«Trine» ble drapstruet på jobb – det tok fire måneder før ledelsen anmeldte

Den dagen hun kom på jobb ved en statlig barnevernsinstitusjon på Vestlandet, fikk hun vite at kollegene hadde oppdaget et drapsvåpen som var kjøpt inn. Dette var dagen «Trine» skulle drepes. Av sikkerhetsmessige årsaker kan vi ikke navngi henne eller institusjonen. Vi kan heller ikke beskrive volden og den psykiske mishandlingen ungdommen utsatte henne for over lengre tid. Men det var av en slik art, at drapstrusselen var reell. Trine forlot umiddelbart jobben denne dagen i 2018 og ble sykemeldt. Da hadde allerede flere andre miljøterapeuter takket for seg.

– Hver gang vi meldte fra om vold, svarte avdelingsleder at det var ingen hensikt å anmelde, for det ville bli henlagt uansett. Det var ungdommens smerteuttrykk. Om vi tålte det, skilte oss som var egnet til jobben og ikke. Og så sa hun alltid den samme setningen: Tåler dette førstesiden i avisen?

Jobbet på midlertidig kontrakt

Da Trine var blitt sykemeldt, ba avdelingsleder, ifølge Trine, innstendig om at hun ikke tok kontakt med sine kolleger og snakket om det som hadde skjedd. Det kunne hause opp en negativ stemning. Hun ble også nektet å komme til avdelingen for å lese seg opp på nye trusler mot seg, selv når beboeren ikke var til stede.

Bufetats tilsvar kan du lese i undersaken til artikkelen.

– Etterpå bare grein jeg. Ifølge Bufetats retningslinjer skal avdelingsleder iverksette kollegastøtte dersom ansatte utsettes for vold. Jeg fikk beskjed om ikke å bli en belastning for mine kolleger, sier Trine.

Hun jobbet ved to avdelinger før hun flyttet over til enetiltaket ved institusjonen. Hun var som en mamma for mange av ungdommene, forteller to tidligere kolleger. For ungdommen på enetiltaket, ble hun derimot en av de utvalgte som skulle få gjennomgå.

– Det som fikk lov å skje var hinsides all fornuft. Vi ble herset med!

Hun jobbet på midlertidig kontrakt uten sosialfaglig utdannelse, men jobbet likevel med de mest krevende ungdommene.

Kastet opp og holder seg inne

I dagene etter drapstrusselen kastet hun opp og klarte ikke gå ut. Over to år senere forlater fremdeles ikke Trine huset uten følge av mannen.

– Jeg lever i frykt. Ungdommen er utskrevet, sier hun.

Etter hendelsen mente hun at ungdommen burde anmeldes. Hun luftet det med kolleger som tidligere hadde ønsket å anmelde beboer, men som ifølge Trine var blitt avvist av ledelsen.

Ansatte i barnevernsinstitusjoner kan ikke selv anmelde beboere for vold. Her får du vite hvorfor

Samme dag hevder Trine at hun ble oppringt av avdelingslederen, som ville vite hva hun drev på med. Hun sier lederen viste til taushetspliktreglene, som regulerer når det kan gis opplysninger til politiet. Trine svarte med å lese opp Bufdirs retningslinjer om anmeldelse av beboer. Der står det at «dersom anmeldelse har som formål å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse, kan institusjonen anmelde beboeren». Og Trine husker hva hun sa: – Dette er dine retningslinjer, og det er du som tilbakeholder drapstrusler. Den dagen jeg står med kniven i magen, tåler det førstesiden i avisen?

En uke etter telefonsamtalen anmeldte Bufetat ungdommen for vold og trusler mot flere i personalgruppen. Trine sier det skjedde etter at hun presset på. Da var det gått fire måneder siden drapstrusselen.

Vest politidistrikt bekrefter at anmeldelsen er under etterforskning.

Les også: Da Jens Petter fikk en kniv mot brystet og avverget stikket med hånda, kjørte han selv til legevakten.

– Flere tiltak enn å anmelde

Fontene kjenner til at avdelingsleder er over i ny stilling og at enhetsleder ikke lenger er ansatt i Bufetat. Marianne Kildedal har vært direktør i Bufetat vest siden februar 2019. Siden Trine ikke har hevet taushetsplikten for Bufetat kan ikke Kildedal uttale seg om denne enkeltsaken.

