Julie Brodtkorb om barnevernet: – Jeg har tenkt at de er engler

Julie Brodtkorb ba aldri om å være et beredskapshjem eller å bli fostermor. Det bare skjedde. 

En dag var sønnes kompis Danial fra fotballaget en del av familien. 

 – Jeg var egentlig ikke godkjent som beredskapshjem eller fosterhjem. Jeg hadde hovedansvaret for tre barn etter skilsmisse og jobbet mye. Men jeg var i nærmiljøet. 

Etter at Brodtkorb hadde utgjort Danials beredskapshjem i en periode, prøvde barnevernstjenesten ut et par, mer varige løsninger. Da det ikke fungerte for den da 9 år gamle gutten, ble Brodtkorb igjen beredskapshjem.

Men denne gangen ville hun helst bli fostermoren hans. 

– Ja, jeg var alene. Men det var mer skadelig hvis han måtte flytte på seg mer, sier Brodtkorb. 

Ble trigget 

Brodtkorb har vært Erna Solbergs rådgiver. Hun har vært leder av representantskapet i Norges Bank, og i dag er hun administrerende direktør i Maskinentreprenørenes Forbund (MEF). 

I disse dager er hun aktuell i Kompani Laurtizen sammen med fostersønnen Danial. 

I en episode bryter Brodtkorb sammen, da hun settes i en situasjon som gjør at traumene hennes fra et tidligere voldelig forhold trigges. Danial omfavner fostermoren sin mens hun hulkegråter. 

Danial hadde aldri sett fostermoren gråte av fortvilelse før de var på Kompani Lauritzen.  

– Mitt mantra er at foreldre er til for barn og ikke motsatt. Men der inne ble rollene snudd. Det var mange netter jeg ikke sov fordi jeg hadde dårlig samvittighet for han. Det han minst trengte med alt han har opplevd, var at jeg skulle oppleve mitt traume der inne, sier Brodtkorb. 

Men så forsto hun at episoden gjorde Danial godt. Han kunne være der for henne.

Danial konfronterte fostermoren med at hun har vært opptatt av at han skal tørre å dykke ned i det vondeste, men så har hun ikke gjort det selv. 

Det ble et så konkret eksempel på at man ikke skal fortrenge vonde øyeblikk i livet. 

– De er engler

Brodtkorb beundrer de ansatte i barnevernet. Hun har hatt besøk av dem hjemme mens saksbehandlere også har hatt ansvar for vakttelefonen. 

– Jeg har tenkt så mange ganger at de er engler. De har så mye de står i. 

– Har du fått den oppfølgingen du har trengt?

– I en perfekt verden hvor man hadde hatt masse ressurser i barnevernet, kunne oppfølgingen vært bedre noen ganger. Men man må bedømme den ut fra hvordan virkeligheten er. Dessuten har de hatt et genuint engasjement for Danial. 

– Hva bør man tenke gjennom hvis man vurderer å bli fosterhjem?

– Du må bestemme deg for at dette skal gå. Det er ikke et alternativ å gi opp. Ingen av oss får biologiske barn og tenker «Åja, var det ikke en returrett her? Det var dumt». Det kommer situasjoner, både med biologiske barn og fosterbarn, da du ikke vet hvordan du skal håndtere det.

Brodtkorb vet om flere fosterhjem som har vært redde for å ringe barnevernet for å be om hjelp fordi de er redde for at barnevernet tenker at barnet ikke lenger kan bo der. 

– Det er bedre å være åpen om at du trenger hjelp.

Hun har grått til sin saksbehandler og sagt at hun ikke vet om hun er god nok. I stundene hun har trengt selvtillit på at hun er det, har barnevernet bekreftet henne i det.

– Det hender folk kommenterer på artikler om fosterhjem, at barna aldri skulle blitt plassert ut av hjemmet i det hele tatt. Hva vil du si til dem?

