Barnevernet må fornyes

Norsk barnevern er igjen blitt aktualisert ved at filmen ”Fjord” nå vises på kino.

Filmen skildrer et norsk-rumensk ektepars møte med barnevernet etter at skolen leverte bekymringsmelding, og filmen reiser spørsmålet om hvor grensen går mellom ”barnets beste” og maktmisbruk basert på intoleranse og kulturelle fordommer.

Fontene har 4.9.26 to interessante artikler med utgangspunkt i filmen. Den ene er av to barnevernsarbeidere med lang fartstid, som mener at filmen peker på relevante, aktuelle og reelle utfordringer i norsk barnevern. Men forfatterne illustrerer også et lite omtalt og alvorlig problem, når de ønsker å være anonyme pga. tidligere erfaringer med å yte seg kritisk om egen tjeneste.

Dette reiser en ny problemstilling: Hvordan påvirker fryktkultur den faglige og juridiske behandlingen i kompliserte og sammensatte barnevernssaker? Og hvilke konsekvenser får det for berørte barn og familier?

Den andre artikkelen er skrevet av styreleder Jan Myrseth i Barnevernberørtes Landsforening (BvB), hvor han hevder at barnevernsdebatten trenger løsninger og ikke flere skyttergraver. Han presenterer et reformprogram som bl.a. understreker behovet for bedre tverrfaglige fagmiljøer.

Med mangeårig erfaring fra det sosialfaglige og juridiske arbeidet med barne- og familiesaker er vi stort sett enige med Myrseths betraktninger, som vi ønsker å utdype med følgende synspunkter. Vår artikkel er avgrenset mot krisen i institusjonsbarnevernet, som krever en egen gjennomgang.

Barnevern er en uriaspost i Velferds-Norge

Barnevern (som også er familievern) er den mest kompliserte, sammensatte og utfordrende delen av vårt velferdssytem. Erfaring fra klinisk praksis viser at det kommunale barnevernet bare er én av mange instanser som involveres i  kompliserte og sammensatte saker som gjelder omsorgsovertakelse. I et flertall av saker er helsevesenet involvert, som ligger utenfor barnevernets fagkompetanse. Det tilsier en helhetlig, tverrfaglig tilnærming.

I en nylig utkommet bok ”Når barnevernsystemet svikter. Kompetansesvikt, systemsvikt og rettssikkerhetsproblemer”, skrevet av dr. philos Kari Killén og Tore Nyseter, dokumenteres det at en rekke tjenesteytende instanser og hele rettsapparatet involveres i tvangssaker om omsorgsovertakelse. Behovet for helhetlig, tverrfaglig tilnærming er åpenbar, men praktiseres ikke i dag. Juridisk ekspertise bør også involveres fra dag én. Praksis viser at rettssikkerheten i barnevernet må styrkes.

Bokens kildemateriale (anonymisert) er tusenvis av sider med saksdokumenter, journalnotater og rettsdokumenter i saker som har versert over 8 år. Det er første gang en slik studie og dokumentasjon foreligger, og som viser hvordan fag og jus har vært anvendt (ikke anvendt). Boken gir ingen generell beskrivelse av barnevernet i Norge. Hensikten er ikke å bringe fram kritikk, men å dokumentere tilstander som kan gi grunnlag for å utvikle et bedre barnevern. Det er også tittelen på bokens sluttkapittel.

Svikten i barnevernet

I boken dokumenteres det grundig hvordan ulike svikttilstander i barnevernet oppstår.

Kompetansesvikten avsløres i barneverntjenestens mangel på åpenhet, positivt engasjement, innlevelse, forståelse og respekt i møte med barn og foreldre. Vi er vitne til mangel på relasjonskompetanse. Denne kompetansen er grunnstoffet i alt hjelpearbeid og ble beskrevet av Søren Kierkegaard allerede på 1800-tallet. Sammen med tillit er relasjonskompetanse en forutsetning for at barnevernet skal kunne anvende forskningsbasert kunnskap og makte sin vanskelige oppgave.

Systemsvikten handler om manglende samarbeid og samhandling med andre faglige tjenesteytere. Klinisk praksis viser at barnevernssaker er meget sammensatte og kompliserte, og krever en helhetlig og tverrfaglig tilnærming. I bokens eksempler fremgår det at et ti-talls instanser er involvert. Vi ser også at barneverntjenesten bruker sin definisjonsmakt og overprøver helsetjenestens faglige vurderinger. Men helsetilstander er ofte dominerende i barnevernssaker, og ligger utenfor barnevernets kompetanse. Barnevern er i høy grad også helsevern.

Svikten i rettssikkerheten oppstår når kompetansesvikt i barneverntjenesten fører til mangelfulle undersøkelser. Både Helsetilsynet, Riksrevisjonen og statsforvalterne har pekt på faglig svikt i undersøkelsesarbeidet til barnevernet. Det fører til beslutninger på feilaktig eller utilstrekkelig grunnlag, og videre til rettsavgjørelser basert på både faktiske og rettslige feilvurderinger.

