Rekruttering av vernepleiere
Ida Sophie var lenge den eneste vernepleieren i boligen. Så tok de grep
Ida Sophie Engen hadde ikke tid til å jobbe med faget som vernepleier og så at mange kolleger sluttet. Nå har de ansatte tatt grep.
Annonse
Da Ida Sophie Engen begynte å jobbe i boligen Bergheimveien 9 i Halden for fem år siden, kunne hun gå inn til en beboer og ikke komme ut igjen før vaktskifte. Hun og en kollega måtte bare håndtere det som kom.
Sagt på en annen måte: De drev mye med brannslukking.
Annonse
Etter at Engen var ferdig med vaktene sine hadde hun ikke nødvendigvis fått tid til skrivearbeid. Veiledning og debrief var det heller ikke snakk om.
– Det var ikke en forsvarlig arbeidshverdag, sier vernepleieren som nå også er blitt fagleder.
På den tiden var det mange av kollegaene hennes som sluttet etter kort tid. I en periode var Engen den eneste vernepleieren.
Dette er ikke uvanlig.
I 2021 kom det en rapport som viste at mange vernepleiere jobber med få andre vernepleiere og flere har ingen vernepleiere som kolleger. Rapporten baserte seg på svar fra FOs medlemmer.
Fra én til åtte
I dag er situasjonen en helt annen for Ida Sophie Engen.
De er fem vernepleiere i boligen for personer med utviklingshemming. Dessuten er det tre ufaglærte som har valgt å ta vernepleierutdanning.
Snart er de åtte til sammen.
Det er ikke lenger en hyppig utskiftning av ansatte. De trives godt, forteller Engen.
For å få folk til å ville bli i jobben og søke seg til boligen, har de gjort noen grep:
Et rekrutteringstillegg på 50.000 i året med 100 prosent stilling.
Daglig debrief
Egen avsatt tid til faglig arbeid
Trening i turnus og medlemskap på treningssenter.
«Et arbeidsmiljø fullt av humor, støtte og teambygging», som de skriver i den ferskeste stillingsutlysningen.
Tilpasset turnus.
Før fikk boligen null søknader når de lyste ut stillinger. Nå fikk de tre på den siste utlysningen.
De tre vernepleierne er enige i at det ikke er en voldsom økning, men de er fornøyde med hva de nå kan tilby ansatte i utlysningene.
Får ikke tak i folka
Selv om de har blitt flere vernepleiere i boligen, er de fortsatt avhengig av å søke om dispensasjon fra utdanningskravet.
I gjennomsnitt søker boligen om åtte til ti dispensasjoner i året, ifølge Engen.
Det har lenge vært kjent at kommuner sliter med å rekruttere vernepleiere og at vernepleiere er mer ettertraktet andre steder enn i tjenester til utviklingshemmede.
I FOs egen rapport «Lite tid til fag og folk» kom det frem at 70 prosent av de spurte lederne i tjenester til utviklingshemmede opplever at det er vanskelig å rekruttere vernepleiere.
Faglig kompetanse
Det var den varierte hverdagen som appellerte til vernepleier Simen Johan Johannessen. Det å kunne jobbe i miljøet, med medisiner, administrative oppgaver og med faget. Sistnevnte har han fått mer tid til i det siste.
Johannessen er opptatt av at de skal være faglig kompetente i boligen. Han begynte i jobben som vernepleierstudent og ville fortsette da han var ferdig utdannet.
Å jobbe med fag kan handle om å få tid til å jobbe med vedtak og å evaluere de, for eksempel bruken av tvang. Det kan handle om å observere i boligen og veilede andre ansatte.
– Hvis ikke vi får gjort faget vår, får ikke beboerne rettighetene sine, sier han.
Vernepleier Simen Johan Johannessen synes det er interessant at det i samme kommune kan være uaktuelt å få jobb på det lokale sykehjemmet hvis du ikke er sykepleier.
– Og så kan du komme til oss og si at du ikke er vernepleier, men få som beskjed at «det er ikke noe problem, vi skriver bare en søknad om dispensasjon og så løser det seg». Man skyter seg selv litt i foten, sier Johannessen.
Grønne elle røde julegardine?
Vernepleier Ruth Elisabeth Karlsen er glad for at hun ikke lenger er alene om å snakke opp faget sitt – for det har hun erfaring med fra tidligere.
– Jeg har brukt fagmøter på å diskutere om vi skulle ha røde eller grønne julegardiner.
Karlsen sier det er litt å sette det på spissen og utdyper:
– Er du alene, har du ingen å lene deg på. Da koker faget bort i kålen og mange vernepleiere blir utbrente og blir lei av å jobbe i bolig.
Hvorfor har de blitt?
Ida Sophie Engen og Simen Johan Johannessen kunne valgt å slutte som flere andre gjorde da de var mer alene som vernepleiere og ikke hadde tid til å jobbe med faget sitt.
Men de har valgt å bli.
– For min del handler det om arbeidsplassen. Vi er en god arbeidsgjeng. Og så er det ikke til å stikke under stol at det er godt lønnskompensert, sier Simen Johan Johannessen.
Han opplever også at de klarer å koble av mer etter at de har blitt flere vernepleiere.
– Da jeg gikk av vakt før, var det garantert at jeg ville få en telefon og spørsmål om medisiner, for eksempel. Nå kan jeg ikke huske sist jeg ble ringt på fritida – fordi det er en vernepleier til stedet på jobb som kan ta de avgjørelsene.
Tid til fag
For Ruth Elisabeth Karlsens hadde mer tid til faget en avgjørende betydning for at hun har blitt.
– For at jeg skal tro på at endring er til det beste for menneskene vi jobber med i en hektisk og krevende arbeidshverdag, så må jeg få tid til å utøve faget mitt. Da forstår jeg i større grad hva jeg driver med og hvorfor jeg gjør det jeg gjør.
Ida Sophie Engen innrømmer at det har vært noen tøffe år. Flere har spurt henne underveis om hvorfor hun orker.
– Ja, det er tidvis ganske slitsomt. Men da har jeg minnet meg selv på at det er jeg selv som har søkt på stillingen. Jeg har selv valgt dette. Så da har jeg heller jobbet for at situasjonen skal bli bedre.
