Her bor barna Norge fremdeles kan adoptere

I gymsalen sitter et titalls barn langs veggen – alle i rullestoler. Foran dem henger en avslått TV. Barna har fysioterapi, ifølge en av de ansatte på institusjonen.

Likevel er kun én gutt i bevegelse. Han smiler skjevt mens han åler seg framover på en tjukkas. Beina hans stopper ved knærne.

Vi er i San José-huset i San Cristóbal-distriktet i Bogotá, hovedstaden i Colombia.

For å forstå hvordan barn herfra kan ha endt opp i Norge, må vi dra til nordsiden av sentrum, til La Castellana. Kontoret vi skal fram til ligger i et hvitmalt hus med grov murpuss og gitter foran vinduene.

På den slitte etiketten ved siden av ringeklokka står det med store bokstaver: ADOPSJONSFORUM.

Det eneste landet

Ved inngangen til 2023 kunne norske adoptivsøkere adoptere barn fra 11 land gjennom tre ulike organisasjoner som samarbeidet med norske og utenlandske myndigheter for å utføre adopsjoner til Norge.

Nå er Colombia det eneste landet som står igjen – med Adopsjonsforum som eneste aktive adopsjonsformidler.

Daglig leder Sidsel Elie Aas mener det er positivt at Norge fremdeles har et adopsjonssamarbeid med Colombia. Hun understreker at barnets rettigheter står sterkt i colombiansk lovverk.

– Barn i Colombia har en konstitusjonell og lovfestet rett til å vokse opp i en familie, skriver hun i en e-post.

Aas viser til at de fleste adopsjonene i Colombia skjer innenlands. Det bekreftes også av tall fra Colombian Institute of Family Welfare (ICBF). To av tre barn som ble adoptert i Colombia i 2025 fikk colombianske adoptivfamilier. Kun én tredjedel ble adoptert til andre land.

Ved utgangen av juni 2026 ventet 3186 barn og unge på en adoptivfamilie. Ifølge ICBF er det kun de barna de ikke finner nasjonale omsorgsløsninger for som adopteres til utlandet. Det gjelder blant annet barn med funksjonsnedsettelser eller helseutfordringer, eldre barn og søskengrupper.

Norske myndigheter har på sin side ingen generelle begrensninger for hvilke barn fra Colombia som kan adopteres til Norge, ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

– Det som er sentralt for om adoptivsøkeren får adoptere et barn med særskilte behov, er hvorvidt søkeren er egnet til å adoptere det aktuelle barnet. Det finnes et eget faglig rådgivende utvalg som gjør disse vurderingene, opplyser avdelingsdirektør Bente Therese Bekkhus.

– Man straffer fattigdom

Søster Valeriana Isabel García Martín, stifteren av Casa San José, sier at de aller fleste barna og ungdommene ICBF plasserer hos dem, kommer dit etter å ha blitt forlatt av familiene sine.

– Foreldrene deres har ikke ressurser til å ta vare på et barn med funksjonsnedsettelser, sier hun.

Colombianske familier som har barn med funksjonsnedsettelser opplever en dobbel økonomisk belastning, ifølge en UNICEF-rapport fra 2005. De lever oftere i fattigdom, samtidig som de har høyere utgifter knyttet til barnets behov. Støtteordningene er ofte ikke tilstrekkelige til å dekke kostnadene.

– I praksis straffer man ofte fattigdom, sier Diana Catalina Silvia, professor i sosialt arbeid ved Colombias nasjonale universitet.

Fattigdom alene skal etter colombiansk lov aldri være grunn til at barn tas fra foreldrene sine. Likevel kan dårlig økonomi indirekte få samme konsekvens, mener Silva: Foreldre kan mangle pengene de trenger for å oppfylle kravene ICBF stiller for at barnet skal kunne bo hjemme.

Alejandro Ruiz, nasjonal juridisk og politisk rådgiver i SOS-barnebyer Colombia, illustrerer problemet slik:

– Dersom en mor bor i et hus som er i dårlig stand og får beskjed om å skifte gulv, men ikke engang har penger til mat, er kravet i praksis umulig å oppfylle.

Må barna adopteres ut?

En del av arbeidet til SOS-barnebyer Colombia er å bistå ICBF med hjelpetiltak til familier som har aktive barnevernssaker, ifølge Ruiz.

– Vi forsøker alltid å komme til roten av det som forårsaker problemene, og arbeide for å fjerne den årsaken, forteller han.

Selv om Ruiz samarbeider med ICBF, er han ikke fremmed for å kritisere praksisen deres. Han mener at Colombia bør stoppe all utenlandsadopsjon.

