Vålerenga boliger satser på vernepleiere:

– Her sitter faget i veggene

På det verste var det 40 angrep på personalet i løpet av en vakt. Nå skjer det maks sju ganger i året.

FAGFOLK: I trehusbebyggelsen på Vålerenga i Oslo ligger hjemmet til to personer og arbeidsplassen til 24 fast ansatte og mange ekstravakter. Teamleder Marita Dahle (nr. 2 fra høyre) er stolt over kollegene og det faglige miljøet. Her med vernepleierne Elisabeth Svensson (f.v.), Karen Moe og Solvor Nataas.
FAGFOLK: I trehusbebyggelsen på Vålerenga i Oslo ligger hjemmet til to personer og arbeidsplassen til 24 fast ansatte og mange ekstravakter. Teamleder Marita Dahle (nr. 2 fra høyre) er stolt over kollegene og det faglige miljøet. Her med vernepleierne Elisabeth Svensson (f.v.), Karen Moe og Solvor Nataas.
Solfrid Rød Solfrid Rød solfrid.rod@lomedia.no
Publisert

Vålerenga boliger

15,37 årsverk

24 fast ansatte i turnus, 5 av disse er vernepleiere

Totalt 6 beboere:

2 i trehuset i Vålerenggata

2 som deler en leilighet

2 som bor i egne leiligheter

En av beboerne har vedtak etter Helse- og omsorgslovens kapittel 9, som regulerer bruken av tvang og makt.

Vernepleiere i Oslo kommune

I 2013 var 251 vernepleiere ansatt i boliger for personer med utviklingshemning i Oslo kommune. Kommunen vurderte at det var behov for ytterligere 115 vernepleiere for å dekke framtidige behov innen boligtjenestene. Dette framkom i en utredning kommunen gjorde i 2014 med tanke på å starte opp arbeidsplassbasert vernepleierutdanning.

47 boliger hadde innført (behovsstyrt bemanning) BOB i 2013, mens 53 gjenstod. Totalt var det 100 boliger. Med 251 vernepleiere ansatt i boliger for personer med utviklingshemning gir det et snitt på 2,51 vernepleiere pr. bolig. Om man legger til det estimerte behovet på ytterligere 115 vernepleiere, blir det i snitt 3,66 vernepleiere pr. bolig.

FO Oslo har i dag 699 medlemmer som er vernepleiere. En god del av dem jobber på dagsentre som gir tilbud til personer med utviklingshemning i tillegg til i boliger.

Kilde: Profesjonsrådet for vernepleiere i FO Oslo

Elisabeth Svensson begynte i Vålerenga boliger i 1999. Bortsett fra sjefen, som var sykepleier, var alle ansatte ufaglærte. Beboerne utagerte mye, og personalet brukte mye tvang, uten vedtak.

– Jeg visste ikke noe om hvordan tvang og makt skulle håndteres. Vi som jobbet her lærte grep for å forsvare oss selv, og det var det. Etter hvert ble det så ille at noe bare måtte skje, erindrer Svensson.

Voksenhabiliteringen kom inn og veiledet personalet. Det ble fattet vedtak om bruk av tvang og makt etter loven, noe som igjen krever kompetanse til stede. Dermed måtte kommunen gjøre om på stillinger og ansette vernepleiere.

• Stadig flere vil bli vernepleiere

Bygger kompetanse

Nesten 20 år etter sin første vakt kan Svensson se tilbake på en solid og systematisk bygging av kompetanse på arbeidsplassen. Som flere av sine kolleger har Svensson tatt vernepleierutdanning mens hun jobbet i Vålerenga boliger.

Fem av de 24 ansatte i turnus er vernepleiere.

De ansatte setter rutinemessig av tid til å planlegge hverdagen for de to beboerne. Evaluering, veiledning og kurs er faste innslag i arbeidshverdagen.

SJEKK: Vernepleier Karen Moe sjekker ukas medisiner.
SJEKK: Vernepleier Karen Moe sjekker ukas medisiner.

Bruker metodene

Gjennom et nettverk av fagfolk i alle bydelens boliger holdes kurs i målretta miljøarbeid, bruk av tvang og makt, datainnsamling og analyse. Når Fontene er på besøk, skal flere straks avgårde på kurs om ernæring. I det siste har det meldt seg behov for mer kompetanse om epilepsi og psykiatriske tilleggsdiagnoser. Da må det hentes inn kompetanse på det.

Vålerenga boliger holder høyt faglig nivå, mener også vernepleierkollegene Karen Moe og Solvor H. Nataas.

– Det er mer faglig her enn andre steder jeg har jobbet. Når det ikke er vernepleiere, blir det mer tolkning og synsing. Her bruker vi de metodene vi har lært, sier Nataas.

STOLTE AV ARBEIDSPLASSEN: Trivsel og faglige diskusjoner rundt kjøkkenbordet.
STOLTE AV ARBEIDSPLASSEN: Trivsel og faglige diskusjoner rundt kjøkkenbordet.

