Når et barn velger fosterhjem – hvem tar ansvar for konsekvensene?

Dette er en kommentar til Tone Granaas, leder i Fosterhjemsforeningen, som intervjues om varig fosterhjem i Fontene. 

Mange barn bor i fosterhjem. Men hvor mange barn bor egentlig i fosterhjem helt frivillig?

Hva skjer når barnevernet lover et barn gull og grønne skoger dersom barnet sier ja til en varig plassering i fosterhjem?

Hva blir barnet egentlig fortalt? Hvilke konsekvenser blir forklart? Og får barnet et reelt grunnlag for å forstå hva valget kan innebære for resten av livet?

Det får vi foreldre kanskje aldri vite.

Foreldre som opplever seg selv som gode og omsorgsfulle, og som kanskje fortsatt har den daglige omsorgen for andre velfungerende barn, kan plutselig befinne seg i en situasjon der de føler seg behandlet som kriminelle – uten at de selv opplever at det finnes rimelig grunnlag for det.

Når et barn først har sagt ja til en varig fosterhjemsplassering, kan forholdet til de biologiske foreldrene endre seg dramatisk. Noen barn ønsker etter hvert lite eller ingen kontakt med familien sin. Foreldre kan oppleve strenge kontaktbegrensninger, besøksforbud og trusler om straff dersom grensene som er satt, overskrides.

Men hva har egentlig skjedd på veien dit?

Har barnet fått en balansert og alderstilpasset forståelse av familiens situasjon? Har det fått høre om mulighetene for å opprettholde relasjonen til foreldrene sine? Har det blitt gjort trygt på at det er lov å være glad i både fosterforeldre og biologiske foreldre – uten å måtte velge side?

Eller har barnet, bevisst eller ubevisst, fått et bilde av foreldrene som syke, farlige, slemme eller ute av stand til å gi barnet et godt liv?

Barn som har det vanskelig, er avhengige av trygge voksne. Når de først har fått tillit til fagpersonene som følger dem opp, er det naturlig at de legger stor vekt på det disse voksne sier. Nettopp derfor må vi kunne stille kritiske spørsmål ved hvordan barnets ønsker blir til, og hvordan de blir tolket.

Et barns ønske må tas på alvor. Men det må også undersøkes hvordan ønsket har blitt formet.

For hva skjer når barnet sier at det vil bo i fosterhjem og ikke lenger ønsker kontakt med foreldrene sine? Da kan foreldrene oppleve å bli satt sjakk matt. Barnets uttalte ønske blir et tungtveiende argument, samtidig som foreldrene kan ha svært begrensede muligheter til å få belyst hva som ligger bak ønsket.

Det avgjørende spørsmålet er ikke om barn skal få medvirke. Selvfølgelig skal de det. Spørsmålet er om medvirkningen alltid skjer på en måte som sikrer at barnets stemme er reell, informert og fri fra utilbørlig påvirkning.

Blir dette grundig nok undersøkt? Får retten et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere hvordan barnets syn har utviklet seg? Og blir det tatt nok hensyn til at et barn kan ønske seg bort fra en vanskelig livssituasjon uten nødvendigvis å forstå alle de langsiktige konsekvensene av å bryte kontakten med sin biologiske familie?

Her mener jeg systemet risikerer å svikte – både barn og foreldre.

Rettssikkerheten kan være godt ivaretatt på papiret, samtidig som de involverte opplever at den i praksis ikke gir tilstrekkelig beskyttelse. Når avgjørelser får konsekvenser for familierelasjoner som kanskje aldri lar seg reparere, må kravene til grundighet, åpenhet og etterprøvbarhet være desto høyere.

For foreldrene kan sorgen være altoppslukende. Å miste kontakten med sitt eget barn, mens barnet fortsatt lever, er en smerte det kan være vanskelig for andre å forstå. Noen opplever alvorlige og langvarige psykiske belastninger. I de mest tragiske tilfellene kan fortvilelsen ende med selvmord.

Men hva med barna?

Hva gjør det med et barn å vokse opp langt fra sin biologiske familie, med en relasjon som gradvis svekkes eller brytes helt? Hvilke følelsesmessige konsekvenser kan det få å miste kontakten med foreldre og søsken? Og hvordan vil barnet forstå sin egen historie når det blir eldre og begynner å stille spørsmål ved beslutninger som ble tatt da det var 12 år?

En fosterhjemsplassering kan være nødvendig og riktig. Noen barn trenger beskyttelse, og noen kan ikke bo hjemme. Dette må vi aldri glemme. Men det gjør det ikke mindre viktig å sikre at beslutningene tas på et best mulig grunnlag, og at barnets behov for trygghet ikke settes opp mot retten til å bevare viktige familierelasjoner når det er forsvarlig.

For hvor mye ansvar kan vi egentlig legge på et barn på 12 år for et valg som kan prege resten av livet?

Hvor godt forstår en 12-åring hva en varig fosterhjemsplassering innebærer? Kan barnet overskue hva det betyr dersom kontakten med foreldrene gradvis forsvinner, søskenrelasjoner svekkes og muligheten for å vende hjem blir stadig fjernere?

Og dersom barnet ikke har fått tilstrekkelig informasjon om de langsiktige konsekvensene før det uttrykker sitt ønske – hvem har da ansvaret?

Barn skal bli hørt. Men de skal ikke måtte bære ansvaret for avgjørelser de ennå ikke har forutsetninger for å overskue fullt ut.

Derfor må vi våge å stille de ubehagelige spørsmålene. Ikke for å frata barn retten til å bli hørt, men for å sikre at stemmen deres blir forstått, beskyttet og tatt på alvor.

For når en familierelasjon først er brutt, kan det være for sent å rette opp det som gikk galt.

Hvem sørger for at barnets beste ikke bare blir et begrep i en rettslig avgjørelse, men en reell beskyttelse av barnets liv, historie og framtidige mulighet til å finne tilbake til sin egen familie?