Første gang på scenen: – Det er lov å være redd

Fem studenter i vernepleie ved Nord universitet har praksis i Teater NonStop i Namsos. 

– Skuespillerne med utviklingshemming oppmuntrer studentene til å tørre å opptre, selv om det kan kjennes skummelt, forteller leder i teatret Line Strøm. 

Teatret ble etablert for 18 år siden for å være en arena der skuespillere med utviklingshemming kan bli hørt med egne historier, erfaringer og måter å være i verden på. 

Teatret skulle også være en utdanningsplass for studenter i vernepleie for å lære hvordan de kan være støttespillere i det kunstneriske skapende arbeidet. 

Som del av studiet er studentene med i teatertroppen en dag i uka gjennom et år. 

– Jeg har ikke stått på en scene siden femte klasse på barneskolen, sier Sjur Ivar Hjellum, som omskolerer seg til vernepleier.

Den faste teatertroppen består av tolv skuespillere med funksjonsvariasjoner. De har teateret som arbeidsplass en dag i uka, og det er Nav som betaler lønna. 

Resten av uka har de annen jobb: i dyrebutikk, vaskeri, tilrettelagt arbeid. 

Utenfor komfortsonen 

Nå øver de til forestillingen Med Line Dance og Gud, som skal vises under Kulturnatt. 

Studentene har vært med å skrive tekster. De uttrykker tanker, meninger, følelser. Nå skal de danse og bevege seg på scenen. De klemmer for å gjøre hverandre trygge.

Student Thea Jakobsen legger ikke skjul på at hun er utenfor komfortsonen:

– Jeg må stå på scenen, det har jeg aldri gjort. Men jeg er blitt en tryggere person av å være med. 

Hun sier at hun har lært mye om kommunikasjon ved å være ved teateret og mener det er viktig når hun skal bli vernepleier og omgås ulike mennesker. 

Erfarne skuespillere 

Flere av studentene har aldri opptrådt før, mens de faste skuespillerne har vært med i mange år og har sceneerfaring. Leah Finnanger sier hun elsker scenen: 

– Da føler jeg at jeg blir en annen person. Men jeg tipper alle kjenner det inni seg før vi skal på scenen, sier hun. 

Hun sier til studentene at det er lov å være redd for å opptre hvis de ikke har gjort det før. Hun har også et råd til dem dersom de ikke har lyst å gå på scenen:

«Se deg i speilet og si til deg selv at du ikke skal være redd, for du har mange venner rundt deg». 

Student Thelma Barlien sier til henne at hun ser opp til henne og lærer av henne. 

– Er det sant! Er vi forbilder! utbryter Finnanger begeistret. 

Får mye tilbake 

Studentene går første året på vernepleie og hadde knapt hatt en forelesning da de ble kastet ut i praksis. Studiet er samlingsbasert, og mange av dem jobber i boliger.

De sier de opplever hvordan teater kan være en arbeidsplass for mennesker med spesielle utfordringer, så lenge de får passe utfordrende oppgaver som de mestrer.

Sjur Ivar Hjellum synes det er spennende å se hva man kan skape av teater og kunst sammen. Han lærer noe om oppriktighet og ærlighet. 

– Man er sammen med mennesker man tror man skal støtte og hjelpe, men så får man så mye tilbake. Kultur er så viktig for alle mennesker, uavhengig av hvem vi er. 

– Kultur er viktig for alle 

Førsteamanuensis ved Nord universitet, Hilde Guddingsmo mener teateret er en viktig plass for studentene å ha praksis:

– Her skaper skuespillerne og studentene noe sammen for kunstens skyld, sier hun. 

Det kunstneriske arbeidet bærer med seg en holdning til at alle mennesker skal delta i kunst og samfunnsliv, påpeker hun. 

Stina Moltu komponerer og bidrar musikalsk til forestillingene:

– Jeg elsker dette. Det er kjempeviktig i norsk kulturliv å jobbe med mennesker med andre erfaringer enn våre egne. Det gjør noe med de kreative prosessene og spørsmålene vi må stille oss om hva som er kunst og kvalitet, sier Moltu.

På scenen er det generalprøve til forestillingen. Alle er kledd i gullglitrende kapper og samles rundt et fiktivt bål på scenen.

Der sitter de med hver sin strikket pølse i garn på pinne. 

Student Marte Løvås mener innstillingen skuespillerne har, smitter over på henne: 

– Jeg har lært at jeg ikke skal ta meg selv så høytidelig. Jeg har bestemt meg for at ingenting skal være kleint. Vi slår oss løs.