På generelt grunnlag kan hun si at det er sjeldent at beboere anmeldes. Hun har spurt sine enhetsledere: De siste tre årene dreier det seg om seks anmeldelser fra ni institusjoner med tilsammen 27 avdelinger.

– Hvorvidt vi anmelder eller ikke indikerer ikke hva en ansatt skal tåle. Andre tiltak kan være viktigere å sette i gang. For eksempel oppfølging av medarbeideren, tilbud i bedriftshelsetjenesten, yrkesskadeerstatning, plan for tilbakevending eller bytte av arbeidssted. Bufetat har ansvar for å tilrettelegge arbeidet for den som er blitt utsatt for vold, men det er ikke mange som skifter jobb som følge av slik tilrettelegging i vår region. De fleste får hjelp og jobber seg gjennom det de er blitt utsatt for, sier Kildedal.

– Ansatte kan ikke selv anmelde beboer. Hva når ansatt og leder er uenige?

– Det er enhetsleder som skal vurdere dette opp mot retningslinjene. Leder må også se om en anmeldelse faktisk forebygger vesentlig fare for liv og helse. Vår vurdering er at det sjelden er tilfelle. Politiet varetektsfengsler ikke ungdom under 18 år, og i mange situasjoner er det likevel barnevernet som må ta hånd om disse ungdommene. En anmeldelse kan forverre relasjonen mellom ungdom og ansatte og dermed ødelegge for behandlingen ungdommen trenger. For å ivareta ansatte er det viktigere med andre tiltak.

Har bare status som vitne

I februar 2019 var Trine i avhør. Hun sier lederen instruerte henne til ikke å snakke om andre hendelser enn de som var anmeldt og begrunnet det med taushetsbestemmelsene. Til avhøret hadde hun likevel med seg 12 sider med alvorlige hendelser. Statsforvalteren hadde opphevet taushetsplikten for de ansatte, og politiet sa hun kunne forklare seg fritt.

– Vi følte oss truet til å holde saken så liten som mulig, sier hun.

Trine har fått status som vitne. Det er fordi institusjonen har anmeldt forholdet, og ikke hun som privatperson. Det betyr at hun ikke får innsyn i saken uten videre. Hun har ikke fått informasjon om hvor saken står.

– Det er kjempeskummelt å ikke vite noe. Når man lever med drapstrussel, så er man bare vitne? Det er vilt! Det er ikke lederne som ligger våkne om natten. Det er vi, sier Trine.

Fontene har spurt Bufetat-direktøren om de informerer ansatte om hvordan det går i en sak som er anmeldt. Kildedal svarer:

– Noen enhetsledere forteller at det er utfordrende å få informasjon fra politiet og at det kan gå lang tid før de hører noe. Alle enhetslederne er opptatt av å informere sine ansatte.

Kolleger bekrefter Trines historie

To tidligere kollegaer forteller om flere kritikkverdige forhold ved institusjonen. Av hensyn til Trines sikkerhet må også de være anonyme.

– Da «Trine» ble borte fra jobb, ble vi informert om at hun var tatt ut, fordi det var blitt for mye for henne. Vi fikk også beskjed om ikke å kontakte henne, men vi ble bekymret og ringte henne, sier kilden.

Også hun var innkalt som vitne. Hun sier ledelsen var opptatt av at de i avhøret ikke skulle bryte taushetsplikten og fortelle noe detaljert.

– Vi kunne snakke om utvalgte hendelser, men ikke om hvordan ting var blitt håndtert. Jeg oppfattet det som en advarsel, sier hun.

Hun sluttet ved institusjonen i 2019. Trines arbeidsforhold opphørte samme året.

I undersaken kan du lese Bufetats svar på påstandene.

Orker ikke rettssak

Da Trine leste intervjuet i Fontene der miljøterapeut Jens Petter Christensen forteller om opplevelser med vold og manglende oppfølging, ble hun nummen.

– Herregud, hvor mange historier er det! Folk som elsket jobben, blir helt knekt, sier hun.

Hun synes det er kjempeviktig at forholdene kommer fram.

– I vårt yrke er det aldri ungdommen som gjør noe feil. Vi skal gi traumebasert omsorg, selv om det er alvorlig psykiatri. Og ryker helsen vår, så er vi ute og nye blir satt inn. Nå må dette komme fram, og all ære til Jens Petter Christensen som turte å ta bladet fra munnen, sier hun.

