Sammen kan vi utvikle hjelp som både beskytter barna og ivaretar relasjonen til foreldrene

Cristian Mungiu, regissøren av Fjord, håpet at filmen kunne bidra til en konstruktiv debatt om barnevernet. Debatten i Fontene viser hvor krevende spørsmålene om barnevernets praksis og tillit fortsatt er.

Noen barnevernsarbeidere er med god grunn bekymret for svekket tillit til en tjeneste som er avhengig av at barn og foreldre tør å be om og ta imot hjelp. Andre ansatte i det kommunale barnevernet mener vi samtidig må tåle kritikk og være åpne om svakheter i praksis. Jan Myhre i Barnevernberørtes Landsforening har etterlyst mer diskusjon om løsninger.

Barnevernsdebatten kan noen ganger sette seg fast i problemene. Samtidig foregår det mye viktig utviklingsarbeid. Fontene har for eksempel skrevet om utviklingsarbeidet i Øygarden, der barnevernet arbeider etter en «landsbymodell» og ser oppfølgingen av foreldre, fosterforeldre, nettverk og andre viktige relasjoner rundt barnet mer i sammenheng.

Forskere ved UiT har på sin side argumentert for at barnevernet kan la seg inspirere av samfunnets erfaringer med delt omsorg og utforske hvordan omsorgen i større grad kan deles mellom foreldre og fosterforeldre eller andre omsorgsbaser. 

Denne utforskningen er godt forankret. Forarbeidene til dagens barnevernslov understreker tidlig innsats, at barn som utgangspunkt skal vokse opp i egen familie, og at mer inngripende tiltak ikke skal brukes dersom mindre inngripende hjelp kan ivareta barnet på en tilfredsstillende måte. Når barn først har flyttet, skal det samtidig arbeides for å bevare viktige familierelasjoner og legge til rette for gjenforening der det er mulig og til barnets beste.

Hjelpen skal også være individuelt tilpasset. Likevel peker forarbeidene til dagens barnevernslov på et grunnleggende problem: «Valg av tiltak synes å være mer bestemt av hvilke tiltak som er tilgjengelig enn hva barnet og familien har behov for». I samme avsnitt understreker departementet at «ofte vil det være nødvendig med en kombinasjon av tiltak for å hjelpe barnet og familien på best mulig måte» (Prop. 133 L (2020–2021), s. 155)

I de mest alvorlige barnevernssakene, der barnet må flytte ut av hjemmet, blir handlingsrommet ofte snevrere. Systemet er i stor grad organisert rundt etablerte tiltak og tydelige ansvarsgrenser, og fleksible løsninger kan støte mot både juridiske, organisatoriske og økonomiske rammer. Det kan gjøre det vanskeligere å utvikle løsninger som samtidig ivaretar barnets behov for beskyttelse og retten til familieliv. Nettopp i disse sakene er det derfor viktig å utvikle flere måter å organisere omsorg, støtte og samvær på, slik at hensynet til beskyttelse ikke unødvendig fører til større relasjonsbrudd enn situasjonen krever.

Bestillingen til alle oss som har ansvar for barnevernet, blir derfor ikke bare å utvikle flere tiltak. Vi må – sammen for barnets beste – både utvikle en bredere og mer fleksibel tiltaksportefølje og mer fleksible arbeidsmåter som gjør det mulig å kombinere og tilpasse hjelpen rundt det enkelte barnet og familien. Målet må være å beskytte barnet, samtidig som vi så langt det er forsvarlig bidrar til å bevare og styrke relasjonene mellom barn og foreldre.

Dette er utgangspunktet for prosjektet Sammen for barnets beste i Bufetat, region øst.

Hva betyr «sammen»?

I prosjektet arbeider Bufetat og kommunale barnevernstjenester med både nye arbeidsprosesser og mer fleksible former for hjelp – sammen med barn og foreldre. Navnet uttrykker noe vesentlig ved tilnærmingen.

