I Mekele:
Øystein Helmikstøl (tekst og foto)

oystein.helmikstol@lomedia.no

Nina Hanssen

nina.hanssen@lomedia.no

Denne helgen i slutten av november skal Fontene treffe sosialarbeider Helen Matiyos Melese (28) i Tigray helt nord i Etiopia.

Hun har ansvaret for en gruppe kvinner som bor en times kjøretur utenfor regionhovedstaden Mekele.

Sosialarbeideren står midt oppi det FN omtaler som den verste tørken på 40 år. Og hun lever i etterdønningene av krigen mellom Etiopias nasjonale myndigheter og Tigrayfolkets frigjøringsfront.

Flere hundre tusener er drept, ifølge FN.

Helen skal komme med dårlige nyheter til verden.

Men novemberhelgen starter bra:

Mekele lyser opp

På vei den snaue mila innover til hovedstaden i regionen Tigray i Etiopia, ser vi byen lyse opp fredagskvelden.

Mekele er i seg selv et godt egnet sted for turisme.

Men byen er også stedet Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til, fremdeles. Journalister der har hatt dårlige arbeidsforhold.

To år med krig er over, og det finnes lyspunkt:

Da løping kom hjem

I dag gjør et gjestfritt Mekele seg klar til folkefest. Lørdag 25. november er dagen da løping på mange måter kom hjem til Tigray.

Det er første store løp i byen etter krigen, i regi av det etiopiske friidrettsforbundet.

Både gamle og unge stjerner fra OL og VM er her, og 20 TV-stasjoner dekker begivenheten.

14 lag var påmeldt maratonstafetten i Mekele lørdag 25. november. Her fra starten klokka 8. Gullvinner Selemon Barega fra Tokyo-OL i 2020 var med i knkurransen.

Øystein Helmikstøl

– Vi løper for fred i dag. Jeg har ingen favorittlag, de er utøverne mine, alle sammen, sa forbundsleder Derartu Tulu til Fontene før løpet.

Hun er Afrikas første kvinnelige OL-vinner.

Maratonstafetten i dag er et bevis på at løping kan forene regionene i Etiopia.

Ingen pølsebod

En hund krysser mållinjen først, og stemningen stiger blant publikum.

Likevel er det én ting som skiller denne løpefesten fra idrettsarrangementer i Norge:

I Mekele ser vi ikke en eneste pølsebod, ingen iskiosk eller brusautomat. VIP-ene får litt popkorn. Publikum holder ut, i timevis uten å spise, så vidt vi kan se.

Sjelden løpefest i Mekele lørdag 25. november.

Øystein Helmikstøl

Hjem fra jobb

Folkefesten i Mekele er over. Popkornet er spist opp.

Vi har tatt Mekeles variant av rickshaw, den blå motordrevne tohjulingen som byen er kjent for. Sjåføren trekker for gardinene i doningen, slik at ingen skal vite hvilken last han kjører rundt på i mørket.

I området der vi bor, skjer det bortføringer nærmest daglig, forteller lokalbefolkningen. Desperate gjenger tar tilfeldige personer, og krever løsepenger. Vi har ikke behov for å sjekke for mye rundt om opplysningene stemmer. Vi holder oss bak gardinene i rickshawen.

Vi venter på Asfawesen Tekleab, eller «Ase» som han blir kalt av venner. Sosialarbeideren med utdanning fra Mekele Nile College har vært på jobb i Hagere Selam, en times kjøretur nordøst for hovedstaden. Veien hjemover er farlig, han er redd for at desperate unge kriminelle skal gjøre ham noe. Han må ta en omvei på en time ekstra, og møter Fontene i mørket langt utpå lørdagskvelden, etter folkefesten.

Ansvar: 50 kvinner

Og nå kommer en link til Norge som Fontene ikke ante noe om før vi kom hit:

Ase har jobbet i ti år som regional koordinator for Women’s Health Association of Etiopia. Det er en søsterorganisasjon av Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS).

Arbeidet i Tigray er organisert som lokale grupper. Ase har ledet en gruppe på 50 kvinner, som har fått pengestøtte fra NKS i Stavanger.

Sesen Mitcy Meles er med i den ene av byens to kvinnegrupper i regi av Women’s Health Association of Ethiopia.

Øystein Helmikstøl

Sosialarbeideren forteller at han har undervist kvinnene om alt fra personlig hygiene, kosthold og barsel.