Onde og gode sirkler

Teamleder Marita Dahle påstår hun kom til dekket bord da hun begynte for tre år siden. Mange vernepleiere ansatt gir boligen et rykte som faglig attraktiv arbeidsplass. Det er alltid mange søkere på ledige vernepleierstillinger i Vålerenga boliger, som også omfatter to andre enheter.

Boligens historie er med, forsikrer Dahle og hennes kolleger. Alle ansatte vet at høyt faglig nivå ikke er en selvfølge. Det gir også alle et ansvar.

– Da boligen ikke var så bra, ble det en ond spiral, der det bare gikk nedover. Nå er vi inne i en god spiral, der vi er stolte over jobben vår. Vi møter nyansatte med den stoltheten, sier Nataas.

På det verste kunne det være opp mot 40 angrep på personalet i løpet av en vakt. Nå skjer det fem-sju ganger i året. Bak den statistikken ligger systematisk jobbing mot trygge og forutsigbare hverdager.

ALLSIDIG: Vernepleier Solvor Nataas bruker ledige stunder til å pusse opp.
ALLSIDIG: Vernepleier Solvor Nataas bruker ledige stunder til å pusse opp.

Ti opplæringsvakter

Nyansatte får opptil ti opplæringsvakter. Ingen skal kastes ut i noe de ikke er klare for. Når de er klare, er det tillit og ansvar til alle.

Marita Dahle slipper å krangle seg til penger til opplæring. Hun roser bydel Gamle Oslo for å forstå verdien av fagkunnskap.

– Det er aksept for at det trengs mye opplæring. Når folk er trygge i jobben sin, blir de mer engasjerte og tar større ansvar. Det gir stabilitet og mindre fravær. Det er bra for beboerne og for personalet. Vi vet hvordan det kan gå her hvis vi ikke har god opplæring, sier Dahle.

SJEFENS KONTOR: Marita Dahle slipper å krangle seg til penger til opplæring. Hun roser bydel Gamle Oslo for å forstå verdien av fagkunnskap.
SJEFENS KONTOR: Marita Dahle slipper å krangle seg til penger til opplæring. Hun roser bydel Gamle Oslo for å forstå verdien av fagkunnskap.

Sunt med nye blikk

Både leder Dahle, som selv er sosionom, og de tre vernepleierne, understreker at alle ansatte er viktige brikker i det intrikate puslespillet som hver dag legges i en bolig med en-til-en- og to-til-en-bemanning.

Alle er bevisste på at det ikke skal være avstand mellom vernepleierne og de andre.

– Vi har utrolig flinke miljøterapeuter og ekstravakter. Mange av dem har veldig fin kontakt med beboerne, de tar dem med på hytta og gjør andre ting som vi ikke gjør. De har virkelig hjerte for jobben, fastslår Nataas.

– Og alle kan ta opp ting. Alle får ansvar. Plutselig er det en ekstravakt som har oppdaget et lurt triks som kan hjelpe på badet når en beboer ikke vil ta på seg buksa. Da kan hun eller han dele det på neste møte, sier Karen Moe.

Vålerenga boliger tar også inn to-tre studenter i året. Både studentene og ekstravaktene oppfordres til å komme med innspill og stille spørsmål.

– Jeg har jo vært her så lenge. Når de spør hvorfor jeg gjør det sånn eller slik, skaper det en refleksjon hos meg også. Det er bra, sier Elisabeth Svensson.

• Fylkesmannen om tvang og makt: – Mangelfullt lovverk ingen unnskyldning

• 27 vernepleiere har mistet autorisasjonen de siste fem årene

– Jeg er stor fan av vernepleiere

– Jeg har forholdt meg til gud vet hvor mange, men et trekk går igjen; viljen til å samarbeide og ta imot kompetanse. Det er nesten besynderlig at det finnes en yrkesgruppe som er så åpen, sier Dag Lydersen.

Han er faren til Andreas, som har bodd i Vålerenga boliger i 15 år.

Før han flyttet dit, hadde han bodde hjemme hos faren i 20 år. Det har alltid vært en vernepleier som har hatt hovedansvaret for sønnen, og Lydersen har hele tiden opplevd at de ansatte er interessert i råd og innspill.

– Mine forslag har i hovedsak blitt tatt imot på veldig god måte. Det er ikke vanskelig å skjønne at det kan være vanskelig å jobbe sammen med en pårørende som meg. Jeg har opplevd at vernepleierne har villet ta imot den kompetansen jeg har bydd på. De har møtt meg med respekt og ydmykhet, og vilje til å følge opp, sier Lydersen.

Når det ikke er vernpleiere på jobb, blir det mer subjektiv synsing, mener Lydersen.

– Utdanningen er et slags kvalitetsstempel som min sønn har hatt stor nytte av. Han har ikke språk, og man må veldig tett på. Da er det viktig at 10 personer jobber nogenlunde likt når han skal pusse tenner, fastslår Lydersen.

Han har ikke tall på hvor mange ansatte han har forholdt seg til i de 15 årene, men han mener vernepleierne gjennom faget sitt sikrer en viss kontinuitet selv om folk kommer og går.

– For sønnen min har det betydd en tryggere hverdag. For meg betyr det at jeg vet at noen tar ansvar og fester grep, sier Lydersen.

nyheter
Powered by Labrador CMS