FO lekker medlemmer på universitetene

De fleste barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere er medlem i FO når de begynner å jobbe på høgskoler og universiteter, men melder etter hvert overgang til andre forbund. Forskerforbundet er størst i denne sektoren, og dermed et naturlig valg for mange. 

Utmeldingene fra FO skyldes i hovedsak at vitenskapelig ansatte ikke opplever å få den støtten de forventer av en fagforening når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. En annen årsak er misnøye med FOs profesjonspolitikk.

Det viser rapporten Mellom profesjon og akademia, som Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har laget på oppdrag fra FO. 

FO har rundt 260 medlemmer på høgskoler og universiteter. Det er rundt 60 prosent av de potensielle medlemmene i sektoren. De som blir værende i FO begrunner det med at forbundets verdier og samfunnsengasjement sammenfaller med deres eget.

– Identiteten holder meg fra å gå til Forskerforbundet, sier flere. De er på en måte medlemmer på tross av svakhetene de mener FO har, sier Håkon Høst, forsker ved NIFU. 

Han har skrevet rapporten sammen med Marte Lorentzen og Otto Sevaldson Lillebø.    

Identitet viktigst

Selv om FOs verdier og engasjement er viktig for medlemmene i denne sektoren, er det bare én prosent som oppgir tilknytningen til LO som viktig. Derimot peker flere på at de har vært med i FO siden de var studenter og at medlemskapet gir dem identitet som enten barnevernspedagog, sosionom eller vernepleier. 

Da rapporten ble presentert denne uka pekte Høst og Lorentzen på at FO nødvendigvis er et lite forbund i universitets- og høgskolesektoren. Det gir andre utfordringer her enn i tjenester der FO er det naturlige forbundet.

Synkende medlemstall og uttalt misnøye er da også grunnen til at FO har bestilt denne undersøkelsen. 

– Nå har vi fått et veldig godt utgangspunkt for å jobbe med å styrke oss i denne sektoren, sier Marit Isaksen i FOs politiske ledelse. 

FO: – Skal styrke oss

Hun mener det er svært viktig at FO organiserer de som utdanner framtidas barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere.

– FO vil alltid være et lite forbund i denne sektoren. Hvorfor er det så viktig at vitenskapelig ansatte er i FO heller enn Forskerforbundet?

– Gjennom FO har de tilknytning til praksisfeltet. Som det også framkommer i rapporten er koblingen mellom praksis og profesjonsutdanningene veldig viktig, sier Isaksen. 

Ved å verve flere og samarbeide mer med andre forbund mener hun at FO kan bli et mer attraktivt valg for vitenskapelig ansatte. Med den ferske rapporten i bakhodet skal forbundet nå ut og besøke høgskoler og universiteter.

– På nyåret skal vi legge en strategi for å styrke oss i denne sektoren. Det er viktig både for det enkelte medlem og for utdanningene. Det er viktig for kvaliteten på velferdstjenestene at utdanningene ikke for langt unna praksisfeltet, mener Isaksen. 

Store forskjeller

Et viktig FO-krav er at de som utdanner framtidas helse- og sosialarbeidere skal ha samme utdanning og dermed erfaring fra arbeidsfeltene.

Utdanningene vil aller helst ha ansatte som både har doktorgrad og bakgrunn fra den aktuelle profesjonen. Men det er for få kandidater som har begge deler, og det er stor forskjell på hva institusjonene da velger.

Noen vil heller ha en samfunnsviter eller filosof med doktorgrad til å undervise framtidas helse- og sosialarbeidere. Det kan bety at studentene undervises av ansatte som aldri har studert faget eller jobbet i tjenestene de skal ut i.

Andre utdanningsinstitusjoner legger mest vekt på at søkerne skal ha profesjonsutdanning, og ender derfor opp med flere høyskolelektorer. Det er vitenskapelig ansatte som ikke har doktorgrad.

OsloMet peker seg ut som mest akademisert, mens Universitetet i Tromsø har en langt større andel profesjonsutdannede uten doktorgrad, ifølge Høst og Lorentzen.

Større krav til forskning

Kravene til forskerkompetanse har økt kraftig siden begynnelsen av 2000-tallet i kjølvannet av flere store reformer i høyere utdanning. 

Mens FOs utdanninger tidligere fantes nesten utelukkende på høgskoler, tilbys de i dag på mange av landets universiteter. Antall master- og doktorgradsprogram vokser stadig.

Det krever en viss andel ansatte med doktorgrad. Samtidig er det et uttalt mål at de skal ha bakgrunn fra profesjonen de utdanner studentene til. 

Informantene i i undersøkelsen understreker at begge deler er viktig. Ubalanse blant vitenskapelig ansatte skaper bekymring begge veier.

I fagmiljøer med lav andel profesjonsutdannede er bekymringen at ansatte i mindre grad identifiserer seg meg profesjonen og praksisfeltet. Selv om det ligger til rette for et sterkt forskningsmiljø når mange har doktorgrad, frykter en del av de spurte at forskningen blir lite praksisnær. 

I fagmiljøer med omvendt sammensetning, altså mange profesjonsutdannede og få med doktorgrad, kan det være vanskelig å få finansiert forskning og knytte til seg stipendiater.