Samer utsatt for vold og overgrep må få bedre hjelp

Samer som har vært utsatt for vold og overgrep har rett til og behov for likeverdige og tilpassede tjenester. Likevel viser forskning og offentlige dokumenter at mange fortsatt møter barrierer i hjelpeapparatet. Hjelpeapparatet må fortsette å øke sin kompetanse, men kulturell kompetanse er ikke nok.

Se for deg at det verst tenkelige skjer med deg som barn – du blir utsatt for overgrep i hjemmet ditt. Du forteller drypp på skolen og til helsesykepleier. Ingenting skjer.

En dag bryter du sammen, og forteller alt til læreren din. Barnevernet kommer. Du flytter i fosterhjem, men de du kommer til, kjenner ikke ditt språk og din kultur. Videre får du ikke den tilpassede hjelpen du trenger.

Du blir voksen. Ditt opprinnelige språk og kultur har blitt et fjernt og sårt minne. Det ligger likevel undertrykt i ryggmargen der et sted.

Du sliter. Du klarer ikke å sove. Du klarer ikke å spise. Det sitter langt inne, men du går til fastlegen og uttrykker, på den måten du kan, at du trenger hjelp. Fastlegen forstår ikke. Du sier ingenting og satser på at fastlegen skjønner at den som tier, samtykker ikke. Det gjør han ikke, og du får ikke den hjelpen du trenger.

Du går til Nav for å få hjelp, men den ansatte himler med øynene og sier at du ikke kan få penger av den norske stat uten videre. Du får ikke den hjelpen du trenger.

Idet du går av bussen ved der du bor, får du blikkontakt med en medpassasjer som sier: «din samejævel». Skammen brer seg over deg som en dyne av betong. For å stoppe tankekjøret, tar du fram mobiltelefonen. Der leser du om en politiker som mener at dersom samer ikke er så tause om overgrep, vil hjelpeapparatet lettere kunne gi bistand.

Du har nå ingen tro på at noen kan hjelpe deg.

Fortellingen bygger på forskning

Fortellingen over er konstruert, men illustrerer temaer som kom fram i mitt doktorgradsprosjekt. Det bygger på:

• Intervju med 5 samiske kvinner utsatt for vold og overgrep i oppveksten

• Intervju med 12 profesjonelle i ulike deler av hjelpeapparatet

• Dokumentanalyse av 58 avisoppslag om overgrepene i tidligere Tysfjord kommune

Mitt doktorgradsprosjekt handler om fortellinger om hjelpeapparatets arbeid med vold og overgrep mot samer. Fortellingene til de samiske kvinnene reflekterte at de ikke fikk den hjelpen de trengte fordi hjelpeapparatet ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til hvem de var, hvor de bodde, hvilke erfaringer de hadde, og hvordan disse forholdene virket sammen. De opplevde at deres ulike og unike hjelpebehov ikke ble møtt helhetlig.

De profesjonelles fortellinger reflekterte både anerkjennelse og kulturell kompetanse både gjennom holdninger, kunnskaper og ferdigheter. Samtidig fortalte de om problematiske oppfatninger av samer i deler av hjelpeapparatet. Oppfatningene var knyttet til at overgrep kunne bli forstått som «et samisk problem», at taushet om overgrep kunne bli knyttet til samisk kultur, og at tilpassede tjenester til samer kunne oppfattes som urettferdig eller stigmatiserende.

Dokumentanalysen viser at myndighetspersoner forklarte utfordringer med å avdekke og håndtere overgrep med oppfatninger om at samer er tause og har mistillit til hjelpeapparatet. Slike oppfatninger kan tolkes som et opplevd begrenset handlingsrom som kan flytte oppmerksomheten vekk fra myndighetenes ansvar. Dokumentanalysen viste også hvordan samer over 20 år hadde forsøkt å få hjelp til å stoppe overgrepene.

Kulturell kompetanse er viktig, men ikke nok

Behovet for kulturell kompetanse i hjelpeapparatet har vært et fokusområde i over 30 år både i forskning og i offentlige dokumenter. Likevel viser forskning at det ikke tilstrekkelig praktisert i hjelpeapparatet. Å ha kulturell kompetanse betyr at hjelpeapparatet aktivt jobber for å forstå og tilpasse seg de kulturelle behovene til menneskene de møter, og har evne til å kritisk vurdere over seg selv og hvordan egen kultur påvirker praksis. Implementering av kulturell kompetanse vet vi hever kvaliteten på tjenestene, øker tilliten, forbedrer utfallet for personer det gjelder og bidrar til en kulturell trygghet. Mangel på kulturell kompetanse har ført til at mange samer opplever at de ikke får den hjelpen de trenger.

Min studie tyder på at kulturell kompetanse er viktig, men ikke nok.

De motstridende fortellingene mellom kvinnene og de profesjonelle kan forstås på ulike måter. Blant annet kan det tyde på 1. Hjelpeapparatet er ikke tilstrekkelig tilpasset interseksjonelle, eller sammenvevde forhold og sammensatte behov. 2. Historiske og strukturelle forhold, som fornorskningspolitikken, kan prege hvordan hjelpen oppleves. 3. Det kan ta tid før hjelpeapparatet utvikler tilstrekkelig kulturell og interseksjonell kompetanse. 4. Selv om ansatte i hjelpeapparatet utviser kulturell kompetanse og gode intensjoner, kan vedvarende strukturer og praksiser gjøre at hjelpen oppleves som utilstrekkelig og kulturelt utrygg.

Vi må fortsette å øke hjelpeapparatets kompetanse

Fortellingene viser at opplevelsen av hjelp og praksiser ikke bare formes av den enkeltes behov, men også av historiske, kulturelle og strukturelle forhold. Derfor er det ikke nok å implementere kulturell kompetanse alene. Hjelpeapparatet må også ta tak i fornorskningens vedvarende virkninger og involvere lokale og samiske aktører. En helhetlig innsats på individ-, institusjons- og samfunnsnivå, kombinert med kritisk refleksjon over medienes og underliggende diskursers betydning, kan bidra til større tillit, nye forståelser av hjelpearbeidet og en kulturell trygghet for samer som trenger hjelp.

Kanskje idealiserende, men en bedre fortelling

Med økt kulturell og interseksjonell kompetanse, ville historien innledningsvis heller blitt som dette:

Se for deg at det verst tenkelige skjer med deg som barn – du blir utsatt for overgrep i hjemmet ditt. Du forteller drypp på skolen og til helsesykepleier. Barnevernet kommer raskt på banen, og du flytter i et samisk fosterhjem. Du beholder derfor språk og kultur. Du får hjelp av en psykolog som har kulturell kompetanse og innehar både holdninger, kunnskaper og ferdigheter som ser både de sammenvevde og sammensatte behovene du har. Du føler deg kulturell trygg, og du jobber deg gjennom det vanskelige. Hjelpeapparatet engasjerer familie og nettverk, og du har mange støttespillere i hverdagen. Du blir voksen, bærer fortsatt med deg et arr fra barndommen, men med de normale opp- og nedturene i livet, lever du et godt liv.