Trine har posttraumatisk stresslidelse og godkjent yrkesskade. Fontene har lest epikriser, henvisninger og uttalelser fra helsepersonell. Det står at hun er blitt hindret i eksponeringstrening, ettersom hun ikke har fått komme til institusjonen for å lese seg opp på eventuelle nye trusler. Dette, sammen med tapt kollegastøtte, kan ha forverret helsetilstanden hennes. Psykolog ved bedriftshelsetjenesten har meldt arbeidsforholdene til Arbeidstilsynet. I juni 2020 fikk Trine brev om å samtykke til tilsynssak. Siden har hun ikke hørt noe. Psykolog i spesialisthelsetjenesten, som hun går til behandling hos nå, har bedt henne kontakte advokat, men hun vet ikke om hun orker rettssak.

– Hvorfor varslet du ikke ledere på et høyere nivå?

– På ledernivå sitter det folk som har jobbet sammen i årevis. Jeg visste ikke hvem jeg skulle tørre å gå til, sier hun.

Trine var ikke fagorganisert.

– Ungdom er alltid ofrene

– Du jobbet der i over fire år, hvorfor valgte du å bli?

– De første årene elsket jeg jobben min. På de andre avdelingene var det også ungdom som kunne utagere og true. Men noen timer etterpå kunne jeg likevel sitte på sengekanten og lese for dem og avslutte dagen på en fin måte. Det var det jeg var god på – å være en trygg voksen og gi omsorg.

Trine opplevde at jobben ble tøffere, at det ble mer psykiatri og at ungdommen i liten grad skulle grensesettes. Veiledningen fra internpsykolog handlet om hvordan de skulle forholde seg under raseriutbrudd.

– Vi skulle svare «ja, jeg ser at jeg gjør deg sint». Vi skulle ta imot. Ikke oppdra, men ivareta. Ungdommen fikk viljen sin, for det var for farlig ikke å føye dem. Dette er baksiden av rettighetstenkningen: Ungdommene er ofrene og har rett, og de ansatte er forbruksvare, som sendes på legevakten og får alvorlige psykiske problemer. Pendelen har svingt altfor langt, sier hun.

– Vi er fratatt borgerrettigheter

Fontene har snakket med flere miljøterapeuter om vold. En mannlig ansatt ble drapstruet etter en episode der han var med å legge en ungdom i bakken. Da ungdommen også drapstruet barna hans, ville han at institusjonen skulle anmelde. Han mente ungdommen som et minimum måtte få en bekymringssamtale med politiet, han viste til at det er læring i det.

– Ledelsen bagatelliserte alvorligheten i trusselen. Det ble dysset ned, sier han og legger til: – Det hjelper ikke å rapportere skader og avvik, hvis dette bare blir lagt i en skuff. Når skal vi begynne å snakke om hvor tøft det er å stå i jobb på barnevernsinstitusjon? Vi har Norges farligste jobb, sier han.

Miljøterapeut Trond Rekdal Henriksen mener Bufetat fratar sine ansatte selvfølgelige rettigheter ved at de ikke kan anmelde forhold uten videre, der de er den fornærmede part.

– Vi er ikke i posisjon til å anmelde selv. Den retten må vi få som borgere. Det bør være politiet og eventuelt påtalemyndighet og domstol som skal avgjøre om det har skjedd straffbare handlinger, ikke institusjonsledelsen, sier han.

Tilsvar: Bufetats direktør svarer på kritikken

– Hver gang vi meldte fra om vold, svarte avdelingsleder at det var ingen hensikt å anmelde, for det ville bli henlagt uansett.

SVAR: Siden den ansatte ikke har opphevet taushetsplikten vår så kan vi ikke svare om akkurat denne saken. Men generelt skal vi vurdere hver enkelt sak, om det er riktig å anmelde en ungdom eller ikke. Vil en anmeldelse forebygge vesentlig fare for noens liv eller helse? Vår vurdering er at det sjelden er tilfelle. Derimot kan en anmeldelse forverre relasjonen mellom ungdom og ansatte, og ødelegge for behandlingen ungdommen trenger. Da tilsier retningslinjene at vi ikke skal anmelde.