Denne svikten rammer de utsatte barn og familier som oftest kommer i barnevernets søkelys. Når det barne- og familefaglige grunnlaget svikter, overtar skjønnsmessige vurderinger som gir grunnlag for synsing, tro og fordommer. Da kommer også jussen som skal sikre rettssikkerheten til kort. Det er nøye sammenheng mellom fag og juss, fordi lovens bestemmelser gir ingen faglig veiledning i hvordan håndtere kompliserte og sammensatte barnevernssaker.

Rettssikkerhet krever tidlig juridisk bistand og relevant dommerkompetanse

Men rettssikkerheten krever ikke bare kompetent faglig undersøkelse og saksbehandling. Særlig i lys av hvor dramatiske barnevernets inngrep kan bli, er det avgjørende at de berørte barn og foreldre føler seg likeverdige i møtet med barnevernet. Mange føler seg imidlertid både avmektige og fremmedgjorte allerede i første møte med barnevernet, oftest på grunnlag av en bekymringsmelding.

Når barnevernet har gjennomgått en mottatt bekymringsmelding, kan det besluttes å igangsette en undersøkelsessak overfor den aktuelle familien. En undersøkelse er et inngripende tiltak i privatlivet, men er underlig undervurdert i et rettssikkerhets perspektiv. Det innvilges i dag fri rettshjelp fra det tidspunktet barnevernet eventuelt har bestemt å fremme sak for barneverns- og helsenemnda om tvangstiltak overfor en familie.

Vi vil ta til orde for at fri rettshjelp innvilges tidligere, fra det tidspunkt barnevernet bestemmer å igangsette undersøkelsessak. En oppnevnt advokat kan, både psykologisk og rettslig, balansere det skjeve maktforholdet mellom saksbehandlere i barnevernet og de foreldre og barn som er gjenstand for undersøkelse. I tillegg vil advokaten også kunne bidra til sakens opplysning og et forsvarlig beslutningsgrunnlag.

Det er også behov for økt rettssikkerhet i beslutningsfasen. Både barneverns- og helsenemnda og domstolene har en selvstendig plikt til at saken er godt nok opplyst før beslutning fattes. Men i de fleste av de mange barnevernssakene hvor Norge ble felt i Den europeiske menneske rettsdomstolen (EMD), var nettopp et sviktende beslutningsgrunnlag en gjenganger. Som dokumentasjonen i boken viser, forekommer det fortsatt at beslutningsorganene nærmest blindt legger vurderingene til barnevernet eller oppnevnte sakkyndig til grunn uten selvstendig etterprøving.  Dette betyr at feil i undersøkelsesfasen videreføres til feil i beslutningen.

Særdomstolsutvalget (NOU 2017:8) foreslo at alle dommere som skulle behandle barnesaker, må ha gjennomgått en obligatorisk tilleggsutdanning i barnefaglige spørsmål. Begrunnelsen var at dommere med slik utvidet kompetanse ville være bedre i stand til å vurdere barnevernets faglige synspunkter og de sakkyndiges utredninger med et mer kritisk og uavhengig blikk. Utvalgets forslag ble imidlertid lagt til side hovedsakelig grunnet sterk motstand fra Dommerforeningen.

I dag blir nye dommere kurset i barnesaker over tre dager. Men dette gir ikke den nødvendige kompetanse som er påkrevet. Bedre barnevern krever også mer kyndige beslutningstagere. Derfor må Særdomstolsutvalgets forslag på dagsorden igjen.

Stortingets historiske vedtak om forsøk

Barnevernets problemer har vært kjent i en årrekke. Allerede i 2012 ble det fremmet forslag til daværende barneminister om å etablere forsøk i barnevernet. Regjeringsskifte gjorde at spørsmålet ble liggende, men saken ble fremmet på ny i forbindelse med regjeringens lovproposisjon om endringer i barnevernsloven. Stortinget vedtok i 2025 at det settes i gang forsøk med praksisorienterte tverrfaglige team med spisskompetanse som kan få fram nødvendig faglig klinisk kunnskap om utsatte barns problemer, ressurser og behov.

Dette er et historisk vedtak, fordi det er første gang Stortinget, som lovgivende forsamling, ber om forsøksvirksomhet med nye samarbeidsformer, noe som har vært etterlyst i mange år. Men muligheten har ligget der. Allerede barnevernloven fra 1992 hadde en forsøksbestemmelse. Den ble videreført i den nye barnevernsloven, men har aldri vært tatt i bruk. Systemendringer møter alltid motstand, derfor blir forsøksvirksomhet viktig for å høste nye erfaringer.

Bufdir opplyser at 7 kommuner er tatt ut til forsøksvirksomhet. Navnene vil bli gjort kjent i forbindelse med statsbudsjettet som kommer i oktober. Det er viktig at slike forsøk starter nedenfra - der barnevernssaken starter. Det er avgjørende at undersøkelsen innebærer en helhetlig, tverrfaglig og bred klinisk vurdering. Alle relevante instanser må involveres, herunder uavhengig rettslig bistand. Det er også avgjørende at forsøksteamene har de nødvendige faglige forutsetninger.

Forsøkene vil gi muligheter til å utvikle et bedre barnevern.