Mariann Henriksen

Barnevernspedagog og tillitsvalgt for FO

Dette er en shoutout til alle sosialarbeidere. De som ikke er «engler i hvitt» og får applaus, men som utgjør velferdsstatens frontlinje og ivaretar menneskene i samfunnets ytterkant – og alle oss andre.

De som ikke kan velge sine klienter ut fra hvem som tar seg best ut på TV, men som har en forpliktelse til og ønske om å gi bistand og omsorg til alle som trenger det uansett atferd og til tross for utskjellinger og utageringer. Som hver dag går på jobb og vet at relasjonsbygging, respekt og kunnskap er det viktigste verktøyet i kassa. Som mer enn de fleste yrkesgrupper er utsatt for hets, vold og trusler og hvor fire har blitt drept på jobb de siste 12 årene uten at det nevnes i statsministerens nyttårstale.

Dette er en hyllest til sosialarbeideren, kommunalt, – statlig eller ansatt i ideelle organisasjoner, i ulike roller og virksomheter, som daglig gjør en forskjell for våre medmennesker uten noen form for anerkjennelse.

Til de som jobber på Nav og sørger for at vi får rettighetene vi i fellesskap har bestemt at vi skal ha, vår kollektive forsikring når vi ikke kan arbeide og forsørge oss selv. Som også ivaretar mennesker som sliter med rus, psykiske utfordringer og fattigdom. Sosialarbeidere som opplever hån fra enkelte politikere, trusler fra noen av brukerne. Men bistanden gis begrunnet med faglig skjønn, akademisk og praktisk kunnskap og et oppriktig ønske om å hjelpe med de begrensninger et system de ikke rår over, setter.

Til de som jobber i barnevernet, som hver dag ser barn utsatt for omsorgssvikt, overgrep og vanskjøtsel. Som opplever jobben svært meningsfull fordi de hjelper de aller mest sårbare blant oss, en jobb som åpenbart er emosjonelt krevende. Fagfolk som i stor utstrekning blir utsatt for netthets, forfølgelse og trusler, i tillegg til kritikk fra media og politikere som uttaler seg uten å vite hele saken. Alle kan gjøre feil og alle kan bli bedre, men når kritikken oppleves urimelig og usann er det tøft å stå i dette feltet uten å kunne forsvare seg.

Til de som jobber med mennesker som er født med et litt tøffere utgangspunkt enn andre, som har en alvorlig psykisk funksjonsnedsettelse og som ikke mener å slå, lugge eller spytte på hjelperen, men som daglig utsetter sine hjelpere for vold og utageringer.

Til de som jobber med rus og psykiatri, marginaliserte mennesker, ofte med en historie med lang tids fattigdom og trøblete bakgrunn preget av vold og kriminalitet. Sosialarbeidere som daglig står i utskjellinger, trusler og farlige situasjoner, lukt, blod og søppel fordi de setter enkeltmenneskets verdi, retten til økt livskvalitet og verdighet som vi jo alle har, så høyt.

Alle barn, ungdom, klienter, beboere og brukere som sosialarbeiderne jobber med er også så mye mer enn deres utfordringer. De også morsomme, smarte og sjarmerende og å få se den siden er verdt alt.

Dette er en shoutout til sosialarbeideren, sosionomene, vernepleierne og barnevernspedagogene hvis faglig kompetanse ofte blir usynliggjort i forhold til helsefaget både i samfunnet generelt, men også i offentlige styringsdokumenter og i politikk.

Sosialarbeideren som ofte jobber med samfunnets mest utstøtte, sårbare, voldelige, de som er vanskelige å like eller ikke ønsker hjelp, og likevel står i jobben fordi våre medmennesker fortjener det og fordi det er et slikt velferdssamfunn vi vil ha. Og fordi vi vet at vår kunnskap og vårt arbeid nytter og gjør dagen litt bedre for de vi er her for. Jeg er stolt av mitt fag og alle kollegaene på ulike felt, vår samfunnskritiske nøkkelrolle og de unike individuelle møtene vi skaper.

Gratulerer med sosialarbeiderdagen!

Liv Thon Gustavsen

Stortingsrepresentant Akershus FrP, Familie- og kultur komiteen

Et barn blir funnet død. Varsler har vært sendt tidligere. Bekymringer har vært meldt. Likevel klarte ikke systemet rundt barnet å gripe inn i tide. Dette er ikke bare en enkelt historie. Det har skjedd flere ganger.

Rapportene fra Barnas havarikommisjon viser gang på gang at barn som utsettes for vold, omsorgssvikt eller alvorlige overgrep ofte har vært i kontakt med hjelpeapparatet før tragedien skjer. Når det verste skjer og et barn dør under mistanke om vold eller annen straffbar handling, starter etterforskningen. De voksne får advokater. De får juridisk bistand og representasjon.

Men barnet, som saken egentlig handler om, har ingen egen stemme. Dette blir særlig alvorlig i saker der en av barnets foreldre eller foresatte er siktet. Foreldrene har forsvarer. Påtalemyndigheten skal etterforske saken objektivt. Likevel står barnet uten en egen representant i prosessen.

Det er en rettssikkerhetsmessig svakhet.

Jeg er opptatt av saker som handler om barns trygghet, rettigheter og beskyttelse mot vold. Noen av sakene setter dype spor. Saker der spørsmålene aldri helt får svar.

En av dem er saken om Shada, et barn som døde under omstendigheter som fortsatt reiser alvorlige spørsmål. Etterforskningen ble aldri så grundig som mange mener den burde vært. For meg er det en påminnelse om hvor viktig det er at systemet alltid gjør alt det kan for å avdekke sannheten når et barn mister livet.

Når barn utsettes for vold eller overgrep, er det vårt ansvar som samfunn å sørge for at de ansvarlige blir stilt til ansvar.

Derfor har Fremskrittspartiet levert et representantforslag til Stortinget for å styrke barns rettssikkerhet i disse sakene.

Vi vil sikre at barns rettigheter tas tydelig inn i straffeprosessloven. Forslaget innebærer at det skal oppnevnes bistandsadvokat for avdøde barn under 18 år når barnet er dødt som følge av mulig straffbar handling, og en av barnets foreldre, foresatte eller institusjon er siktet i saken.

En bistandsadvokat vil kunne følge etterforskningen, bidra til å belyse barnets situasjon og påpeke behov for ytterligere etterforskningsskritt dersom det er nødvendig. Først og fremst vil ordningen sikre at barnets interesser blir representert uavhengig av de voksne rundt barnet.

Dette handler ikke om å komplisere straffesaker. Det handler om rettferdighet.

Når voksne er mistenkt for å ha utsatt et barn for vold eller forårsaket barnets død, kan vi ikke akseptere at barnet selv står uten en juridisk stemme i prosessen.

Forslaget gjelder et lite antall saker. Men nettopp fordi sakene er så alvorlige, er det avgjørende at rettssystemet er så grundig og tillitvekkende som mulig. Når systemet svikter barn, er det svært alvorlig. Da må vi også være villige til å forbedre systemet.

Dette handler om noe helt grunnleggende. Barn skal være trygge. De skal beskyttes mot vold og overgrep. Og når det aller verste skjer, skal samfunnet gjøre alt i sin makt for å finne sannheten.

Når et barn dør, må barnet også ha en stemme.