Er det tid til å tenke i barnevernstjenesten?

Undersøkelsesfasen i en barnevernssak er etter min mening noe av det mest interessante i barnevernstjenesten. Kort fortalt handler det om å dykke ned i bekymringsmeldinger som mottaket har vurdert at skal gå videre i prosessen. Meldingen har form som en case-oppgave, som gir informasjon nok til potensiell bekymring, men skjuler vel så mye som den forteller. Dette uvisse gjør arbeidet intellektuelt pirrende.

Meldingen skal analyseres og det skal legges planer for hvordan informasjonen kan avdekkes gjennom samtaler med barnet, foreldrene, politi, helsetjeneste og andre. Det er det nærmeste vi kommer detektivarbeid i velferdstjenesten. Men barnevernets oppdrag er ikke å finne en gjerningsmann. Det er å finne ut av om det er grunn til bekymring for barnet. Å forsøke å legge sammen puslespillbrikkene slik at det danner et fullstendig bilde.

Det kan høres kynisk ut å prate om en «interessant» undersøkelsesfase i et felt som er kontroversielt, nesten tabubelagt. Når barnevernet omtales i mediene, er det – med rette – barna og familiene som er i fokus. Men selve arbeidet, håndverket, selv om det utspiller seg i et emosjonelt minefelt, krever dypere tenkning.

Saksbehandlere skal gå inn i det mest private som finnes i samfunnet: familien. Det krever stor relasjonell presisjon å innhente informasjon så skånsomt som mulig, etter mildeste inngreps prinsipp på fagspråket, i en situasjon preget av enorm maktasymmetri. Men framfor alt: Det krever tid.

En undersøkelsesprosess skal vare i tre måneder. I visse tilfeller kan tiden strekke seg til seks måneder. Hvor mange saker en behandler kan ha om gangen varierer fra sted til sted.

En av gangene jeg var på intervju i en barnevernstjeneste for en stilling som saksbehandler på undersøkelsesteamet, fikk jeg spørsmål om hvor mange saker jeg ville ha. Det var selvsagt for meg at svaret på dette spørsmålet ville fortelle intervjueren mer enn hva spørsmålets simple form umiddelbart skulle tilsi.

Svaret jeg ga kom fra et trygt og ærlig sted, vel vitende om at det ikke var det foretrukne svaret. Det var det ærlige svaret, som jeg vil tro at alle søkere egentlig ville ha gitt. Jeg svarte: «Hvem vil ikke ha fire saker, som de kan utføre godt». Intervjueren smilte medlidende og fortalte at i denne tjenesten har alle hovedansvar i ti saker, samt at de er sekundærsaksbehandler i ti andre saker. Det er to saksbehandlere i en undersøkelsessak: en «ener» og en «toer».

20 saker er 20 komplekse familier, der det skal foretas samtaler med barn, foreldre, andre involverte, innhentes opplysninger og foretas hjemmebesøk. Alt med tidspress og ramme på tre måneder i hver sak, som ikke settes på pause om man blir syk eller tar ut ferie. I de tilfellene må sekundærsaksbehandler overta i mellomtiden.

Dette er et av velferdsstatens foruroligende paradokser: Det er ikke lengre tid til å tenke i barnevernet. Barnevernet har utviklet seg til et system som minner mer om samlebåndet i en fabrikk. New Public Management har formet det slik at måling av tid og frister har blitt viktigere enn innholdet i arbeidet.

Arbeidsoppgavene krever dyp refleksjon, tverrfaglig teori og skarp case-analyse, men arbeidshverdagen handler i for stor grad om å unngå fristbrudd. Tiden som er til rådighet i hver enkelt sak er overhodet ikke forenelig med sakens behov for grundig og dyp tenkning, slik et komplisert familieanliggende fordrer.

Jeg gikk selv inn i barnevernstjenesten med motivasjon og ønske om å gjøre en forskjell, og med et ønske om å dykke ned i hva jeg tenkte ville bli et intellektuelt stimulerende arbeid. I stedet møtte jeg kolleger som var på felgen og på gråten over stresset og arbeidsmengden. Lønna gjenspeiler ofte ikke arbeidet, og kroppen må etter hvert betale prisen for vedvarende stress. Høyskolene fortsetter å sende studenter inn i et praksissjokk de ikke er forberedt på, og selve systemet forringer det faglige engasjementet i en håpløs arbeidsmengde.

Jeg spurte intervjueren om det fungerte godt for dem, dette med 20 saker per hode. Hen bekreftet dette. Jeg var ikke modig nok til å spørre om det også fungerte for familiene.