– Utenlandsadopsjon er ikke nødvendig. Det finnes nok av colombianske familier som vil adoptere. Problemet er at de faller fra underveis fordi prosessen er for vanskelig og tidkrevende, mener Ruiz.

Silva er uenig.

– Det er farlig å stoppe utenlandsadopsjon før et annet alternativ står klart. I dag er det et viktig tiltak for de barna det er vanskelig å finne adoptivfamilier til i Colombia, sier hun.

Hundrevis av saker per saksbehandler

De to er enige om at flere barn bør få bli i sin familie eller få et familiebasert alternativ i Colombia når det ikke er mulig. Dette forutsetter imidlertid at ICBF har kapasitet til å utrede og følge opp familiene grundig.

I juni 2026 la det regjeringsoppnevnte Granskingsutvalget for utenlandsadopsjoner fram sin sluttrapport om systemet for utenlandsadopsjoner til Norge i form av en norsk offentlig utredning (NOU).

Selv om Colombia-kapittelet hovedsakelig dreier seg om adopsjonene som skjedde gjennom private barne- og mødrehjem fram til 2006, tar det også for seg forhold ved dagens system.

NOU-en fastslår blant annet at ICBF-ansatte i folkerike områder kan ha ansvar for flere hundre saker samtidig. Samtidig har sakene en frist på maksimalt 18 måneder.

Silva, som selv har holdt kurs for sosialarbeidere i ICBF, bekrefter at tidspresset er reelt:

– Når jeg underviser dem i hvordan de skriver gode rapporter, rekker de opp hånden og sier: «Men Diana, vi har ikke tid til å være så grundige», forteller hun.

ICBF svarer ikke konkret på kritikken av arbeidsmengden, men viser til at de følger prosedyrer og kriterier.

Foreldre varsles på senteret

Foreldre skal varsles personlig når ICBF åpner en barnevernssak. Senere holdes en høring der barnets rettslige situasjon skal avgjøres. Colombiansk lov krever imidlertid ikke at foreldrene varsles personlig om høringen, den endelige beslutningen eller muligheten til å klage. Vanlig praksis er i stedet at ICBF henger opp beskjeden på veggen ved det lokale senteret. Der blir oppslaget hengende i én dag.

Dette skjer også i saker der ICBF kjente foreldrenes adresse eller telefonnummer, uten at de ble kontaktet personlig, ifølge Bufdir. Foreldre som ikke ser oppslaget, risikerer dermed å miste muligheten til å medvirke i saken eller klage på beslutningen.

Da Bufdir ga Adopsjonsforum ny formidlingstillatelse i desember 2025, stilte direktoratet derfor et nytt krav: Hvis foreldrene ikke har samtykket til adopsjon, må det dokumenteres at de er varslet personlig, eller at myndighetene flere ganger har forsøkt å varsle dem. Kravet gjelder høringen, den endelige beslutningen og klagemuligheten.

– Når biologiske foreldre ikke har samtykket til adopsjon, undersøker Bufdir konkret om foreldrenes rettigheter er ivaretatt. Dersom dette ikke kan dokumenteres, kan ikke adopsjonsprosessen gå videre, opplyser avdelingsdirektør Bente Therese Bekkhus.

ICBF fastholder at foreldrene har rett til å protestere, men svarer ikke på hvordan foreldre som aldri ser oppslaget, skal kunne bruke rettighetene sine.

Usikkert hva Norge gjør

Flere europeiske mottakerland beveger seg bort fra utenlandsadopsjon. I 2024 bestemte Nederland at deres nye utenlandsadopsjonsprosesser skulle stanses umiddelbart, mens allerede påbegynte saker skulle fases ut fram mot full stans i 2030.

I Danmark avviklet landets eneste formidler virksomheten i 2024. En svensk offentlig utredning har anbefalt å avvikle adopsjon innen 2028, men regjeringen har ikke avgjort saken.

Det norske granskingsutvalget har ikke tatt stilling til om Norge bør avvikle adopsjon. Dette spørsmålet lå utenfor deres mandat. I stedet foreslår utvalget sterkere offentlig kontroll, bedre innsyn og mer oppfølging av adopterte og adoptivfamilier. NOU-en deres er sendt på høring med frist 1. november.

Statssekretær Sindre Lysø sier regjeringen vil vente på innspillene før den bestemmer hvordan rapporten skal følges opp.

– Det er flere alvorlige forhold som kommer fram i rapporten. Vi tar funnene og anbefalingene på alvor, opplyser han.

Adopsjonsforum har foreløpig Bufdirs tillatelse til å formidle adopsjoner fra Colombia ut 2028.

For barna Colombia ikke finner familier til, betyr det at Norge fremdeles kan være et potensielt nytt hjem.