Sammen betyr først og fremst sammen med barnet og foreldrene. Hjelpen skal så langt som mulig utvikles med familien, ikke bare for familien.

Det betyr også sammen med storfamilie, nettverk og lokalsamfunn. Besteforeldre, søsken, venner og andre trygge voksne i storfamilien kan bidra med tilhørighet, kontinuitet, praktisk støtte, relasjoner og fellesskap som varer lenger enn et offentlig tiltak.

Sammen betyr samarbeid mellom kommune og stat. Skal hjelpen kunne skreddersys, må aktørene rundt familien ha en felles forståelse av hva barnet og familien trenger, hvilke bekymringer som skal møtes og hva man ønsker å oppnå. Det krever tillit, åpenhet og arbeidsprosesser som gjør det mulig å utvikle, evaluere og justere hjelpen sammen underveis.

Dette er særlig viktig fordi familier med omfattende eller komplekse hjelpebehov sjelden har ett avgrenset problem. Barnets behov, foreldrenes helse og livshistorie, økonomi, bolig, skole, nettverk og tilgjengelige tjenester kan virke sammen. Løsningen vil derfor ofte være å kombinere og utvikle flere former for støtte til foreldrene og beskyttelse av barna, framfor å lete etter et ferdig tiltak.

I denne forstand handler Sammen for barnets beste også om å styrke det sosialfaglige i barnevernet: å forstå barnet i sin familie, familien i sine livsbetingelser og hjelpen som noe som må settes sammen på tvers av organisatoriske grenser.

Et fosterhjem for barn og foreldre

Ett av tiltakene vi prøver ut, er Foreldre – barn-hjem. Tiltaket skal fylle noe av rommet mellom noen timers hjemmeoppfølging og at barnet må flytte fra foreldrene.

Foreldre og barn kan bo sammen i en egen boenhet, mens en erfaren fagperson og mentor bor på samme adresse eller tett i nærheten. Familien beholder et eget privat rom og en mest mulig vanlig hverdag, samtidig som støtte er tilgjengelig når omsorgen faktisk utøves – ved måltider, legging, skoleoppfølging, konflikter eller når foreldrene blir overbelastet.

Hverdagen blir arbeidsarenaen. Barnet kan få trygghet og støtte her og nå, mens foreldrene får veiledning, modellering, avlastning og praktisk hjelp, for eksempel med familiens økonomi og kobling til helsehjelp. Samtidig kan storfamilie og nettverk mobiliseres, og tjenester rundt familien kobles bedre sammen.

Tiltaket kan brukes forebyggende når familien trenger midlertidig hjelp, støtte og mentorering for at barnet skal kunne bo sammen med foreldrene. Det kan også brukes etter at barnet har flyttet, som ramme rundt mer omfattende samvær, reparasjon av relasjoner og gradvis gjenforening.

Når omsorgen må bæres sammen

Men det er viktig at heller ikke målet om «utvikling» blir for snevert forstått.

For noen familier kan intensiv støtte over en periode gjøre foreldrene i stand til å klare seg med langt mindre hjelp. For andre kan barnets behov eller foreldrenes livssituasjon innebære at familien vil trenge mer varig støtte – kanskje gjennom store deler av barnets oppvekst. Varig støtte er ikke det samme som omfattende støtte. Noen ganger kan noen få, målrettede ressurser akkurat der skoen trykker, være det som skal til for at barnet får god omsorg og en trygg oppvekst der barnet og familien bor.

Da bør ikke vellykket hjelp måles i om støtten til slutt kan fjernes. Et godt resultat kan også være at barnet får en stabil og trygg omsorgssituasjon fordi foreldrene, storfamilien og offentlige tjenester sammen klarer å bære omsorgsoppgaven over tid.

