Kristine har vært utbrent to ganger. Nå har hun skrevet bok 

Det er snart tjue år siden hun ble utbrent første gang. Kristine Wennerberg var nyutdannet sosionom og jobbet i en barnevernstjeneste. 

Hun møtte fortvilte foreldre og ansatte i skoler, barn som var sinte, redde, triste. Hun jobbet med akutte saker og saker med vold. 

Om nettene drømte hun om jobben, og hun sov dårlig. Hun tenkte på familiene og om foreldrene tok gode valg. 

En søndag kveld, da hun skulle finne fram klær, hyperventilerte hun og gråt. Det var et panikkanfall. 

Har skrevet bok 

Nå har hun skrevet boka Grenseløst arbeidsliv, som hun gir ut på eget forlag. Hun skriver om hvordan man kan ta emosjonelle belastninger i arbeidslivet på alvor.

Til boka har hun blant annet intervjuet ti personer om deres erfaringer ved å være i et relasjonsyrke. De er ansatte og ledere ved arbeidsplasser som barnevern, skole, sykehjem, sykehus. 

– Mange forteller om en «tålekultur» og at det å sette grenser og ta vare på seg selv oppleves som et individuelt ansvar.

Hun er glad for den nye presiseringen i arbeidsmiljøloven om at det psykososiale arbeidsmiljøet skal være fullt forsvarlig.

– Likevel, det er tydelig at vi ikke er i mål. Det er en sterk motivasjon for å gi ut boka, sier hun. 

Må sette grenser 

I forordet skriver hun at hun gikk inn i jobben med hele seg: 

«Hele meg var for mye».

– Hva slags grenser burde du satt?

– I ettertid ser jeg at jeg kunne satt grenser i tempo og mengde. Jeg burde ikke tatt mange vanskelige samtaler på en dag uten pauser.

Wennerberg mener hun ikke hadde kunnskap til å sette grenser.

– Jeg visste ikke nok om hva det innebærer å gi så mye av seg selv, ta imot andres følelser og reaksjoner. Hele tiden er det nye mennesker og historier som man fylles av, sier hun. 

Hun beskriver det som en konteiner hvor man tråkker ned papp og papir for å få plass til mer.

– Hvem skal sette grensene, deg eller sjefen?

– En god sjef må være med å lage gode rammer for arbeidet. 

Vedlikehold av en selv

Hun mener arbeidsgivere må tilby veiledning i å håndtere emosjonelle belastninger. 

– Man trenger hjelp til å snakke om hva sakene gjør med en, hva man kjenner på og hvordan arbeidsdagen oppleves. 

Hun mener hun ikke jobbet et spesielt dårlig sted, men at det er typisk for relasjonsyrker å ikke ta «service» på medarbeidere.

– En snekker vedlikeholder hammer og sag og har rutiner for at saga ikke blir sløv. Vi sosialarbeidere bruker oss selv som verktøy. Vi trenger vedlikehold.

Hun ønsker en større erkjennelse på at det er risiko i relasjonsyrker.

– Over tid kan det føre til store helsemessige belastninger.

Tålekulturen

Begrepet «tålekultur» vies plass i boka.

– Hvilket forhold har du til begrepet?

– Jeg har fått den beskjeden når jeg har fortalt om opplevd press. «Sånn er det her».

Hun har også lagt merke til at det i stillingsannonser søkes etter «robuste medarbeidere»: Arbeidsgiver vil ha en som er empatisk, tålmodig, omsorgsfull, robust både fysisk og psykisk, påpeker hun. 

– Noe mangler! Vi må snakke mer om hvordan arbeidsplassene kan bli robuste, ikke bare de som skal jobbe i tjenestene. Det kan forebygge sykefravær og turnover, sier hun. 

Utbrent på nytt

Andre gangen Wennerberg ble utbrent var da hun jobbet i en arbeidsinkluderingsbedrift. Det skjedde i fjor sommer. 

– Det var mindre tøft andre gangen. Men det var likevel vondt i identiteten at det skjedde igjen. 

Andre gangen tok hun det på alvor og ble fortere bra igjen. Hun opplevde også at kraften i det var mindre denne gangen og at hun ikke var så langt nede psykisk som første gangen. 

– Skyldes det din personlighet eller arbeidsgiver? 

– Det er sammensatt. Jeg har høy ansvarsfølelse og prøvde å få til for mye. Jeg strakk meg også langt for å kompensere for et system som ikke alltid fungerer for den man skal hjelpe. Jeg tok ofte på meg koordinator-rolle. Jeg var mer påkoblet enn jeg trengte. 

Et visst eget ansvar 

Man har et visst eget ansvar, mener hun, men understreker at arbeidsplassen også har et ansvar for å tilegne seg kunnskap. 

Hun ønsker ikke å oppgi hvor hun jobbet da det skjedde. 

Første gang forsvant hun ut i sykemelding og sluttet etter fire år. 

– Det var der det skjedde for meg, men det kunne også skjedd et annet sted. Det er tydelig at det er utfordringer i hele feltet.

– Hva er utfordringene i disse yrkene? 

– Tidspress, mange arbeidsoppgaver, rollekonflikter, forventninger fra ledelse, pårørende og til egen faglig integritet. Alt dette påvirker emosjonelle belastninger, sier hun. 

Hun synes det var vanskelig å gå fra mennesker som var fortvilte.

– Du skal håndtere masse følelser, og så har du en biltur til å nullstille deg før neste møte, og mennesket du forlot gråt da du gikk. 

Flere historier 

Hun mener det er viktig at det ikke bare er hennes historie i boken. Alle hun har med i boken har erfaringer med belastninger.

– De har delt sterke historier, samtidig som de er stolte og glade i jobben sin. Jeg er rørt over hvor åpent de har delt sine erfaringer. 

– Hva kan man selv gjøre for å forebygge omsorgstrøtthet? 

– Ta pauser så hjernen får ro. Jeg har tro på gode ritualer. En av dem jeg intervjuet fortalte at han pleide å si høyt: «Nå er jeg på jobb». «Nå er jeg hjemme». Slik kan man hjelpe hjernen.

Det samme kan man gjøre når man jobber med en voldsom sak: Man kan si til seg selv: «Dette er heftig». «Dette er ikke ditt liv».

– Slik kan man markere at det ikke er en fare som gjelder en selv.

Hun er tydelig på at det er mye man kan gjøre selv, men at det også er noe man skal forvente av arbeidsgiver. 

– Hvordan har du det nå? 

– Nå har jeg det bra! Jeg har skrevet en bok som jeg håper kan bidra. De som har vært testlesere sier at den har gode tips.