Studentene har brukt mye tid på rommene sine under pandemien: – Hadde jeg bodd alene, hadde jeg blitt deprimert

– I løpet av tre uker så jeg to personer, og de så jeg på samme dag.

Oda Louise Østbakk (23) er utadvendt. Hun får energi av å være med andre, og hun vil helst være med på så mye som mulig av det som skjer. Det var derfor veldig tungt den dagen Norge stengte ned og Østbakk ble sittende på hybelen sin, et rom med kjøkken, seng og oppholdsrom i ett. Med kun et halvt år på sosialt arbeid ved Høgskolen i Østfold (HiOF) bak seg, hadde hun ikke akkurat det største nettverket å lene seg på heller.

– Det var ikke kult. Jeg følte at jeg mistet grepet om virkeligheten.

Redd for å bli deprimert

En fersk undersøkelse gjort av Studentskipnaden i Trondheim (SiT) viser at over halvparten av studentene oppfatter studiesituasjonen under pandemien som krevende. De som var førsteårsstudenter i vår, synes situasjonen har vært ekstra vanskelig. Østbakk er blant dem. I løpet av de tre ukene på hybelen, ble kroppen tyngre. Angsten og de tunge tankene som hun ofte hadde da hun var yngre, begynte også å melde seg. Og selv om det ble bedre da hun flyttet hjem igjen til Oslo og inn til moren og stefaren, følte hun seg etter hvert alene også der.

– Det var godt å ha noen å spise middag med og se på TV med om kveldene, men jeg følte meg likevel ensom. Jeg møtte nesten ingen venner, og moren og stefaren min levde sine liv, så det ble mye alenetid uansett, sier hun.

Det var et par dager i vår da Østbakk var redd for at hun skulle bli deprimert igjen. Finne tilbake til de negative tankene. Heldigvis gikk det ikke så langt.

– Men hadde jeg bodd helt alene, hadde jeg nok blitt deprimert.

Mistet motivasjonen

Kunsten har vært redningen for 23-åringen. Uten tegne- og malesakene frykter hun at hun ikke hadde hatt motivasjon til noe som helst. Østbakk oppfordrer alle dem som føler seg ensom til å finne seg noe å drive med.

– Og så bør du minne deg selv på at du kan ringe folk. Det er ikke alltid lett å huske på når du har det tungt.

Da Østabkk flyttet inn hos en venninne i høst, har dagene blitt lysere. Motivasjonen til å jobbe med studiene, har derimot ikke blitt særlig mye bedre.

– Jeg har ikke lest noe i løpet av denne perioden. Jeg har ikke hatt motivasjon. Det er vanskelig å gjøre det bra på skolen når du ikke kan være på skolen. Særlig når jeg ikke opplever at høyskolen har tilpasset forelesningene til digital undervisning.

– Hva kunne du ønske deg at studiestedet gjorde?

– De burde fått på plass en plan fortere enn de gjorde, slik at vi fikk opprettholdt noe av det sosiale gjennom nett helt fra starten. Og de burde satt opp flere digitale møter der vi kunne snakket om skole og alt annet vi hadde behov for. Det hadde også vært fint hvis de spurte oss direkte hvordan vi hadde det og rett og slett fulgt opp klassen mer, både med tanke på helsen og studiene.

Høgskolen svarer på kritikken i undersaken.

– Inspirasjonen forsvinner

Østbakk er ikke den eneste som har opplevd at motivasjonen for å jobbe med studier har dalt. I SiT sin undersøkelse kommer det nemlig fram at flere studenter har brukt mindre tid på studiene under pandemien. Årsakene til dette er at de føler en mangel på struktur og motivasjon. Mange synes også det er vanskelig fordi de ikke får møtt medstudenter.

I en studentbolig i Sogndal sitter vernepleierstudent Johannes Menzel Knudsen (27). Der ved pulten foran PC-en er det ikke blitt gjort mye studiearbeid i høst. I stedet har mange timer gått med til gaming og YouTube.

– Jeg har vært mye giddalaus og lest lite. Dagene går med til mye av det samme, og da forsvinner inspirasjonen til å gjøre noe nytt og fornuftig.

Selv om Knudsen som regel har det fint når han sitter foran PC-en, er det ikke alt det digitale som har vært like positivt. Etter at Knudsen ble valgt inn til styret i FO-studentene i januar, har det blitt mange digitale møter. Selv om det har vært folk på andre siden av skjermen, har Knudsen av og til følt seg ganske alene likevel.

– Det er noe med at alle sitter i samme rom og at man i pausene kan gå ut og prate om relevante eller mindre relevante ting. Det er en viktig del av møtene for meg. Det er ikke det samme digitalt, og da mister jeg litt motivasjonen.

Den samme opplevelsen har Knudsen fått med de digitale forelesningene på skolen.

– Uten kontakt med medstudenter, får man ikke den samme faglige utviklingen.

– Undersøkelser viser at studenter sliter med den psykiske helsa under pandemien. Er du overrasket?

– Nei, på ingen måte. Hallo! Vi mennesker er jo sosiale vesener. Selv einstøingene er det.

Selv om Knudsen trives godt alene, savner han fysisk kontakt. De eneste han har hatt fysisk kontakt med siden mars, er beboerne han har assistert i boligen hvor han har jobbet.