Delte løsninger kan samtidig ivareta noe mer grunnleggende: foreldrenes mulighet til fortsatt å være betydningsfulle bidragsytere i barnets liv. En forelder som ikke kan bære hele omsorgsoppgaven alene, kan fortsatt ha mye å gi barnet. Å få bruke disse ressursene – framfor først og fremst å bli forstått som hjelpemottaker eller som en forelder som ikke strekker til – kan styrke opplevelsen av mestring, verdi og tilhørighet. Det har betydning for forelderen, men også for barnet, som kan få bevare tilknytning og relasjon, og får beholde foreldres ressurser i livet sitt.

Dette har også en samfunnsøkonomisk side. De mest omfattende tiltakene er ikke nødvendigvis de som best møter barnets behov. Dersom foreldre, storfamilie og nettverk fortsatt kan ivareta viktige deler av omsorgen, kan det være både bedre for barnet og en mer bærekraftig bruk av samfunnets ressurser å forsterke det som allerede fungerer, framfor å erstatte hele omsorgsløsningen. Det krever imidlertid organisasjoner og arbeidsformer som faktisk gjør slike fleksible og delte løsninger mulig.

Poenget er derfor ikke bare å lære foreldre mer om omsorg. Det er å mobilisere ressursene rundt familien, styrke foreldrenes kapasitet og utviklingsmuligheter – og gjøre god omsorg mulig i praksis.

Poenget er heller ikke at barn og foreldre alltid skal bo sammen. I noen situasjoner er det nødvendig og riktig at barnet bor et annet sted. Men familien kan fortsatt høre sammen, og relasjonene til foreldre, søsken og andre nære familiemedlemmer kan ha stor betydning også når de ikke deler hjem.

Å arbeide sammen for barnets beste handler derfor også om samvær, tilhørighet og kontinuitet. Barnets behov endrer seg gjennom oppveksten. Det kan også betydningen av familierelasjonene gjøre. En relasjon som må være begrenset på ett tidspunkt, kan få en større betydning senere.

Vi er alle avhengige av andre

Her ligger også et mer grunnleggende sosialfaglig poeng.

Foreldreskap utøves aldri i et vakuum. De fleste foreldre er avhengige av andre for å få familielivet til å fungere – av besteforeldre, venner, naboer, barnehage, skole, arbeidsgivere og velferdstjenester. Alle kan komme i perioder hvor sykdom, samlivsbrudd, økonomiske problemer, eller et barn med store hjelpebehov, gjør at vi trenger mer hjelp enn vanlig.

Forskjellen er at familier har svært ulike ressurser å falle tilbake på. Noen har et sterkt nettverk som trår til. Andre står nesten alene.

Omsorgsevne bør derfor ikke forstås bare som et spørsmål om hva den enkelte forelderen klarer på egen hånd. Omsorgsevnen påvirkes også av hvilke relasjoner, ressurser og støttesystemer familien faktisk har rundt seg.

Og målet med sosialt arbeid kan ikke alltid være å gjøre mennesker uavhengige av andre. Mennesker er grunnleggende avhengige av hverandre. Oppgaven kan like gjerne være å bidra til at denne avhengigheten blir trygg, bærekraftig og god for barnet.

Det finnes ingen enkel eller endelig løsning på de vanskelige avveiningene barnevernet står i. Barnets behov, familiens situasjon og hvilke former for støtte og beskyttelse som er forsvarlige, vil variere fra sak til sak og over tid. Men nettopp derfor må vi som samfunn fortsette å utvikle både tiltakene våre og måtene vi arbeider sammen på.

Barns rett til beskyttelse og utvikling, og barns og foreldres rett til respekt for familielivet, stiller krav til at vi stadig undersøker om hjelpen vi tilbyr faktisk svarer på behovene deres. Å arbeide sammen for barnets beste handler derfor ikke om å utvikle løsninger som skal passe alle, men om å bygge et barnevern og et samfunn som er i stand til å lete etter, prøve ut og justere gode løsninger sammen – med barnet og familien, og med de menneskene og tjenestene som finnes rundt dem.