– Vi har et etisk ansvar for foreldre som blir fratatt omsorg for barn

Mange i barnevernet snakker om et paradigmeskifte i norsk barnevern etter dommene i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD).

Det bekrefter Ellen Syrstad som har ledet et forskningsprosjekt om oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse.

Prosjektet er utført på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) av VID, Universitetet i Stavanger og OsloMet.

Rapporten kan leses her.

– Selv om det er en ny bevissthet rundt foreldre og deres rolle i barnets liv, så er det en vei å gå, sier Syrstad.

Hun er førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høgskole.

– Involvering er viktig

Man skal ikke mange år tilbake i tid, ifølge Syrstad, for å se at barnevernet ikke var opptatt av foreldre etter at et barn ble flyttet ut.

Fokuset var rettet mot fosterhjemmet. Nå er det et skifte.

– Selv om ikke alle barn skal tilbake til foreldre, erkjenner man at oppfølging av foreldre og involvering er viktig, sier hun.

Hun har hatt dette som forskningsfelt i mange år.

– Hvorfor er det viktig å gi oppfølging til foreldre?

– Det er det mange grunner til. Det etiske ansvaret er veldig viktig, understreker Syrstad.

Hun sier at man kan se for seg «en som er sparket og ligger nede», og så går man.

– Det er mye selvmordstanker etter omsorgsovertakelse, dette vet vi godt, sier hun.

Det er ofte stor sorg i disse sakene, uavhengig av årsak til plassering.

– Det er også viktig for barna at foreldrene blir tatt vare på. De bekymrer seg for dem, og de er glad i dem, sier Syrstad.

Krisehjelp

Studien bygger på en nasjonal spørreundersøkelse til barnevernsledere, dokumentstudier av nemnds- og rettsavgjørelser, dybdeintervjuer med mødre og fedre, i tillegg til gruppeintervjuer med ansatte i barnevernstjenesten og samarbeidspartnere.

– Foreldre har delt sine erfaringer med omsorgsovertakelse og tilbakeføring og har bidratt med viktig innsikt i hvordan de opplever oppfølgingen fra barnevernet og andre instanser, sier Syrstad.

Etter en omsorgsovertakelse har barnevernet en lovpålagt plikt til å tilby støtte og veiledning til foreldrene.

– Våre funn viser at det kan ta lang tid før foreldrene får hjelp, og at det ofte er uavklart hvem som skal hjelpe dem, sier hun.

Rapporten viser at de ofte står alene i det de opplever som sitt livs største krise.

– Foreldre forteller om ensomme døgn, de spiser ikke, de vet ikke hvem de skal snakke med, sier hun.

– Det må rigges et støtteapparat rundt foreldrene, noen som kan komme på døra i den akutte fasen, mener Syrstad.

Hun gjengir flere historier fra foreldre som er intervjuet: En mor fortalte at barnet ble flyttet 18. desember og at hun lå alene under dyna resten av julen. En annen fortalte at hun ga fastlegen pillene sine, fordi hun var redd for å ta livet sitt.

– Hvem vil de ha på døra?

– Det er komplekst, de kan jo være så forbanna på barnevernet. Derfor er det viktig med en koordinering av hjelpeapparatet. Kanskje et kriseteam fra kommunen bør kobles på, sier Syrstad.

I forskningsmaterialet er det eksempler på at en behandler i psykisk helsevern og en veileder i Nav ikke ante om omsorgsovertakelsen i en familie.

– Det er silo-jobbing, og man tror taushetsplikten står i veien. Alle instanser må bli bedre på å slå ring rundt familien og ikke tenke at barnevernet alene skal stå for gjenreisningen av foreldrene, sier Syrstad.

Må være plan

– Hva slags oppfølging ønsker foreldre etter den akutte fasen?

– Det er ulikt hva de trenger av oppfølging, det må være en plan som skreddersys. Og den må evalueres, sier Syrstad.

Mange av barnevernsarbeiderne som forskerne intervjuet fortalte at de har fått en langt større bevissthet rundt hvordan foreldre følges opp etter omsorgsovertakelsen. Men bare i halvparten av sakene blir det laget en plan for oppfølging.

– De fleste barnevernstjenestene har rutiner for oppfølging, men langt færre har skriftlige planer i hver sak, sier Syrstad.

En av ti av barnevernstjenestene som har svart på undersøkelsen, oppgir at foreldre sjelden eller aldri har en oppfølgingsplan.

Rapporten viser også at mødre får mer oppfølging enn fedre. I sakene som ble undersøkt hadde 85 prosent av mødrene og 64 prosent av fedrene fått dokumentert oppfølging. Det gjaldt også i saker der far hadde daglig omsorg for barna.

– Vi vet fra tidligere forskning at far ofte ikke er blitt involvert i saker om omsorgsovertakelse, sier Syrstad.

Hun tror denne «forskjellsbehandlingen» kan handle om foreldrekonflikter, der barnevernet finner det lettere å gi støtte til mor.

– Det bør bli en bedre bevissthet rundt dette, for fedre skal også følges opp. Særlig når det er foreldrekonflikter, ser det ut til å være vanskelig å følge opp begge foreldrene, sier hun.

Minoritetsbakgrunn

Forskerne fant også at foreldre med annen landbakgrunn får noe mer oppfølging enn foreldre med norsk bakgrunn, men at oppfølgingen av disse i større grad handler om kontrolltiltak.

Samtidig hadde de færre tiltak som handlet om samtale og veiledning. De fikk også sjeldnere barna tilbake etter en omsorgsovertakelse.

– Mye tyder på at oppfølgingen i større grad bør tilpasses foreldre med minoritetsbakgrunn, sier Syrstad.

– Hvordan kan barnevernet i oppfølgingen finne balansen mellom kontroll og støtte?

– Det er et dilemma. Vi ser i studien at mye oppfølging er kontroll, som rustesting og tilsyn. Det er stor overvekt av slike kontrolltiltak.

Syrstad påpeker at det kan være nødvendig også med kontroll, men at det er viktig å finne balanse mellom støtte og kontroll.

– Når hjelpen oppleves som kontroll, så blir det vanskelig, kommenterer hun.

For å kunne gi god oppfølging som ikke oppleves som kontroll, mener hun det er viktig å kartlegge grundig hva foreldrene trenger.

– Veiledning kan for eksempel handle om å styrke ferdigheter, eller til å hjelpe dem å godta situasjonen. I veiledningen må barnevernet også legge til rette for at foreldrene skal kunne forstå, og barnevernet må også forstå foreldrenes perspektiv, sier hun.

Syrstad mener fagmiljøene som har laget systematikk i oppfølgingen og som er gode til å tenke hele nettverket rundt barnet, kan lykkes med oppfølgingen.

– Det bør være forankret i et system der man bygger relasjon til foreldre og alle som er rundt barnet. Der det er øremerkede stillinger, egne team, så kan det være med å løfte kvalitet og fokus, sier hun.