– Jeg merker det når jeg ikke engang kan ta folk i hånda. Det er så rart.

Kan gi fysiske og psykiske helseproblemer

I SiTs undersøkelse fra i høst sammenligner de svarene med en undersøkelse de gjorde i vår. Den viser blant annet at det fortsatt er over halvparten av studentene som sier at kontakten med venner er forverret. Det er særlig studenter som plages med ensomhet og/eller som opplever studiesituasjonen som svært krevende, som opplever at situasjonen har blitt verre fra i vår til i høst.

Thomas Hansen, psykolog og forsker ved Folkeheseinstituttet (FHI) og NOVA/OsloMet, forteller at mange som er ensomme har mye sosial kontakt, men at de ikke opplever den så god som de ønsker.

– Den digitale kontakten kan hjelpe til en viss grad, men den kan ikke fylle de grunnleggende behovene vi har for fysisk kontakt.

– Kan ensomheten studentene føler på under pandemien få negative konsekvenser for dem videre?

– Det kan gi fysiske og psykiske helseproblemer hvis du er ensom over lang tid. De som er mye alene, har oftere dårligere helsevaner, de drikker mer, trener mindre og sover dårligere. Og de som ikke får den fysiske kontakten, blir oftere stresset og det kan gå utover immunforsvaret. Å ha folk rundt deg hjelper deg å leve et sunnere liv.

Psykologen tror vi vil kunne se langtidskonsekvenser av pandemien i den psykiske helsa til folk.

– For noen kan problemene ha satt seg såpass at det blir vanskelig å snu etter korona. Samtidig viser forskning at folk flest har god evne til å komme seg etter utfordrende livshendelser som denne. Det kommer nok an på hvor dypt problemene sitter og hvilke ressurser man har i seg selv og i nettverket.

Hansen opplyser at ensomheten har økt særlig blant de eldste og de som bor alene. Noe han synes er overraskende, er at de som var ensomme før koronatiden, har blitt mindre ensomme under pandemien.

– De føler at alle er i samme bås og føler seg sånn sett mer forstått. De kan føle på et nytt fellesskap, noe som gjør det enklere for dem å prate om egne problemer.

Ble nærmere vennene

Fatema Al-Musawi (24) er blant dem som følte seg mindre ensom da studiestedene stengte.

– Vi tre som var nære venner før nedstengingen, fant etter hvert ut at vi måtte ta mer vare på hverandre.

De tre venninnene ble mer bevisste på å prate med hverandre selv om de ikke kunne møtes fysisk. De snakket også oftere om vanskelige ting.

– Vi kom nærmere hverandre i løpet av våren, sier Al-Musawi som studerer barnevern på Lillehammer. De to vennene hennes går derimot ikke på samme studie, og nå gruer hun seg til nyåret ettersom de kanskje skal flytte.

– Da Norge stengte og mange av medstudentene mine dro hjem, var det vanskelig å opprettholde kontakten med alle. Når de to andre vennene mine også kanskje blir borte, hvem har jeg da?

Da Al-Musawi studerte i en annen by, kunne hun føle seg ensom. I løpet av året har hun kjent på ensomheten igjen. Det at hun også har slitt med traumer fra en ulykke tidligere i år, har ikke akkurat gjort året 2020 enklere. Nå bekymrer hun seg for om hun kommer til å ha det bra med seg selv når hun er ferdig med studiene.

– Hvis jeg skal jobbe med sårbare barn når jeg er ferdig og ikke har det bra med meg selv, kommer jeg ikke til å klare det. Å jobbe i barnevernet tærer på generelt. Tenk å i tillegg komme rett fra en kjip og tung studietid og ut i et så tøft yrke.

– Jeg får klaus i meg selv

Denne tirsdagen har medstudent Amanda Thomassen Westerheim (21) kommet på besøk til Al-Musawi for å snakke med Fontene. Hun er også redd for at den tunge følelsen hun nå sitter med ikke skal forsvinne.

Westerheim har ofte behov for å være alene. Hun synes derfor det var litt fint i starten av pandemien når alle uansett måtte være mest mulig hjemme. Men etter hvert begynte hun å merke at det ikke bare var fint. Å ikke ha noen å komme hjem til, var tøft.

– Da jeg følte meg ensom i fjor høst, skulle jeg i det minste på skolen hvor jeg møtte vennene mine. Da var det det å komme hjem som var kjipt. Men nå er det bare meg hver dag. Jeg får klaus i meg selv.

I vår fortalte 21-åringen om hvordan hun følte seg til de nærmeste vennene. Samtidig som mange av dem følte det på samme måte, opplevde hun også at noen reagerte.

– Det var ikke alle som forsto hvorfor jeg følte det slik siden jeg hadde et så stort nettverk.

I høst har hun holdt tankene mer for seg selv.

– Det finnes så mange som har det verre og som er enda mer påvirket av nedstengingen enn meg. Jeg føler ikke at jeg har rett til å klage, sier hun.

Al-Musawi er enig:

– Jeg opplever heller ikke at det er innafor å si at man ikke har det bra, men det må jo være lov. Vi kan ikke gjøre noe for alle de andre, men vi kan forsøke å gjøre noe for oss selv.