– Jeg tror mange av dem som skriver det, selv har erfaring med at barnet deres har blitt flyttet ut av hjemmet eller så kjenner de noen som har opplevd det. Jeg har stor forståelse for at det aldri kan aksepteres fordi jeg er mamma selv. Men så vet vi at barnevernet har prøvd så mye før de går til det skrittet. Jeg har erfart at de gjør det når det er riktig å gjøre det. 

– Mest meningsfulle

I løpet av den siste tiden har det dukket opp flere videoer på sosiale medier av Julie Brodtkorb og fostersønnen Danial hvor de snakker om betydningen av å være fosterhjem. 

Videoene har vært en del av en kampanje for fosterhjemstjenesten i Oslo.

Det er stort behov for fosterhjem i hovedstaden. Videoene i sosiale medier er et av tiltakene de har satt i gang for å forsøke å rekruttere flere. Brodtkorb anbefaler andre å gjøre som henne. 

– Jeg er sikker på at når jeg sitter på gamlehjemmet, så vil det å ha fått lov til å være med på Danials reise være det mest meningsfulle jeg har gjort i livet – i tillegg til å få egne biologiske barn. Det finnes ingen rolle hvor jeg har følt meg mer trengt, sier Brodtkorb. 

– Det ser ganske idyllisk ut i videoene og dere snakker veldig positivt om det å være fosterhjem. Har alt vært en solskinnshistorie?

– Det har vært tøffe tak, og det forteller jeg også om i videoene. Det er ingen barn som plasseres utenfor hjemmet sitt hvis det ikke har vært uholdbart hjemme – og det preger barn.

I en av filmene forteller Danial at han i starten utagerte mye og hadde mye temperament. Han hadde heller ikke tilltit til noen. 

– Det var utfordrende. De første årene lå jeg mye våken og tenkte på hva jeg hadde gjort og hvordan dette ville prege oppveksten til mine biologiske barn.

Nærmiljøet 

Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og kommunene samarbeider nå tettere om rekruttering og oppfølging av fosterhjem. Målet deres er at barn skal kunne bli boende i sitt eget nærmiljø når de ikke lenger kan bo hjemme.

12 november inviterer Bufdir til en «sofaprat» med blant annet Julie Brodtkorb og stiller spørsmålet «Kan vi bli med landsby igjen?»

Det var nærmiljøet som reddet Julie Brodtkorb. 

Hun legger ikke skjul på at det å få en fostersønn i hus, preget hennes biologiske barn. 

– Jeg gjorde alt feil, sier hun. 

Danial var i en akuttfase og sto overfor rettssaker og fostermoren var bare opptatt av han.

En dag et av hennes biologiske barn kom hjem og fortalte at det hadde blitt hull i yndlingsbuksa, svarte moren med å si at det måtte barnet forstå at ikke var noe problem. Danial skulle tross alt inn til avhør på Barnehuset. 

Etter hvert så Brodtkorb at barna hennes ble redd for å miste henne. Hun ringte til saksbehandlere i barnevernet med en gang og sa at hun trengte en prat. 

Sa unnskyld

Saksbehandleren minnet henne på at hennes biologiske barn ikke skal sette sine problemer opp mot Danials. Hun måtte håndtere ethvert problem på lik linje med Danial sine. 

Brodtkorb dro hjem til barna sine og sa unnskyld. Sa hun hadde vært i en form for transe og sa at de har lov til å synes det er vanskelig at fostersønnen bor sammen med dem. 

Så snakket hun med nærmiljøet og ba om hjelp til å ta Danial noen helger og kvelder sånn at hun kunne få tid helt alene med sine biologiske barn. 

Hun kunne fått avlastning fra barnevernet, men hvis noen fra nærmiljøet i stedet inviterte Danial på hytta, så ville han ikke tenke at det var fordi hun trengte alenetid med de biologiske barna. 

– Det var helt fantastisk, og det utløste en dugnad. Det hadde ikke skjedd hvis ikke jeg turte å si at jeg ikke maktet å stå i dette alene.