Svikt skyldes ikke bare tidspress

Ivar Ullestad avslutter sin kronikk i Fontene med med spørsmålet om ordningen med 10–20 saker per saksbehandler også fungerer for familiene. Som mor med egne erfaringer fra barnevernet er mitt svar et tydelig nei.

Jeg var en mor som i en svært vanskelig livssituasjon selv ba barnevernet om hjelp. Jeg søkte støtte og veiledning fordi jeg ønsket å ivareta barnet mitt og familien. I stedet opplevde jeg et akuttvedtak og en barnevernsprosess som skulle få dramatiske og langvarige konsekvenser for oss alle.

Nå, rundt 20 år senere, er familien splittet og relasjonene ødelagt.

Det er vanskelig å forstå hvordan et hjelpeapparat som skal beskytte barn og støtte familier, kan velge metoder og maktmidler som skader langt mer enn de gagner både barn og familie.

Jeg har forståelse for at barnevernsansatte arbeider under stort press, med for mange saker og for lite tid. Men fra familiens ståsted er det ikke tilstrekkelig å forklare svikt med dårlig bemanning, tidspress og systemproblemer. Det fritar ikke tjenesten for ansvaret for hvordan makten utøves, hvilke metoder som brukes, og hvilke konsekvenser beslutningene får.

Hastverksarbeid og dårlig faglig kvalitet på barnevernets arbeid før, under og etter omsorgsovertakelse, får konsekvenser både for barnet og familien livet ut.

Derfor må vi også våge å snakke om barna og familiene som ikke fikk hjelp, men som opplevde at barnevernets inngripen gjorde situasjonen verre. Hvem tar ansvar når relasjonene er brutt og familien sitter igjen med skadene? Hvem undersøker konsekvensene av barnevernets egne feil?

Så, Ivar Ullestad: Fungerer 20 saker per saksbehandler for familiene?

Mitt svar er nei. Og etter min erfaring handler problemet ikke bare om antall saker og mangel på tid. Det handler også om hvordan barnevernet møter mennesker, forvalter sin makt og tar ansvar for konsekvensene av sine handlinger.

For barnevernet kan en sak avsluttes. For familien kan konsekvensene vare livet ut.