Avdelingsleder ba innstendig om at Trine ikke tok kontakt med sine kolleger og snakket om det som hadde skjedd. Det kunne hause opp en negativ stemning.

SVAR: Igjen, siden den ansatte ikke har opphevet taushetsplikten, kan vi bare svare generelt: Våre ledere nekter ikke ansatte å ha kontakt med kolleger. Ledere skal veilede medarbeidere ut fra deres behov for oppfølging. Dersom medarbeidere opplever at veiledningen ikke har svart til deres behov, er vi lei oss for det.

Trine ble også nektet å komme til avdelingen for å lese seg opp på nye trusler mot seg, selv når beboeren ikke var til stede.

SVAR: Generelt er det slik at en medarbeider som er 100 prosent sykemeldt ikke lenger har oppgaver overfor en ungdom. Da skal de som utgangspunkt ikke logge seg inn i vårt fagsystem og lese om spesifikke ungdommer. Det er kun medarbeidere som har arbeidsoppgaver i tilknytning til en ungdom som kan gå inn i fagsystemet vårt. Dette er begrunnet i taushetsplikten. Det naturlige i slike tilfeller er at medarbeidere får informasjon om saker fra sin leder når det er behov for det.

To tidligere kollegaer forteller om flere kritikkverdige forhold ved institusjonen.

– Da «Trine» ble borte fra jobb, ble vi informert om at hun var tatt ut, fordi det var blitt for mye for henne. Hun fikk forbud om å ringe oss, men vi ble bekymret for henne og ringte henne.

SVAR: Denne beskrivelsen stemmer ikke med det vi får opplyst. Generelt er det slik at en medarbeider som blir utsatt for en alvorlig hendelse skal få den oppfølgingen de trenger, for eksempel tilbud i bedriftshelsetjenesten, plan for tilbakevending, bytte av arbeidssted, etc. Også samtaler med kolleger kan være en del av oppfølgingen. Leder veileder den ansatte ut fra behov.

Etter hendelsen mente Trine at ungdommen burde anmeldes. Hun luftet det med kolleger som tidligere hadde ønsket å anmelde beboer, men som var blitt avvist av ledelsen. Samme dag ble «Trine» oppringt av avdelingslederen, som ville vite hva hun drev på med. Lederen viste til taushetspliktreglene, som regulerer når det kan gis opplysninger til politiet.

SVAR: Generelt er det leders ansvar å vurdere og beslutte om det er riktig å anmelde en ungdom eller ikke. Det er helt legitimt at en leder kontakter medarbeidere og veileder dem om slike vurderinger.

I februar 2019 var «Trine» i avhør. Hun sier lederen instruerte henne til ikke å snakke om andre hendelser enn den som var anmeldt og begrunnet det med taushetsbestemmelsene.

SVAR: En medarbeider kan uttale seg om den saken de selv har vært involvert i, men kan ikke uttale seg om andre saker. Utgangspunktet er at medarbeidere har taushetsplikt. Hvis Statsforvalteren opphever taushetsplikten har en medarbeider selvsagt full anledning til å svare på spørsmål fra politiet.

Vest politidistrikt:

– Saken er under etterforskning

Vest politidistrikt bekrefter at de har mottatt anmeldelse fra en institusjon i september 2018 som gjelder trusler overfor ansatte fra november 2017 til august 2018.

– Flere ansatte er avhørt av politiet og har forklart seg om trusler og vold.

Saken er fortsatt under etterforskning, sier politiinspektør og påtaleleder Gunnar Fløystad.

Han bekrefter at ansatte er avhørt med vitnestatus.

– Hvilken rett til innsyn har man som vitne?

– Det reguleres av ulike regelsett avhengig av hvilket stadium saken er i. Ved innsynsbegjæringer vil politiet vurdere vedkommendes status og innsynsbegjæringens begrunnelse.

– Har ansatte i institusjon mulighet til å anmelde forhold på egen hånd, dersom institusjonen velger ikke å anmelde?

– Retningslinjene til Bufdir er laget med utgangspunkt i barnevernsloven, og vi har i utgangspunktet ikke innvendinger mot innholdet i disse. Det er heller ikke naturlig at vi uttaler oss om slike retningslinjer med mindre det foreligger feil av en slik karakter at det kan føre til at alvorlige straffbare handlinger ikke blir meldt videre, sier Fløystad til Fontene.