhjem. Målet må være at hvert enkelt barn får riktig omsorg, og at myndighetene faktisk oppfyller sine forpliktelser underveis.

Varig fosterhjem kan være riktig for noen barn. Men det må aldri bli en erstatning for et tilbakeføringsarbeid som ikke er blitt gjort.

Kilder

Den europeiske menneskerettsdomstolen (2019): Strand Lobben og andre mot Norge, storkammerdom 10. september 2019.
NOVA (2016): Foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn. NOVA-rapport 9/2016.
NOU 2023:7: Trygg barndom, sikker fremtid – Gjennomgang av rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet.
Universitetet i Sørøst-Norge (2024): Flyttinger i regi av barnevernet. Forskningsrapport utarbeidet på oppdrag fra Bufdir.
VID vitenskapelige høgskole (2026): Oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse. Forskningsrapport.
Fontene (22. oktober 2026): «Snart ett år med ny lov: 17 barn har fått varig fosterhjem».
Merethe Løland, Fontene (29. oktober 2026): «Varig fosterhjem – men hvem skal være barnets familie resten av livet?»