Vant pris i Årets bilde for dokumentaren «Flophouse America»
Monica Strømdahl har fotografert livet til hjemløse som bor på hotell i USA. Nå har hun vunnet fotopris for serien
For femten år siden trengte hun et veldig billig sted å bo i New York. Det ble starten på fotoprosjektet om amerikanerne som ikke kommer seg inn på boligmarkedet.
Annonse
– I hver eneste stat i USA er det mennesker som ikke ser andre løsninger enn å sjekke inn på et billig hotell for å ha et sted å bo, sier fotograf Monica Strømdahl.
«Flophouse» er et slanguttrykk og sikter til rimelige overnattingssteder som er skitne og shabby. Mange amerikanere bor på slike hotell i årevis.
Annonse
Strømdahl har selv sjekket inn på hoteller som huser hjemløse, og hun har dokumentert livet til noen av dem. Hun har nå vunnet 1. premie for serien på 12 bilder, i kategorien Dokumentar Utland i konkurransen Årets bilde.
Har hatt dårlig samvittighet
Det er femten år siden hun tok de første bildene av hjemløse på hotell.
– Det er en viktig historie offentligheten må få vite om. Det er fantastisk å endelig få bildene ut og i tillegg vinne pris, sier Strømdahl.
– Siden prosjektet har levd i mitt eget hode i så mange år, har jeg nesten hatt litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde noe med det før, sier hun.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Dette er Monica Strømdahls egen beskrivelse:
Boligmarkedet i de amerikanske byene blir stadig verre å komme inn på. I hver eneste stat og by i USA finnes mennesker som til slutt ikke har funnet noen annen løsning enn å sjekke inn og bo permanent på billige hotell. En verden der nøkkelen er din, taket er ditt, veggene er dine og dusjen du vasker deg i tilhører deg, er ikke for dem. De fleste som sjekker inn på de nedslitte, lusne hotellene tenker: «Det er bare for noen dager. Maks en uke, i hvert fall ikke mer enn to.» Mange ender opp med å bli boende i flere år. Noen resten av livet. Babyer blir små barn her. Små barn vokser opp til ungdommer. Unge voksne blir tidlige gamle. Før i tiden var hotellene et yndet fristed for kriminelle, prostituerte og narkomane. I 2019 flytter mange lovlydige familier med lav inntekt også inn. I noen stater må gjestene sjekke ut i minst 48 timer annenhver uke. Regelen tvinger tusenvis av familier ut på en evigvarende jakt etter det neste hotellet de kan kalle et hjem. Siden 2005 har jeg sjekket inn, bodd på og dokumentert livet på de mest utskjelte hotellene i USA. Levemåten har ekstremt lav sosial status. Men for menneskene som bor slik er dette den eneste muligheten de har for å sove trygt i natt.
En halv million mennesker uten et hjem
Over en halv million amerikanere har trolig ikke noe sted å bo, ifølge The Annual Homeless Assessment Report. For mange er det å bo på gaten eller et krisesenter de eneste alternativene. Noen bor også på hotell. Mange hoteller er fulle av gjester som sjelden sjekker ut. Reportasjen i A-magasinet kan du lese her.
I 2005 skulle Strømdahl til New York og hadde behov for et veldig rimelig sted å bo. Hun sjekket inn på det billigste hotellet hun fant, Glenwood i Brooklyn. Rommet var lite. Hun kunne stå på gulvet og ta på begge langveggene samtidig. Sengen var skjev, veggene var tynne. Døren hadde hengelås. Gjennom dører som sto på gløtt i korridoren, så hun mennesker som satt på sengen med eiendeler rundt seg. De spiste, så på TV eller sov. De var amerikanere med behov for å bo billig og sentralt i New York.
Når alt stenger ned, ruster Bybo opp det boligsosiale arbeidet
Den gangen visste hun ikke at det var slik over alt i USA. Men hun kom tilbake flere ganger, og begynte etter hvert å gruble på den amerikanske boligpolitikken. Da hotellet i Brooklyn ble nedlagt i 2013 og alle beboerne ble kastet ut, fikk hun ideen om å dokumentere livet på «flophouse» i USA.
Fant anmeldelser på Tripadvisor
Døgnprisen kan variere fra 20 til 70 dollar natta. Strømdahl leste hundrevis av anmeldelser på Tripadvisor for å finne hotellene hun ville sjekke inn på. Når hun leste kommentarer, kunne hun få en fornemmelse av stedene:
«IKKE bo her. Jeg gjentar: IKKE. (...) Jeg tror ikke engang de er turister, eller på reise. De er en gjeng med hjemløse. Morgenen etter at jeg ankom stedet, bestemte jeg meg for å flykte.» Eller det kunne stå: «Her er det mennesker man forventer å se i en Quentin Tarantino-film». Da visste Strømdahl at det var et hotell å oppsøke.
Sjekket alltid inn
Hun sjekket alltid inn, noen steder bodde hun i opptil en måned.
– Det viktigste er å bo på hotellene selv. Jeg hang rundt og kom i prat. Ryktene gikk fort om at jeg hadde dette fotoprosjektet, sier hun.
Mange opplever ikke bosituasjonen sin som nedlatende, forteller hun.
– Mange av dem har det bra. De har jobbet hardt for å ha råd til å bo på hotell framfor på gata. For mange er det redningen! De har klatret og har forbedret situasjonen sin.
I dag har hun kontakt med flere av dem via Facebook.
– Jeg tenker mye på dem nå under koronakrisen. Jeg vet at mange sliter. De har ikke lenger arbeid, og jeg vet at hver eneste dollar teller!
Skolebussen stopper ved et hotell
Utenfor Disneyland i Orlando ble hun kjent med flere barnefamilier som ikke kommer seg inn på boligmarkedet.
– Man kan se det på haugen av sko som står utenfor rommene. Bunkene med klesvask. Gjester i tøfler, som henger i lobbyen på dagtid. En skolebuss som stopper ved hotellet, sier Strømdahl.
Noen hoteller har 14-dagers regel: Gjestene må sjekke ut i minst 48 timer. Hun fikk være med en familie som flyttet ut, og inn.
Da fikk hun også kontakt med et senter som hjelper folk inn på boligmarkedet.
– Det er nesten umulig hvis du har lav inntekt. Sosialarbeidere sier boligpolitikken er et gigantisk problem, og utleiere har tilgang til folks rulleblad. Det bygges dessuten få hus og leiligheter som folk har råd til.
– Fikk du noe inntrykk av hvordan sosialarbeidere i USA jobber med dette?
– Nei, veldig lite. Jeg opplevde ikke at det var en oppsøkende tjeneste. Jeg møtte aldri noen sosialarbeidere som kom til hotellene.