Og drar du til Mekele, kan du gå innom den lille kafeen Afu Buna som Ase eier. Erfaringene med kafédrift gjør at Ase også lærer de 50 kvinnene å drive egen business.

Krig: – Du mister håpet

Krigen kom til Tigray i 2020. Det gikk på livet løs i gruppa Ase har ansvaret for. Lønna uteble. Pengestøtten utenfra stoppet opp. Det var tørke. Ropene om hjelp ble ikke hørt, telefon og nett var nede.

Soldater i området førte med seg seksuelt misbruk og andre overgrep.

Ases kunnskap om forretning kom godt med for mange av kvinnene i gruppa. Halvparten av dem klarte å tjene litt på å ha ansvar for offentlige toaletter og dusjer. Noen tjente litt på brodering. Men plyndring av utstyr ble et stort problem.

For den andre halvparten ble det verre:

– Vi klarte ikke å skaffe mat til alle og ble desperate. Du mister håpet. Sånt gjør at du hater å leve.

Det ble tomt for penger, medisiner og mat.

Ase forteller at tre kvinner i gruppen sultet i hjel: Det var Shiefen Kyelsh Kiross, Lete Biran og Hansa Kiross. De etterlater seg henholdsvis fire, fem og seks barn.

Morgen i Mekele

Søndag morgen er kafeen «Afu Buna» i Mekele full av fredelige folk som drikker kaffe. Eier og sosialarbeider Ase fyller opp kaffe vi tar med hjem.

– Skaperen vår hilser på oss igjen. Det er nå mulig å jobbe mer normalt, smiler Ase.

Sosialarbeider Ase har flere bein å stå på, det har reddet ham gjennom krig og kriser. Her står han utenfor kafeen sin «Afu Buna» i Mekele sentrum.

Øystein Helmikstøl

Framover kommer det til å bli enda bedre, tror han. Med støtte fra sanitetskvinner i Stavanger igjen, vil de starte flere prosjekter.

Etter flere fryktelige år, er Ase nå optimist.

Dårlig nytt

Ase vil at vi også skal møte en arbeidskollega. Det er hun som kommer med de dårlige nyhetene denne helgen. Sosialarbeider Helen Matiyos Melese (28) kommer fra jobb i Hagere Selam, der hun er lokal leder.

Women’s Health Association har et gårdsbruk der.

Sosialarbeiderkollegene forteller at kvinnene i Hagere Selam er hardt rammet av krigen, og tørken. Flere av dem har mistet mann og sønner i krigen, som ingen av dem vi snakker med forstår noe av.

I to år har de ikke greid å passe på jorda skikkelig, på grunn av krigshandlinger og soldater i området. Kvinnene har måttet legge ut på en fem-seks mils fottur for å prøve å skaffe mat. Noen ganger har de greid det.

Men Helen Matiyos Melese har altså ferske, dårlige nyheter, til kollega Ase denne søndags morgenen i Mekele, og til verden utenfor:

– Fem av kvinnene i gruppen greide det ikke lenger. De manglet mat.

– Fem kvinner i tillegg til de tre andre vi har fått vite om?

– Ja.

Fontene får opplyst at det er disse kvinnene som denne søndagen meldes døde:

Kidan Gmedhn. Hun etterlater seg fem barn. Letay Halefom etterlater seg sju barn. Mhret Tadele etterlater seg fem barn. Letebrhan Kihisen og Letechial Abadi etterlater seg seks barn hver.

Sesen Mitcy Meles tjener penger på å være vakt ved et offentlig toalett der de også har dusj. Dagarbeidere fra landsbygda utenfor Mekele benytter seg av tilbudet. Her gir Sesen rapport til sosialarbeider Ase.

Øystein Helmikstøl

Søndagsbønn

Vi sitter i bilen på vei til flyplassen. Løpehelgen i Mekele er over. Det er stille i gatene utenfor byen. Løperne er borte. TV-selskapene har dratt.

Sosialarbeider og regional koordinator Ase sier at han ser lysere på framtida.

– Men Women’s Health Association må støtte mer enn før, for at dette skal lykkes. Folk trenger mat fort. De trenger medisiner. Og håp.

*

Denne artikkelen hadde ikke vært mulig uten bidrag personer som ikke er omtalt her. Takk.